Brazil er overhodet ikke et skoleeksempel på dramaturgisk velkonstruert, effektiv historiefortelling. Det er vel strengt tatt ingen av Terry Gilliams filmer. Men det er kanskje nettopp denne følelsen av at ingenting er konstruert, snarere en organisk strøm av fantasi, fortellerglede og en god dose galskap, som gjør den så fengslende og fascinerende. Og så er jo detaljene så fine. Jeg synes faktisk de er så fine at jeg glatt tilgir at ikke alt henger på greip. Jeg simpelthen elsker alt fra lyden av telefonen og politibilenes utseende til Robert DeNiros herlige rolletolkning av Archibald Tuttle; reparatør av varmeanlegg og fritt individ. Jeg digger alle plakatene og oppslagene man må se filmen flere ganger for å få med seg – Be Safe, Be Suspicious og Don’t suspect a friend, report him på departementenes kontorvegger, Mind That Parcel rett før det dukker opp en pakke av betydning og ikke minst reklamen for Mellowfields, Top Security Holiday Camps som kan friste med Luxury without fear. Relax in a panic free atmosphere.

I Brazil pøses det på. Vår hengslete, storøyde helt, Sam Lowry (Jonathan Pryce), jobber på dagtid i et av de mange departementene, og svever på nattestid rundt som gullbefengt engel i kitchy drømmesekvenser med en enigmatisk kvinne og en gigantisk samurai i rustning. Det traves i endeløse kontorlabyrinter fulle av tuber, kabler og byråkratiets elskede skjemaer, det oppstår fatale misforståelser basert på banale hendelser og morbiditet blandes sammen med det hverdagslige i en fremmedgjørende, angstbejaende suppe. Og det er vel det som er meningen. Karakterene befinner seg i en klaustrofobisk, absurd virkelighet. Det kan sammenlignes med følelsen av å forsøke seg på fransk papirarbeid. Når jeg tenker over det er sekvensen hvor politiet stormer inn til en uskyldig familie, tar med seg far og legger igjen regningen til mor, skremmende lik min egen erfaring med det franske politiet. De stormet huset der jeg bodde, tok med seg en romkamerat som ikke hadde gjort annet enn å ha feil bror, konfiskerte en boks urtete og lot oss sitte igjen med knust inngangsdør og en saftig regning. Varmeanlegget var til og med gått i stykker. Men vi slapp svarte sekker over hodet. Takk og pris.

Brazil er selvsagt ikke alene om å beskrive en fargeløs verden hvor hvert menneske bare er en liten maur, prisgitt systemet og styrt av frykt. Tegneserien V for Vendetta (som ble filmatisert i 2005) ble utgitt fra begynnelsen til midten av åttitallet, samme periode som Brazil ble spilt inn. Og 1984-tilstanden dukker stadig vekk opp, for eksempel i form av det postapokalyptiske gullkornet Children of Men. Men den har skjelden vært så morsom som i Brazil. Gilliam mestrer det tragikomiske som få andre, og har uttalt at filmen var en slags katarsis for ham selv.

Det eksisterer flere varianter av Brazil, og det var særdeles delte meninger mellom Gilliam selv og Sidney Sheinberg; presidenten i Universal, om hva fokuset i filmen skulle være og hvordan det hele skulle ende. En viktig tråd i Brazil er kjærlighetshistorien hvor Sam Lowry møter en mystisk kvinne som har dukket opp i drømmene hans, noe som får ham til å bryte regler og komme på kant med systemet. Samtidig som Gilliam klipte ned filmen for å få den innenfor de kontraktfestede rammene, fikk Sheinberg selv klippet en versjon som skilte seg betraktelig fra Gilliams original. Han valgte å flytte fokuset over på kjærlighetshistorien og forandre slutten til en rosenrød happy ending. De sentrale, mørke, tematiske elementene ble fjernet fullstendig for å gjøre den mer salgbar, og filmen ble redusert til en slags romantisk sci-fi. Også filmmusikken ble forandret totalt slik at den skulle passe bedre for et tenåringspublikum.

Gilliam ville ikke finne seg i at filmen hans ble maltraktert, og det hele utviklet seg til litt av et drama. Regissøren ga klart uttrykk for at han ikke var interessert i kreditering hvis Universals versjon skulle gis ut. Sheinberg på sin side nektet å bry seg om hva Gilliam mente. Gilliam slo tilbake med å kjøpe en helsides reklameside i Variety hvor det bare sto: Dear Sid Sheinberg. When are you going to release my film BRAZIL? Terry Gilliam. Resultatet ble at filmen ble vist i smug rundt om i Hollywood, blant annet til Los Angeles Film Critics Association. Da de skulle kåre årets filmer, ble de enige om at det ikke var noen regel som sa at filmen måtte ha hatt ordinær premiere, og Brazil vant beste film, manus og regissør. Sheinberg måtte til slutt bøye seg, og Gilliams egen versjon ble utgitt, dog med begrenset distribusjon og lite markedsføring. Er det rart man blir gal, og føler seg liten og maktesløs i det store systemet?

Brazil hadde altså en trang fødsel på det amerikanske markedet. Gilliam har det med å bruke lang tid på å få ut filmene sine, tydeligvis ikke alltid helt selvforskyldt. At filmene hans er uortodokse og komplekse i formen fører til at det oppstår interessekonflikter når studioene skal tenke profitt. Likevel greier han holde fast ved et uttrykk som er helt unikt. Det er nok mye av forklaringen på at han trekker til seg stjerneskuespillere, og at han har en så dedikert fanskare.