Greske myter har gjennomsyret mine fantasier siden jeg var barn, langt mer enn de mer stivbeinte og plottfattige norrøne mytene, der den eneste kvinnen det skjer noe interessant med, er Loke i drag.
Hvis jeg kunne forvandle meg til en figur fra gresk mytologi, ville jeg valgt Odyssevs (mens jeg ville giftet meg med den sønderslåtte, stygge genismeden Hefaistos, som Hera i avsky kastet ut fra Olympen etter hun fødte ham). Den armsterke, snarrådige, veltalende og slu Odyssevs er selve prototypen på protagonisten i monomyten (den narrative malen) «the Hero’s Quest», heltereisen.
Hver gang jeg trener på Five Star Gym & Fitness i ørkenbyen Yucca Valley i Sør-California, motiverer jeg meg ved å høre på Stephen Frys lydbokserie om de greske mytene. Det var dermed et kort sprang fra ellipsemaskinen inn i IMAX-salen for å se om Christopher Nolans raskt genierklærte kinosuksess samsvarte med de rike indre bildene jeg hadde dannet meg av helteeposet.
Så langt har forholdet mitt til Nolans filmer vært anstrengt. Versjonen hans av Erik Skjoldbjærgs sjelerystende nordic noir-pioner Insomnia (2002) var veldreid, men konvensjonell og psykologisk forflatende. Jeg avskydde Batman-trilogiens pompøsitet og glorifisering av den antidemokratiske traumefetisjerende flaggermusvigilanten. Den James Bond-inspirerte actionstafetten som Inception (2010) bød på, var en kolossal skuffelse for en drømmetyderentusiast og surrealist.
Dunkirk (2017) holdt seg på øyehøyde med soldatene og ga meg en hjerterå og taktil filmopplevelse (bare sporadisk skjemt av den medfødt teatralske Kenneth Branaghs overbærende tolkning av den faderlige kommandøren). Tenet (2020) presenterte en frisk vri på tidsreisesjangeren, selv om den maskinelle replikkvekslingen mellom John David Washington og Robert Pattinson ga meg fniseanfall. Oppenheimer (2023) forførte meg med gyllen koloritt og subjektiv lyddesign – og støtte meg bort med det pappstive portrettet av Oppenheimer som mildt plaget atombombeoppfinnerstjerne.
Til tross for aversjonen mot Nolans patostunge machodyrking hadde jeg gledet meg vilt til The Odyssey og bestemt meg for å legge godviljen til, selv om jeg var skeptisk til castingen av evig valpete Matt Damon som helten over alle helter.
IMAX-salen var nesten full klokka to en torsdag, mest av seniorer som ustanselig krysset området foran lerretet med rullatorene for å besøke toalettet. Mannen min og jeg ble begge forkjølet under den tre timer lange virkelighetsflukten i Regal Cinema Rancho Mirage, som kjørte klimaanlegget på full guffe for å motvirke de 46 varmegradene utenfor.
En uformelig og overfladisk åpningssekvens tok piffen ut av entusiasmen. Som om han ikke helt stolte på materialet eller publikum, serverte Nolan en veritabel backstory-buffet der nesten hver replikk trigget et kort, oppjaget tilbakeblikk. Spenningen som Nolan prøvde å bygge med bombardementet av godbiter ble punktert av en komisk lang, oppstyltet og overflødig dialog mellom Penelope (Anne Hathaway) og Telemakos (Tom Holland).
Allerede her gjorde komponisten Ludvig Göranssons lydspor seg gjeldende som filmens største stjerne, men svenskens suggererende hjertet-i-halsen-fabrikk kunne ikke bøte på regissørens ubehjelpelige dramaturgiske valg i anslaget.
Først da Odyssevs firte seg ned fra magen til den nobelt steilende hesteskulpturen og beleiringen innenfor Trojas murer brakte løs, var filmen i gang for min del. Her ble jeg elektrisk påkoblet, som når sikkerhetsbøylen på berg-og-dalbanevognen låser seg over magen med en illevarslende metallisk klang før vognene settes i bevegelse. Derfra til siste bilde satt filmen med få unntak som Odyssevs velrettede pilskudd gjennom tolv par med sammenbundne økser.
Særlig ute til havs (Ro! Ro! Ro!) og i slagscenene var Nolan i sitt ess. De teatrale partiene på Ithaka frem til hjemkomsten var heldigvis for søvndyssende til å skade helhetsinntrykket, samvittighetsfullt levert av Anne Hathaway som den snørrete burfuglen Penelope, Robert Pattinson aka Grima Ormtunge i rollen som beileren Antinous, og Tom Holland som skjegg- og balleløse Telemakos.
Så inspirerte ble mannen min og jeg at vi diskuterte filmen og greske myter hele den timelange kjøreturen hjem. Snufsende og nysende ble vi sittende og nerde til nattestid med et kart over Odyssevs’ hjemreise. Hadde alle scener før beleiringen vært kuttet, ville jeg gitt filmen toppkarakter.
*
For å imitere de dialektisk høye sjøer som filmen reiste i meg, følger her inntrykk med positive og negative fortegn om hverandre:
Det er klart som Apollos soloppgang at actionsekvensene er filmens anliggende. Er det ikke derfor dobbeltmoralsk når Nolans Odyssevs begråter krigens meningsløse grusomheter for Penelope like før han kaster seg inn i en uttværet kamp mot de parasittiske beilerne? Eller er det bare jeg som føler meg hyklersk når jeg snur på en femøring fra å avsky vold til å la meg rive med idet de bronsekledde kjøttkolossene braker sammen i fullkomment operatisk samspill mellom bilde, klipp og lyd? For det er jo gøy, og beilerne fortjener det jo!
Göranssons traileraktige tromming i slagsekvensene etteraper den katarsiske stemningen på fotballstadion (en erstatning for gladiatorarenaen). Jeg tok meg i å savne å få se at Penelopes forræderske slavekvinne (Mia Goth) fikk som fortjent, og skjønte at jeg var blitt manipulert til å føle dette fordi hun var fremstilt som gjennomført slesk og usympatisk – et fordummende regivalg. Når vil det bli slutt på helter som motvillig utfører voldsoppdrag publikum higer etter, legitimert av skurker som kneggende nyter sin egen ondskap?
Komponist Ludvig Göransson fikk ikke lov å bruke orkester, bare bronsegonger, vokaler, synth og antikke instrumenter (et prinsipp han brøt ved å dundre løs på et klimaanlegg!). Resultatet er perkusjonsperfeksjon, et hypnotisk og høyst originalt lydteppe med et imponerende spenn. Her får du gjørmete blodig skalleknusende nedslaktning. Her får du støyende trommetog med uendelig lange oppbygginger mot voldsomme klimaks som skifter takt for at publikum ikke skal få hjerteinfarkt underveis. Og her får du klagende lyriske, skjøre melodifragmenter, særlig i scenen der Odyssevs forkledd som olding betror seg til Penelope om krigens brutalitet da ti års vrede ble utløst i en enkelt nedslaktning bak Trojas murer.
Som i Batman-filmene lener Nolan seg tungt på et jagende lydspor for å holde publikum i et jerngrep, noe som fører til en viss utmattelse – men jeg foretrekker Göranssons hardtslående, akrobatiske gjørmebad fremfor Hans Zimmers basuner og monotone bassdroner. Og hvordan håndterer en komponist tidenes utfordring: Å tonesette sirenenes like uimotståelige som dødelige sang? Kløktig nok får publikum også stappet voks i ørene, så sangen blir dempet for alle unntatt Odyssevs. Bare et bløtt, vemodig instrumentalt akkompagnement fornemmes bak muren av voks. Bundet til masten, går Odyssevs berserk av smerte. Helten skjønner at sangen er hva du vil at den skal være: Selv hører han alle feilene sine, og skjønner at han ikke vil hjem.
Er budskapet at mannen er en krigsmaskin og kvinnens funksjon er enten å være så pen at hun ufrivillig hisser til krig (Helen, passivt aggressivt spilt av Lupita Nyong’o), eller å mane til fred og fornuft med innestemme (Calypso, Penelope), eller å hevne overgrep (Kirke)? Zendayas sippende skyggeaktige gestaltning av visdommens og krigens gudinne Athene har ingen funksjon annet enn å gi Odyssevs noen å sutre til.
Samantha Mortons kontrollert eksplosive hekseskikkelse Kirke målbærer en (noe urimelig) radikalt feministisk/aktivistisk posisjon. Kirke tar for gitt at Odyssevs’ mannskap vil voldta henne, selv om de oppfører seg høvisk. Uten nåde forvandler hun mennene til svin ved å hale og vrenge grisetryner ut av de fråtsende ansiktene. For Kirke er trolldom hardt fysisk arbeid, ikke et nett sveip med tryllestaven.
Når hun under press fra Odyssevs kjærtegner mannskapet tilbake inn i menneskehammene, maner hun dem til å ta på seg forkledningen igjen; ergo er grisen mannens sanne form. Under beleiringen av Troja antydes det så vidt at seierherrene forgriper seg på kvinnene, men dette kunne vært tydeliggjort hvis Nolan ønsket å underbygge Kirkes poeng om mennenes barbariske natur.
«Let go of the battle», sier nymfen Calypso etter Odyssevs har gitt avkall på den bedøvende lotusplanten og konfrontert minnene om Troja. Det sju års lange oppholdet på Calypsos traumespa/økohotell i den blå lagunen munner ut i lettvinte innsikter som ligner slagord for Gwyneth Paltrows sunnhetsimperium. Grip dagen. Nyt øyeblikket. Overgi deg til livet heller enn å prøve å kontrollere det. Legg deg på en lekk flåte og la Middelhavet føre deg hjem. Apolitisk mindfulness? Antikk visdom? Opp til deg!
Odyssevs’ ensidige utroskap berøres ikke i denne versjonen av klassikeren, i tråd med Hollywoods tilbakevendte kyskhetstvangstrøye. I likhet med nær samtlige av dagens mannlige blockbusterregissører legger Nolan seg flat for nypuritanerne. Alt for å slippe en aldersgrense som utelukker yngre demografier (og likevel ble altså filmen straffet med en R-rating i hjemlandet, ganske mye høyere enn den norske tolvårsgrensen).
Odyssevs’ møte med profeten Tiresias og de andre dauingene på den trøstesløst svarte Hades-stranden (innspilt på Island) gjorde meg nummen av skrekk og ærefrykt. Dryppende av råte og bitterhet kravler de fortapte opp gjennom den horisontale grensen til underverdenen Hades, så utsøkt gyselig morbid at jeg tilgir Nolans avvik fra originalen. Bak dem reiser en tåkesvart hærskare seg: Krigerne som Odyssevs ofret på seierens alter gjør seg klare til et hevnoppgjør mot lederen som sviktet dem.
En grimt bjeffende Elliot Page i rollen som Sinon konfronterer Odyssevs med å ha løyet til ham, noe som kostet den purunge soldaten livet. «Trikset ville ikke ha funket hvis du visste sannheten», kontrer Odyssevs. «Jeg visste ikke at dere var inne i hesten!» raser Sinon. «Bare noen tommer unna der jeg sto og løy til trojanerne!». De døde så vel som de levende mennene reagerer stadig på lederens lettsindige omgang med sannheten. Odyssevs mener at han ikke har noe annet valg enn å føre mennene bak lyset. De er uansett dømt til å gå under, bare han selv vil overleve ifølge Kirke og Tiresias.
Dette er et godt bilde på lederes oppblåste selvbilde og lave menneskesyn. Derfor er det en tapt mulighet at ingen av Odyssevs menn fremstår som noe annet enn en ensartet masse (en griseflokk!), med unntak av glimtene vi får av Sinon. Nolan bekrefter snarere enn utfordrer dehumaniseringen av den menige soldat.
«Når ble denne krigen til en jakt?», spør filmen klokt. Er det uforsvarlig nedslaktning hvis den ene siden i en væpnet konflikt er svakere enn den andre? På den annen side, hvorfor er krig fortsatt ansett for å være en akseptabel kommunikasjonsform i vår såkalt opplyste sivilisasjon?
Jeg ble ofte sjøsjuk av Hoyte van Hoytemas ristende kamera, og ikke bare i sekvensene ute til havs. Et mer statisk kamera kunne vært ønskelig for å veie opp det myldrende visuelle kaoset. I nærbildene av ansikter, som det er påfallende mange av, gikk skuespillerne stadig ut av fokus i IMAX-salen. Er dette et kunstnerisk valg?
Jeg må innrømme at jeg ikke helt har oppfattet hva IMAX-hypen innebærer i praksis, men har lest at det å skyte med IMAX-kameraer gir større og mer detaljerte bilder, rik fargegjengivelse og en unik romfølelse. For min del oppfattet jeg The Odyssey som gusten i dagslysscenene, gyngende og uten særlig dybde. Selv om filmen er imponerende analogt produsert, har den få vistaer man kan hvile i, av typen som var David Leans 65 mm-spesialitet; Nolan er hele tiden på vei over i neste scene og ligger tett på rollefigurene for å gjengi hvilke tilstander de er i. For å si det litt sleivete: Hvis det var dette Nolan ville bruke IMAX til, blir det litt som å låne et Michelin-kjøkken for å koke Mr. Lee-nudler. (Han har anvendt formatet mange ganger tidligere også, men The Odyssey er den første filmen noensinne som i sin helhet er tatt opp på IMAX-format.)
Kyklopen Polyfemus er et vidunderlig monster, et kimærebeist avlet av Picasso og Dalí, med støvgrå, rynkete kjempebaby-kropp, lykkelig mums-mumsende på menneskehoder mens han holder en kjærlig hånd over saueflokken. Man mistenker Kirke for å ha tatt tak i nesen hans og vridd hele trynet 25 grader mot klokken.
Flukten fra kyklopens hule er i Nolans filmatisering redusert til en klovnete sauegymkhana i stil med okseløpet i Pamplona. Til min sorg går vi glipp av Odyssevs’ retoriske overlisting av det enfoldige monsteret idet han introduserer seg som «INGEN». Etter at han har blindet monsterets ene øye i Homers versjon, roper monsterets brødre inn i hulen og spør om broren er i fare. Polyfemus svarer da «INGEN prøver å drepe meg», og brødrene legger seg igjen til å sove uten å hjelpe.
I det hele tatt får vi se lite til Odyssevs’ navngjetne snarrådighet og sluhet. Matt Damon er fra først til sist en sluknet, dvask geléklump som knapt reagerer når en pil skytes inn i hesten noen millimeter unna ansiktet hans. Den trofaste jakthunden Argus (som ligner en pjuskete lama) har mer glimt i øynene enn eieren, frem til han dør på møkkahaugen etter å ha gjenkjent sin herre. (Fillebikkja er åpenbart inkarnasjonen av Odyssevs’ utbrente sjel.)
Jeg oppfatter Nolans overtydelige poeng om at krigshelten er traumatisert, men Damons grunne spill er for langt unna mine indre bilder av Odyssevs at jeg ikke klarer å se forbi det.
Min største innvending til Nolans adaptasjon er at språket til Homer går tapt. Selv i de mest dialogtunge partiene, ligger språket bak en ugjennomtrengelig mur av støy og musikk. Jeg får aldri komme nær et av verdens eldste og ypperste episke dikt, noe som forverres av skuespillernes brummehvisking, mumling, gurgling og småbrøling, som er plagsomt typisk for Nolans filmer.
Uten undertekster er det ofte umulig å høre hva som blir sagt (igjen, som i Batman-filmene – og apropos Batman, hvorfor stiller Agamemnon i fullt Batman-kostyme annonsert med tegneserieaktige bassfanfarer?). Tror Nolan at uforståelig dialog tilsvarer naturalisme? Anne Hathaway støter meg bort med sin tappert undertrykte lidelse, og den store gjenforeningen blir skuslet bort i en forstyrrende ulineær sekvens som fisler ut i en ubetydelig ettertanke heller enn filmens emosjonelle høydepunkt, slik den burde vært.
Mot slutten uttaler Odyssevs «Our age of bronze is collapsing». Det forklares ikke hvordan helten vet hvilke navn tidsaldrene vil bli gitt av ettertidens historikere. Visste Jesus at han ble født 6 til 4 år før Kristus? Det blir som en drøvtyggende dinosaurs hjertesukk om at «juratiden nærmer seg slutten med et kometnedslag».
Ikke desto mindre: For en forrykende berg-og-dalbane-tur av en hjemreise gjennom det monsterspekkede Middelhavet! For en skjolddundrende, gjørmedryppende, voldsforherligende flukt fra sommerheten! Det er bare å la seg bli sugd ned i denne megalomane malstrømmen. Make Mythology Great Again!