fail-safe-1964

Coup de Coeur

Fail-Safe (1964)

Frykten for atomkrig og total ødeleggelse hjemsøkte også den amerikanske filmindustriens kunstnere på 1960-tallet – en tid da en skjelvende verden var vitne til militær opprustning i skremmende skala med USA og Sovjetunionen som politisk skarpe motpoler.

I 1964 formidlet Stanley Kubrick samtidens anspente stemning med vågal mørk komedie av dystre undertoner i det applauderte mesterverket Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb, John Frankenheimer lanserte det eminente storpolitiske thrillerdramaet Seven Days in May, mens Sidney Lumet bidro med sin skildring av sitrende, intens frykt og spenning i den ufortjent oversette Fail-Safe. I løpet av samme år hadde tre av USAs fremste filmskapere gjennom tidene laget hver sin vinkling med Den kalde krigen som ulmende bakteppe, der Lumets film utvilsomt har havnet i skyggen av Kubricks verk.

Verden er allerede på randen av skjebnesvanger storkrig mellom stormaktene i vest og øst, i det øyeblikk en teknisk maskinfeil på amerikansk side fører til at en skvadron med SAC bombefly sendes i kurs direkte mot Moskva. Oppdrag: Total tilintetgjørelse. Verken den amerikanske presidenten, Pentagon eller SAC-hovedkvarteret i Omaha klarer å overbevise pilotene om at oppdraget er initiert av teknisk svikt. «Fail-Safe»-systemet setter en effektiv stans for tilbaketrekning. De er forbi «the point of no return».

Den amerikanske presidenten, spilt av den alltid stødige Henry Fonda, plukker opp telefonrøret for å varsle den sovjetiske statsministeren om den fatale glippen. Den ekstremt dramatiske situasjonen krever et utenkelig samarbeid for å begrense skadene. Men etter hvert som tiden går, svinner også håpet om en løsning som ikke innebærer at millioner av uskyldige mennesker vil miste livet.

Den pessimistiske tonen etableres i de første sekundene i surrealistiske marerittsbilder, brukt som et foruroligende frempek. Der Kubrick bruker mørk komikk som virkemiddel i Dr. Strangelove, tviholder Sidney Lumet på en realistisk nærhet og alvorstynget stemning om den samme tematikken. Fra samme base tar de to filmene ulike retninger, og lykkes på hver sin måte.

Fail-Safe er et intenst og klaustrofobisk kammerdrama, utledet av et sylskarpt manus og formidlet med hjelp av et a-lag av skuespillere. I spissen står nevnte Henry Fonda som fremstår med menneskelighet, besluttsomhet og handlekraft når han som den amerikanske presidenten i sjelsettende timer bærer ansvaret for hele vår sivilisasjon. Han er «presidential». Scenene der Henry Fonda sitter med telefonrøret skjelvende i hånden mens han diskuterer bombeangrep med den russiske statslederen, med assistanse fra sin betrodde tolk, er skildret med dirrende og hjemsøkende ubehag – og altoppslukende spenning. Fondas tilstedeværelse er som i Lumets 12 Angry Men, monumental.

Larry Hagman (mest kjent som J.R. Ewing fra tv-serien Dallas) gjør sannsynligvis sitt livs prestasjon som presidentens eneste samtalepartner, mannen som oversetter mellom russisk og amerikansk. Like enestående er naturligvis legendariske Walter Matthau i rollen som ekstern rådgiver for Pentagon, i en uvanlig dempet – men interessant rolletolkning. Fotografisk er karakterene innrammet i skarpe svart/hvitt-bilder, der kamera ofte plasseres på siden eller ovenfor menneskene. Det er ingen musikk. Atmosfæren er svettende ubehagelig, kjølig – og deprimerende. Selv om det tematiske innholdet kanskje oppleves en smule utdatert, er den filmtekniske briljansen, skuespillernes presisjon og den energiske historiefortellingen, i sannhet en tidløs kvalitet.

PS! Fail-Safe ble nytolket som tv-film i regi av Stephen Frears i 2000.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Ole sier:

    Veldig fin artikkel. Har desverre ikke fått sett denne filmen, men skjønner den må skaffes så fort som mulig.

    Syntes det var trist at Sidney Lumet har gått bort. Han stod bak en rekke perler og muligens en av de beste bøkene om å lage film, Making Movies, som jeg anbefaler alle til å lese.

    Synd at dere i Montages ikke har hyllet Sidney Lumet mer enn dette, siden hans filmer står som en bauta i filmhistorien. Dere er vel muligens ikke så glad i Lumet siden han (stolt) ikke var en auteur? Lumet var en utrolig dyktig håndverker, en kunstner som lot historien bestemme stilen og uttrykket. Han fnøs av auteurteorien, hvorfor skulle man lage den samme filmen om igjen og om igjen? Se på de fantastiske filmene han har stått bak: Network, Dog Day Afternoon, 12 Angry Men, Mordet på Orientekspressen, The Pawnbroker, The Deathtrap, Long Day’s Journey Into Night, Serpico og den ganske så nye When the Devil Know’s You’re Dead.

    En stor filmregissør som vil bli husket lenge.

  2. Utmerket artikkel om en utmerket film. TV-film-remaken som nevnes til slutt er også vel verdt å se. Det er også et poeng å nevne at remaken var en livesending, med alle begrensningene og den spesielle nerven det gir.

  3. Dag Sødtholt sier:

    Ole: Men ihvertfall de senere filmene hans (fra ca 1980 og kanskje litt før også) har utpregede fellestrekk i den visuelle stilen: mye totalbilder, få nærbilder, et nøkternt og litt distansert, dokumentarisk blikk. For eksempel Running on Empty, The Morning After, Night Falls on Manhattan, The Prince of the City, Garbo Talks. Mulig dette også gjelder for 1970-tallsfilmene hans også (husker ikke så godt).

    Jeg ble forbauset da jeg fikk se filmene ovenfor for jeg hadde ikke ventet et så konsistent uttrykk – og spesielt ikke en så “konservativ” holdning, velsignet fri for kjapp klipping og kunstig opphaussing. (Before the Devil Knows You’re Dead var noe mer “moderne” så vidt jeg husker.)

    Jeg ble kolossalt imponert over The Prince of the City. Har det vært laget noen mer dyptpløyende film om korrupsjon, moral og individ kontra samfunn?

  4. Ole: Jeg vet at vi er flere på Montages som setter Sidney Lumet veldig høyt, så det er nok litt tilfeldig at det ikke er blitt skrevet mer om ham. Jeg har nå uansett lagt ut litt mer om Lumets karriere på bloggen min her på Montages: http://speilet.montages.no/2011/04/19/essensielt-sidney-lumet/

  5. Frode Dalen sier:

    Dette er et mesterverk som for meg er bedre enn de to andre som nevnes i artikkelen. Scenen hvor Henry Fonda tar sitt “umulige” valg er episk i sine implikasjoner. Det er brutalt logisk, men samtidig hjerteløst og marerittfremkallende. Sier ikke mer for ikke å ødelegge for nye seere. Super film!

  6. Dag Sødtholt sier:

    Uhyre innsiktsfull og grundig sak om Lumet av David Bordwell. Deilig å lese som kontrast til en viss type emosjonell og selvsentrert kritikk, eksemplifisert gjennom Pauline Kael-sitatene inne i artikkelen.

    http://www.davidbordwell.net/blog/2011/04/21/endurance-survival-lessons-from-lumet/

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>