robert-guediguian-apner-tiff-hvem-er-han

TIFF 2012

Robert Guédiguian åpner TIFF – hvem er han?

Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer.

*

TIFF 2012: Francois Ozon, Arnaud Desplechin, Bruno Dumont, Olivier Assayas, Laurent Cantet, Christophe Honoré, Gaspar Noé, Alexandre Aja, Céline Sciamma, Catherine Breillat, Claire Denis og… Robert Guédiguian?

I mylderet av franske filmskapere som har gjort seg bemerket på 90- og 00-tallet – hvor jeg har et nært forhold til flere – er Guédiguian for meg et helt ubeskrevet blad. Frem til årets Cannes-festival, der han hadde premiere på sin seneste film Snøen på Kilimanjaro i Un Certain Regard-seksjonen, hadde jeg ikke engang hørt navnet hans. Det har jeg i ettertid forstått at er en flause, men samtidig antar jeg at mange er i samme båt som meg.

Og nå vil snart et norsk publikum få stifte nærmere bekjentskap med ham: Tirsdag 17. januar får Guédiguian og Snøen på Kilimanjaro (som forøvrig deler sin tittel med en Gregory Peck-film fra 1952) æren av å åpne Tromsø internasjonale filmfestival. I den forbindelse er det på høy tid å rette et mer fokusert blikk mot denne anerkjente, men fortsatt lite profilerte filmskaperen. Guédiguian (født 1953) er særlig kjent for sine fremstillinger av fødebyen Marseille og arbeiderklasseområdet L’Estaque med en skarpt samfunnsproblematiserende tone – troligvis farget av sosiologiutdannelsen og hans politiske engasjement i det franske kommunistpartiet og senere Parti de gauche (venstevridd, øko-sosialistisk parti). Han har bodd og arbeidet i byen hele livet, og forholder seg hovedsaklig til en liten gruppe faste Marseille-skuespillere (blant dem Ariane Ascaride og Jean-Pierre Darrousin). Det utmerkede netttidsskriftet Senses of Cinema formulerer den spesielle forbindelsen mellom Guédiguian og Marseille slik:

And indeed, watching these five recent films of his, one receives an acute and rich portrait of the city and its inhabitants, a portrait encompassing many different elements: the political, social, philosophical, psychological and emotional. In fact, Guédiguian’s range is so wide that it is quite accurate to characterise the world of Marseilles that he presents as a microcosm of the entire world. At the very least, one can quite clearly see universal themes in his films, if filtered through the particulars of Marseilles.

Foruten selve regiarbeidet, både skriver og produserer Guédiguian sine egne og andres filmer. Debuten fant sted allerede i 1981 med Dernier été, men gjennombruddet kom først mot slutten av 90-tallet, takket være et korpus med kritikerroste og prisvinnende filmer som À la vie, à la mort! (1995), Marius et Jeannette (nominert til syv César-priser, 1997) og À la place du coeur (vinner av manus- og jurypris i San Sabastián, 1998). La Ville est tranquille (to European Film Awards-nominasjoner, samt FIPRESCI-prisen, 2000) og L’arméé du crime (2009) står slik jeg har skjønt det igjen som hans sålangt mest internasjonalt distribuerte og velkjente filmer. Det ser altså ut til at Guédiguian gradvis har klatret høyere og høyere på anerkjennelses-stigen; med Mari-Jo et ses 2 amours (2002) deltok han i hovedkonkurransen i Cannes, og med Snøen på Kilimanjaro var han altså å finne i sideprogrammet Un Certain Regard.

«Snøen på Kilimanjaro»

Snøen på Kilimanjaro, som henter inspirasjon fra et dikt av Victor Hugo, fikk varm, om enn ikke udelt ekstatisk mottagelse etter premieren i Cannes. Med forbehold om at dette inntrykket baserer seg på noen utvalgte anmeldelser jeg har lest, er filmen både gripende og skarp, med politiske under- og overtoner, men trass disse kvalitetene også vaklende. Slik jeg har skjønt det lider filmen under litt forenklede, nær sagt plumpe karakteriseringer. En slik type retorikk er alltid et tveegget sverd; noen ganger er man nødt til å bruke overdrivelse for å tydeliggjøre et budskap. Samtidig kan det underminere substansen som ligger i tankegodset bak utsigelsen. Screen Daily skriver følgende:

At its best, Guédiguian’s L’Estaque cycle revives the regional pride of Marcel Pagnol and the socialist humanism of Jean Renoir, and these qualities shine in the best scenes between the cast members, who exude a rare sense of family intimacy. Darroussin’s crumpled gruffness makes him extremely credible as a thinking, feeling socialist, while Ascaride remains unchallenged as French cinema’s reigning ‘woman of the people’ in the Anna Magnani mould. Some characterisation is uncomfortably broad -- there’s no shortage of cold-eyed bureaucrats and snippy hautes bourgeoises, while Karole Rocher goes wildly over the top as a textbook ‘Bad Mother’. But Guédiguian also revels in subverting expectation -- it’s the largely unlikeable Christophe who really gets Michel thinking when he fires off a few political home truths at him.

The film is uneven and sometimes mawkish, but you have to take Guédiguian’s films as you find them. And if you can get past the sometimes huggy earnestness, this one is engaging, thought-provoking and altogether hard to dislike.

«Snøen på Kilimanjaro»

Det er liten tvil om at Screen Daily i sum er begeistret for filmen, men London Evening Standard er enda mer anerkjennende, og mener attpåtil at Guédiguians karakterer langt på vei er komplekse nok:

It’s difficult to think of a director so skilled at combining political drama with a warmly humanist message, finessing the plot to the point where you really do find yourself asking what you would have done under the circumstances. And the circumstances here, like the characters, are fascinatingly complex. It’s a trick French director Robert Guédiguian has pulled off many times before.

I mine øyne er ikke traileren spesielt pirrende, men på basis av hva jeg har lest om Guédiguian, er det ikke urimelig å forvente noe utenom det vanlige.

På tross av bred anerkjennelse, er Guédiguian langt mindre kjent enn mange av sine samtidige “kolleger”, og årsaken til dette er ikke helt lett å sette fingeren på. Det kan virke som om Guédiguian mangler en slående visuell identitet – at det hovedsakelig er det tematiske som binder filmene hans sammen og gjør ham til en stemme eller potensiell auteur. Og det er en kjent sak at form ofte har sterk forførelseskraft i cineast-miljøer. I et intervju med Senses of Cinema avslører i alle fall Guédiguian seg selv som en connaiseur, og på spørsmål om inspirasjonskilder svarer eklektisk, men klassisk: Ozu, Ford, Bresson, Bunuel, Fassbinder, Pasolini og Satyajit Ray.

For å bli bedre kjent med Guédiguian anbefaler vi at du leser denne artikkelen, og bygger opp forventningene til det som forhåpentligvis blir en verdig start på TIFF 2012. Traileren til Snøen på Kilimanjaro kan du se her:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Denne mannen virket veldig interessant, både som filmskaper og budbringer (i mangel på bedre ord). Du hadde også rett i at andre var i samme båt som deg, Lars Ole og jeg takker for en artikkel som pirret filmlysten mitt på en våt og mørk onsdag.

    Overraskende nok hadde jeg sett to av filmene du nevner i denne artikkelen, À la ive, a la mort! og La ville est tranquille. Førstnevnte så jeg i min barndom (er en unggutt jeg) og husker ytterst lite fra den, men La ville est tranquille koste jeg meg godt med for noen år siden. Av det jeg husker, vil jeg si meg enig i at Guédiguian kanskje mangler litt visuell identitet, noe som sikkert er grunnen til at jeg ikke lærte meg navnet da jeg så nevnte filmer, men har absolutt lyst å se denne.

    Blir nok å se den ved premieren i februar.

  2. Kalle Løchen sier:

    Fint at dere setter fokus på Robert Guediguian, men synes det er synd at nan skal basere dette på antakelser, som at man kan “forvente seg noe utenom det vanlige”. Svaret på det er ja, og nei! At regissøren mangler en “slående visuell identitet” er også et skudd i luften. Guediguian arbeider innenfor en realistisk stil, med, og om, personligheter som er fylt av mellommenneskelige, identifiserbare moralske dilemmaer. Marseille er hans verden, og de tre sentrale skuespillerne i filmen (Ascaride, Daroussin og Meylan) har spilt i hans filmer i 30 år. Dette er en del av den visuelle identiteten. Når man ser “Snøen på Kilimanjaro” vil man bli engasjert om man kan leve seg inn i disse tilsynelatende ordinære menneskene, som blir satt overfor valg og dilemmaer knyttet til deres holdninger over andre mennesker og til verden forøvrig (et liv som er begrenset til nærmiljøer). Guediguian er en regissør som har jobbet konsekvent med en slik stil og en slik tematikk i 30 år, og det er riktig at det tok lang tid før hans filmer fikk bred internasjonal anerkjennelse. Mitt første møte var “Marius og Jeanette”, og det toppet seg noen år senere med mesterverket “Byen er stille” (La ville est tranquille) i 2000. Årets åpningsfilm i Tromsø er et svært rørende møte med Guediguians univers!

  3. Takk for redegjørende kommentar, Kalle! Jeg synes også det er synd at artikkelen må basere seg på antakelser, men slik ble det når ingen i Montages-staben hadde kjennskap til Guédiguian. I den forbindelse håper jeg at de som sitter på kunnskap bidrar i kommentarfeltet.

  4. Øistein Refseth sier:

    Gikk ikke “Byen er stille” og “Marius og Jeanette” også på norske kinoer? Guédiguian er i alle fall en veldig god filmskaper som det er på tide at flere blir kjent med!

  5. Øistein: Vi søkte ham opp hos Medietilsynet, hvor kun én film kom opp. Tok en dobbeltsjekk nå, og du har rett – «Byen er stille» og «Marius og Jeanette» var også på kino i Norge, men er registrert hos Medietilsynet uten aksent i etternavnet til Guédiguian og kom altså ikke opp i søket. Retter det opp i artikkelen, bra du passer på!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>