rekonstruert-paranoia-i-nokas

Omtale

Rekonstruert paranoia i Nokas

Norsk sjangerfilm forbinder vi kanskje først og fremst med polerte publikumssuksesser som aktivt fargelegger feltene fra Hollywoods malebok. Og som kanskje sliter med å finne et egenartet uttrykk som tilpasses den enkelte fortellingen. I så måte er Erik Skjoldbjærgs Nokas en unik film i norsk sammenheng. Det er en oppslukende filmopplevelse, som riktignok stagnerer litt mot slutten, men som utvilsomt bærer med seg håp om at norsk film kan by på nyskaping ved siden av generiske treningsøkter.

Thomas Vinterberg har beskrevet sin gjenombruddsfilm Festen som en håndgranat av suksess, som landet på pulten hans – uten at han var forberedt på hvordan han skulle håndtere den plutselige og uventede euforien. I noe mindre skala vil jeg tro at Skjoldbjærg opplevde mye av det samme med sin Insomnia, som fortsatt er en av Norges mest internasjonalt anerkjente og profilerte spillefilmer (ikke minst på grunn av Christopher Nolans utmerkede remake). Og på samme måte som Vinterberg klarte han aldri helt å gjenta suksessen; Hollywood-besøket Prozac Nation fikk laber mottagelse hos amerikanske kritikere, og Ibsen-adaptasjonen En folkefiende ble aldri den ultimate revisjonistiske tolkningen mange hadde håpet på.

Siden den gang (2005) har Skjoldbjærg ligget stille i filmterrenget og sikkert ventet på det rette øyeblikket til å gjøre et inspirert comeback. Og det har han klart med Nokas – den iherdig forhåndsomtalte filmen om norgeshistoriens største bankran. Mangt og meget er allerede skrevet i media om hvor sårbart det er å lage en potensiell underholdningsfilm om en rystende hendelse som befinner seg så nært oss i tid og rom. Det er i og for seg en relevant debatt, men nå som filmen foreligger er det mer interessant å se på selve resultatet, som utvilsomt stiller seg i et eget hjørne av norsk filmhistorie som et kompromissløst og sjeldent verk.

Fra første scene gir Nokas oss følelsen av å være tilstede – vi deltar i begivenhetene som om vi var medsammensvorne. Vi merker morgenstemningen i et politihus som vet de er underbemannet på grunn av påskeferie og vi får delta i den avslappende, kollegiale stemningen hos de ansatte på Norsk Kontantservice. Lenge før morgengry røskes en gjeng staute karer ut av nattesøven og kastes inn i dusjen. Kameraet hviler tett innpå de sjamponerte skallene som tenker at de står overfor sitt livs mest avgjørende valg. De kan fortsatt snu, selv om de allerede er altfor involvert til å fritas for skyld. En blanding av angst og nærmest barnslig iver syder i rommene, når de går over hver minste kvadratmeter for å eliminere potensielle bevis. Disse skal brennes i en lastebil – som en monumental fakkel utenfor Stavanger politikammer. Vi er i ranernes vepsebol.

I filmens første akt lykkes Skjoldbjærg med å etablere en type intensitet vi kjenner fra anslaget til The Dark Knight og det sentrale bankranet i Heat. Men han har funnet sin egen estetikk, som i enda større grad er rotfestet i europeisk skittenrealisme. De kjølige tonene fra Michael Mann og Nolans filmer og det innpåslitne kameraet hos Dardenne-brødrene og Lukas Moodysson inngår et dialektisk forhold med hjemsøkende resultat. For i Skjoldbjærgs film opplever vi både fryden over velartikulert Hollywood-maskineri og medfølelsen fra sosialt orientert dramatikk som befinner seg så mange mil fra den konvensjonelle bankrøver-filmen det er mulig å forestille seg.

Den sentrale samarbeidspartneren i skapelsen av dette uttrykket er fotograf Jacob Ihre, som gjorde et fremragende arbeid på Joakim Triers Reprise, og som i mellomtiden har samarbeidet med Johan Kling (som står bak fantastiske Darling). Både Reprise og Puss (vil jeg tro) er karakterdrevne filmer, og med Nokas har Ihre fått bryne seg på noe helt annet – en film av mer konseptuell art, der karakterene spiller andrefiolin. Dette stiller desto større krav til at den visuelle tilnærmingen er helstøpt, og det merkes at det ligger mye tankearbeid før kameraene begynte å rulle her. Skjoldbjærg og Ihre har utformet et veldig konsekvent uttrykk som ikke bare fungerer som en simulering av dokumentarisk bildemateriale, men også besitter en atmosfærisk, grufull skjønnhet.

I Nokas forfølger kameraet karakterene, som om det var et spøkelse. Vi ligger ofte helt opp i ryggen på ranerne, så vi nærmest kan kjenne nakkehårene og lukte kaldsvetten. Fokusbruken er spesielt bemerkelsesverdig; Ihre mykner ofte til nærliggende objekter foran karakterene, slik at vi opplever kaos – en slags mørkeredsel. Tidvis får dette en nesten meditativ effekt; vi kjenner rusen av ranernes målrettethet, der fokus til enhver tid må holdes stramt og ingen andre ting får spille inn. Denne suggesjonen forsterkes av det kloke valget om å la tagningene få være i fred. Det er nesten mystisk hvor lite norsk film har utforsket den lange tagningen; her til lands klipper man nesten alltid skudd-motskudd i en trettende strøm – nærmest som om filmskaperne er redde for sine egne bilder. Det er heldigvis ikke Erik Skjoldbjærg og hans klipper Frida Michaelsen, som lar kameraet vandre uforstyrret over bemerkelsesverdig lange strekninger. Dette forsterker følelsen av tilstedeværelse jeg allerede har beskrevet, og er dessuten et ypperlig virkemiddel for å skape suspense. Filmen blir snikende og veldig fysisk, istedet for den høylydt verbale kjeftemitraljøsen man kunne sett for seg i mer klønete regihender.

Bortsett fra innslag av poetisk motlys (et varemerke ho Sihre) er det bare gjennomgående bruk av sakte film som bryter med det realistiske uttrykket. Men disse grepene fungerer overraskende godt, ettersom de gir filmen små drypp av noe bortimot mytisk. Ettersom denne historien er så velkjent, er det forfriskende at Nokas også kan leses som en diskusjon over den konvensjonelle bankranscenen. Selve innbruddet, der ranerne må bryte seg igjennom “uknuselig” glass er sirupsseig og derfor angstfremkallende. At tiden stopper opp i scener som denne, føles faktisk svært menneskelig og bidrar til vår identifikasjon med ranerne.

På samme måte som filmen på imponerende vis rekonstruerer den paranoide stemningen for de involverte, preges den også av en slags paranoia over å bryte med sitt eget konsept. Flyten fra den første timen stagnerer når en western-lignende skyteduell begynner å utspille seg på Domkirkeplassen. På dette punktet har filmen så til de grader redegjort for sin autentisitet at den ville ha tjent på at Skjoldbjærg utforsket de fiksjonelle mulighetene som ligger i dette scenariet på en mer spennende måte. Derfor blir også Nokas et eksempel på begrensningene som ligger i en så konsekvent utførelse.

Den siste halvtimen tok jeg meg i å drømme om at dette kunne blitt en dokumentarfilm i tradisjonen fra Errol Morris‘ filmer, som hans egen The Thin Blue Line eller fjorårets Oscar-vinnende Man on Wire. Disse kjennetegnes av en dokumentarisk fortellerstemme som leder oss igjennom møysommelige rekonstruksjoner, slik at tilskueren ikke bare skal få høre om, men delta i karakterenes opplevelser. Mellom klippene ligger lommer med informasjon, i form av intervjuer med de virkelige menneskene som befant seg i situasjonen som rekonstrueres. Skjoldbjærgs film skiller seg fra de to nevnte filmene ved å dyrke et utpreget realistisk formspråk, der eksempelvis The Thin Blue Line istedet etterligner film noir. Grepet med å la det dokumentariske omformuleres til distinkt fiksjonsfilm er spennende hos Morris, fordi han med dette også kommenterer hele filmopplevelsen og dets vesen; vi må spørre oss selv om hvordan vi mottar informasjon, og hvorvidt suggesjonseffekter påvirker graden av sympati med dokumentarobjektene.

Men det hadde unektelig vært spennende å se hvordan Nokas‘ realistiske rekonstruksjonsform hadde fungert sammen med intervjuer av de faktiske ranerne, politimennene og bankarbeiderne (Skjoldbjærg har allerede brukt mange amatører i rollene, og derfor kan man også leke seg med tanken om at disse faktisk hadde spilt seg selv – på tross av at dét vel er en umulighet). Når Nokas faktisk er en fiksjonsfilm byr amatørskuespillerne på et problem: flere av dem er rett og slett ikke gode nok. Jeg setter stor pris på at Skjoldbjærg ikke har spyttet inn Nicolai Cleve Broch og Aksel Hennie som Toska og Schumann, men jeg tror filmen hadde tjent på grundigere arbeid med skuespillerne. Ingen trenger å bryne seg på avanserte karakterportrett her, det handler ganske enkelt bare om å levere enkle replikker og reaksjoner med troverdighet. Hvis ikke skurrer filmens overhengende realisme, og da vakler prosjektet på farlig grunn. Især når man i dokumentarismens navn må bivåne mye repetisjon, der politibetjentene skriker at folk må fjerne seg fra plassen et ti- eller kanskje tyvetalls ganger – uten særlig fremdrift. Skytedramaet var jo strengt tatt ikke så dramatisk som de vi er vant til å engasjere oss i på film.

På den andre siden er den stringente ideen om å gjøre rede for de faktiske hendelsene et beundringsverdig, og innenfor sine rammer, særdeles vellykket prosjekt, og filmens avslutningsbilde fullbyrder nesten alle intensjoner. I bazinsk ånd holder Skjoldbjerg dette bildet så lenge at vi begynner å forholde oss til dets indeksikalitet, dets kvalitet som et avtrykk – vi går på oppdagelsesferd og ser etter detaljer vi aldri ville interessert oss for om vi fikk servert informasjonen med teskje. Bildet får puste og leve, og selv om det ikke finnes et bestemt poeng å hente ut, får vi på samme måte som i Ruben Östlunds (hvis forrige og neste film tilfeldigvis også handler om et bankran) filmer opplever å være tilskuer til et vindu fra en gjenkjennelig virkelighet. Riktignok en virkelighet de fleste av oss heldigvis kjenner best fra nyheter og aviser, men likevel.

I så måte er det liten tvil om at Nokas på tross av sine mangler som fiksjonsfilmfortelling tilføyer stor språklig verdi til den norske filmkanon.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. petter Røren sier:

    Fikk forventninger. Flott analyse. Refleksjon på høyt nivå.

  2. Tone Johnsen sier:

    Fin kritikk, så filmen i går og må si meg veldig enig anmeldelsen. Men, syns faktisk langt de fleste skuespeillerene presterer veldig bra. Godt gjort av amatører.

    En film man burde se.

  3. Interessant og grundig gjennomgang av filmen. Men stusser litt på at du ikke tar for deg manus (en del av kommentarene om form berører i høyeste grad manusarbeidet) – er det en policy hos Montages eller bunner det rett og slett i manglende forståelse for prosessen bak en film?

  4. Ole sier:

    Haha. Strengt, Christine. Jeg tror at gjengen i Montages er veldig formet av auteurparadigmet; En film er laget av en regissør!

    Men, jeg er enig at de kan godt tenke litt mer på vår kjære manusforfattere. Det er en ganske så neglisjert del av filmens verden hos dere.

  5. Ole sier:

    Men uansett! her er Manusforfatteren Chrisopher Grøndahl som skriver om manusprossessen:

    >lenkehttp://christophergrondahl.wordpress.com/2010/09/14/a-skrive-filmen-om-nokas-ranet/>lenke

  6. Christine og Ole – manglende forståelse for prosessen bak en film handler det vel ikke akkurat om, men vi tar til oss kritikken om mangelen av fokus på manusarbeid generelt her på Montages. Kanskje aller mest i norsk film – jeg føler ellers vi dekker, evt forsøker å dekke det i like stor grad som de visuelle disiplinene. Takk for tilbakemelding!

  7. Daniel F N sier:

    Så denne på Klingenberg kl 20.30 i dag, og herregud for en forferdelig opplevelse det var. Hele salen satt jo faen meg og lo hele tiden, på helt usannsynlige tidspunkt. Er det bare meg? Synes det er respektløst å le når han politimannen dør, og buss-sjåføren ikke vet hva han skal gjøre av seg. Ok, han er kanskje en smule komisk der han står og ser ut i luften, men herregud, dette var jo en sterk dramatisk historie. Jeg trodde jeg var på Mars da folk lo når han var død. Absurd.

  8. petter Røren sier:

    Ikke rart folk ler på feil sted. De har aldri sett en film om et bankran behandlet på denne geniale og sobre måten. Bankran har til nå nærmest vært synonymt med underholdning,.De ler av gammel vane…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>