Programmet for den tolvte utgaven av Movies on War i Elverum – filmfestivalen om krig og konflikt, fred og forsoning – er offentliggjort. Her kan du lese om festivalsjefens anbefalinger.
Festivalsjef Øystein Egge er som vanlig entusiastisk i sin formidling overfor Montages, og fremhever at årets festival er uhyggelig aktuell: «Tradisjonen tro tilbyr vi kunstneriske opplevelser hånd i hånd med informasjon og innsikt i tiden vi lever i. Det føles mer og mer nødvendig at vi har denne festivalen i lys av det som skjer generelt i verden og i Europa spesielt. Vi tilbyr engasjerende opplevelser i og utenfor kinosalene, med utstilling, sosiale tiltak, festivalcafé og festivalpub.»
Videre presiserer han: «I år blir det selvsagt et stort fokus på Ukraina, men vi vil også rette søkelyset på det som skjer på middelhavet og i Iran – blant annet.»
*
Nedenfor løfter Egge frem sine personlige favoritter fra årets program:
«Freedom on Fire (Evgeny Afineevsky, 2022) er et forsøk på å lage den ultimate filmen om det som har foregått i Ukraina i år. Selv om den er spilt inn og klippet over bare seks måneder er det en overraskende innholdsrik dokumentar. Med Helen Mirren som forteller besøker vi ulike deler av krigen og kommer tett på noen utrolige personligheter, fra stand-up i bomberom til en syvåring med sarkastiske holdninger til situasjonen.»
«A Rising Fury (Lesya Kalynska, Ruslan Batytskyi, 2022) er årets åpningsfilm og skildrer de siste ni årene i Ukraina via et kjærlighetsforhold, fra paret møtes under Euro-Maidan i 2013, og får barn under krigføringen i Donbass, til invasjonen i år.»

«Retrograde (Matthew Heineman, 2022). Matthew Heineman er en ambisiøs dokumentarist som spenner opp store lerreter. I Retrograde følger vi det afghanske militæret som jobbet tett med vestlige styrker i situasjonen som oppstod da amerikanerne trakk seg ut. Afghanerne er stoiske, men ansiktene deres er likevel enkle å avlese – vi skjønner hvilken vei dette går. Vi kommer tett på kampene mot Taliban, masseflukten fra flyplassen i Kabul, og den pågående kampen i eksil.»
«My Imaginary Country (Patricio Guzmán) er en av årets beste filmer og trolig Guzmáns siste. Etter et liv viet til å dokumentere situasjonen i Chile, i en umiskjennelig poetisk stil, har han nå laget en film om massedemonstrasjonene i 2019. Denne gangen står kvinnene i fokus, og endelig er det håp å skimte i horisonten.»
Montages-redaksjonen skrev om My Imaginary Country i forbindelse med at traileren ble sluppet i august: «Med tre tankevekkende, poetiske og dypt rørende filmer – Nostalgia for the Light (2010), The Pearl Button (2015) og The Cordillera of Dreams (2019) – har Patricio Gúzman på 2010-tallet allerede jobbet med å sammenfatte et livslangt kunstnerisk prosjekt i en klok, refleksiv trilogi av dokumentarer. Så det at My Imaginary Country nå er blitt laget virker å handle mer om at Gúzman ønsket å løfte frem den yngre chilenske generasjonens suksess med fredelige protester og faktisk politisk gjennomslag, enn at han skulle lage enda en film om «sin» epoke av chilensk historie. På den måten var denne nye filmen også rørende å se – der den i all sin kontemporære karakter virket å være en levering av stafettpinnen til fremtiden, mer enn enda et nostalgisk og smertefullt blikk som Gúzman i sine øvrige filmer på 2010-tallet har rettet mot de uoppgjorte tragediene fra diktatoren Augusto Pinochet, som tok makten etter militærkuppet i 1973.»
Les mer om resten av programmet på festivalens hjemmesider. Årets utgave avvikles i perioden fra 16. til 20. november.