Anne Sewitskys nye film De nærmeste er tatt ut til Sundance!
I dag offentliggjorde Sundance-festivalen sine utvalgte filmer til hovedprogrammene i januar 2015, og norske Anne Sewitskys nye spillefilm De nærmeste er blant 12 filmer som er valgt ut til prestisjetunge World Dramatic Competition.
Sewitsky er dog ingen debutant i dette selskapet – hun vant hovedprisen i samme seksjon for spillefilmdebuten Sykt lykkelig i 2010. Når hun nå vender tilbake til Sundance med De nærmeste er dette en viktig tillitserklæring fra festivalens side – som senest i år viste Eskil Vogts Blind i samme seksjon.
Det er Indiewire som rapporterer om Sundance-utvalget, og i World Dramatic Competition vises – i tillegg til De nærmeste – følgende filmer:
- Chlorine (Italia, regissør: Lamberto Sanfelice)
- Chorus (Kanada, regissør: François Delisle)
- Glassland (Irland, regissør: Gerard Barrett)
- Homesick (Norge, regissør: Anne Sewitsky)
- Ivy (Tyrkia, regissør: Tolga Karaçelik)
- Partisan (Australia, regissør: Ariel Kleiman)
- PRINCESS (Israel, regissør: Tali Shalom Ezer)
- The Second Mother (Brasil, regissør: Anna Muylaert)
- Slow West (New Zealand, regissør: John Maclean)
- Strangerland (Australia, Irland, regissør: Kim Farrant)
- The Summer of Sangaile (Frankrike, regissør: Alanté Kavaïté)
- Umrika (India, regissør: Prashant Nair)
Synopsiset for De nærmeste beskrives slik av Norsk filminstitutt:
Charlotte (Ine Marie Wilmann) har et komplisert forhold til sin mor, og lever ut behovet for nærhet alle andre steder enn i sin egen familie. Når hun møter halvbroren sin Henrik (Simon J. Berger) for første gang i voksen alder, blir det et grensesprengende møte mellom to søsken som ikke vet hva en vanlig familie er.
Filmene i de andre hovedprogrammene er også offentliggjort – se hele oversikten her. En hyggelig nyhet dette altså for norsk film, som ser ut til å starte filmfestivalåret 2015 på en fin måte.
De nærmeste får norsk kinopremiere 27. mars 2015.
Les også:
Sykt lykkelig vant Grand Prix i Sundance
Inn i Sin Nombre, på tvers av Mexico [2]
Hva feiler det norske regissører eller produsenter? Elendig tittel gang på gang…
En interessant kommentar fra Sondre, som jeg føler er en aldri så liten elefant i det norske filmrommet. Kan det være et utslag av Janteloven, at man ikke skal tro at man er noe? Vi må ikke komme her og komme her og hvert fall ikke gi filmene våre en tittel som virkelig fanger folks interesse.
Nå er det vel sånn at de fleste filmer også i utlandet gjerne har lite spennende titler, men i Norge ser det ut til å være ALLE filmer. Unntakene finnes selvfølgelig, og det ser ut som de fleste av de gjerne er eldre filmer; «To levende og en død», «Døden er et kjærtegn» (veldig noir-aktig tittel), «Det brenner i natt!»…
Av nyere filmer med titler som er litt mer utenfor boksen kommer jeg på bl.a. «Den brysomme mannen», «Kunsten å tenke negativt» og «Få meg på, for faen!» Når man skal komme på lengre norske titler, så ender de ofte opp med å høres ut som overskriften til et kjedelig dikt. Heldigvis trenger ikke dette å ha innvirkning på filmens kvalitet i seg selv, men hvorfor er norske filmskapere så redde for å selge produktet sitt? Da mener jeg ikke selge, men å «SELGE»! (med store bokstaver)
nå smeller det ikke akkurat av de andre titlene i WDC-programmet heller!
(Chlorine, Chorus, Homesick, Ivy, Slow Est, Umrika ….)