Reggaeklassikeren The Harder They Come er Jamaicas nasjonale filmikon

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Perry Henzells The Harder They Come (1972) vises fra og med torsdag 3. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Det hører til sjeldenhetene at en film fra Karibia kan oppleves på kino i Norge, men nå er anledningen her, med Cinematekenes visninger av Perry Henzells kultforklarte krimfortelling The Harder They Come (1972). Vi kaster et blikk på denne jamaicanske filmen, som i sin tid både ble en av reggaemusikkens døråpnere mot verden og øystatens viktigste kinokulturelle begivenhet.

Etter å ha vært bebodd av ulike urfolksgrupper i et par tusen år frem til Christofer Columbus i 1494 gikk i land som første europeer, har livet på Jamaica vært underlagt et koloniherredømme i to perioder: Spania hevdet eierskap over det de kalte Santiago fra 1509 frem til 1655, da Storbritannia tok over med makt og deretter styrte i drøyt 300 år. Britene endret navnet på øya tilbake til Jamaica (fra urfolkets Xaymaca), og gjennom kolonimaktens stadige rovdrift og innhenting av nye slaver fra Afrika sør for Sahara ble øya en av imperiets viktige utposter i Karibia, særlig på grunn av de mange sukkerplantasjene. Da parlamentet i Storbritannia innførte loven mot slavehandel i 1807, stanset transporten av afrikanere til Jamaica, og deretter ble slaveriet avskaffet i 1834 – med full frigjøring av alle slaver på øya fra 1838.

På dette tidspunktet var Jamaicas befolkning på 371.000, og blant disse var 311.000 slaver. I tiårene som fulgte gikk landet gjennom en dramatisk tilvenning mellom en fri befolkning og et udemokratisk kolonistyre. På starten av 1900-tallet så man ulike nasjonale identitetsmarkører tre frem, som den kontroversielle aktivisten Marcus Garvey og hans arbeid for Back-to-Africa-bevegelsen, som etter hvert bidro til å inspirere fremveksten av rastafari-religionen på 1930-tallet.

Samtidig ble øya hardt rammet av økonomisk depresjon, og uro preget forholdet mellom folket og kolonimakten helt inn mot andre verdenskrig. Jamaicas endelige frigjøring fra Storbritannia kom i 1962, etter flere år med gradvise steg for økt politisk selvstyre og uavhengighet fra britene. Selv om dronning Elizabeth II fortsatt var øyas regent, og landet ble medlem av Commonwealth, skulle 1960-tallet markere starten på det som ble den frie nasjonale identiteten for Jamaica.

Og det er i dette bildet at spillefilmen The Harder They Come trer frem i 1972. Ikke bare er den landets aller første langfilm, men regissør Perry Henzell velger å fortelle en historie om en jamaicansk folkehelt, på det lokale språket patois (engelsk med jamaicansk vri) og i et tonefall og sinnelag som er i øyehøyde med folket. Hovedpersonen Ivanhoe Martin (spilt av musiker Jimmy Cliff) er nemlig inspirert av den (for jamaicanere) ikoniske banditten Rhyging, som lekte katt og mus med øyas politi og myndigheter i årene etter krigen, før han til slutt – Bonnie and Clydestyle – møtte sin skjebne i 1948, da politiets kuler fant ham på en strand utenfor hovedstaden Kingston.

Henzell gjenforteller Rhygings livsløp gjennom sin egen, moderniserte figur, for der inspirasjonskilden først og fremst var en yrkeskriminell, er filmens Ivanhoe Martin en kunstner – en ung mann fra landsbygda som kommer til hovedstaden Kingston for å få platekontrakt, spille sin reggaemusikk og bli en stjerne. Men i stedet for å realisere disse drømmene møter han den harde virkeligheten, og hver gang dørene lukkes for «Ivan», tvinges han stadig lenger ut mot mørket for å komme seg opp og frem. Slik blir The Harder They Come både en Scarface-fortelling fra den kriminelle verden og en sosialrealistisk klasseskildring à la Ken Loach, med den korrupte musikkindustrien som et kapitalistisk bakteppe for knuste håp og vanskelige vilkår for frie kunstnere.

Filmen er altså rik på tematikk, men også et formmessig lekent og visuelt imponerende arbeid – både til å være Henzells debut, men også med tanke på at Jamaica i 1972 egentlig ikke hadde noen etablert filmindustri eller -faglig fellesskap til å hjelpe produksjonen frem. Henzell var en hvit jamaicaner som vokste opp på en tidligere plantasje, i en familie med røtter til kolonitidens overklasse, men gjorde opprør allerede i tenårene. Han rømte fra kostskole i England, opponerte mot sine privilegier og la ut på en reise rundt i Europa.

På midten av 1950-tallet kom han tilbake til England og begynte å jobbe som produksjonsassistent i BBC. Etter å ha gått gradene i kringkasterens dramaavdeling returnerte han til Jamaica i 1959, hvor han etablerte et produksjonsselskap og begynte å lage kinoreklamefilmer. Etter flere år og med erfaring fra hundrevis av små produksjoner, begynte han å skrive The Harder They Come sammen med den jamaicanske dramatikeren Trevor D. Rhone.

Filmen gikk omsider i produksjon med den unge musikeren Jimmy Cliff i hovedrollen. Plateprodusent Chris Blackwell – som ble Henzells samarbeidspartner, og var sentral i utformingen av filmens soundtrack – forteller i et intervju på Criterions DVD-utgivelse om valget av Cliff til hovedrollen og hvordan det inspirerte til autentisk street casting for hele filmens rollegalleri, som igjen også inspirerte hvilke reggae-sanger som ble brukt og hvordan The Harder They Come slik reflekterte folkets jamaicanske identitet – som da bare hadde vært i støpeskjeen en kort periode etter frigjøringen fra britene.

Som utenforstående publikummer til filmen, femti år etter premieren, kan man fortsatt merke denne nærmest dokumentariske kvaliteten i Henzells miljøskildringer, estetikk og perspektiv på det jamaicanske liv og samfunn. The Harder They Come ble da også en stor suksess i hjemlandet, og etter hvert også rundt omkring i verden, så med tanke på det voldsomme popkulturelle nedslaget filmen hadde på 1970-tallet – særlig som motivbærer for en rekke stilmarkører innen reggaemusikk og -mote – ble dens autentisitet også en viktig motvekt til fordommer og vrangforestillinger om Jamaica.

Ved siden av alt dette, er The Harder They Come en underholdende og spennende kinoopplevelse, som skriver seg elegant inn i både forbryter-på-rømmen-sjangeren og gangsterfilmens mange rise and fall-myter. Scarface møter Bonnie and Clyde, tilsatt ganja, gitar og rastafletter, med sosial samvittighet… der et sted finner vi Perry Henzells film, som likevel føles original i form og innhold – og ikke minst som et unikt jamaicansk verk.