Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og intervjuer.
*
TIFF 2022: Islandsk natur, poetisk fabelrealisme og sorgprosess høres i utgangspunktet ut som en vidløftig kombinasjon. Spørsmålet er om Valdimar Jóhannssons Lamb kunnet strukket iscenesettelsesstrikken enda litt lenger.
Under et TIFF-intervju med den islandske regissøren Benedikt Erlingsson i 2014 (der han hadde premiere på sin film Of Horses and Men), spurte jeg om betydningen av naturen i islandske filmer. Han tenkte ikke så mye over det, svarte han, naturen bare er der og utgjør ikke noe spesielt poeng i seg selv.
Dette er selvsagt tøv, eller i beste fall et forsøk på å skyve oppmerksomheten mot andre aspekter ved islandsk film enn den alle biter seg fast i. Islandske filmer gjør i særdeleshet et poeng ut av naturen, og lar den speile aspekter ved den menneskelige intrigen – ofte dypt grunnlagt i folkloristisk mytologi. Et godt eksempel i senere tid er Netflix-serien Katla (2021) som i likhet med den franske serien Les revenants (2012) fabulerer rundt tilbakekomsten av døde personer i hverdagslivet – altså ekte mennesker, ikke zombier. I Katla fødes de ut av vulkanens dyp og returnerer som kullsorte vesener, men ut av dem stiger (tilsynelatende) eksakte kopier av avdøde mennesker i lokalbefolkningen.
Uavhengig av omverdenes behov for å «eksotisere» islandsk kultur og natur, er dette en unik innfallsvinkel som egentlig ikke finnes noe annet sted i verden. Valdimar Jóhannssons Lamb (Dýrið) er nok et godt eksempel, og har da også fått så mye oppmerksomhet at den nylig ble kortlistet til Oscar for beste utenlandske film.
Som mange andre islandske artsfrender er den både nøktern og monumental på samme tid: Bondeparet Maria (Noomi Rapace) og Ingvar (Hilmir Snær Guðnason) bedriver sine daglige gjøremål på sauefarmen, uten særlig mye dialog, mens kameraet hviler på fjell, tåke og jord. Jóhannsson og fotograf Eli Arenson plasserer gården omhyggelig i dalsøkket, gjerne i skarpe diagonale linjer som forbinder bygget med sine omgivelser. I totalbilder av fjellene durer en mørk basstone på lydsporet – som for å insinuere en iboende primalkraft ikke helt av denne verden.
På et tidspunkt fødes et lam utenom det vanlige. Jóhannsson er tilbakeholden med visuell informasjon – vi ser ikke hva som feiler det, annet enn reaksjonene i parets ansikter. Gradvis utvikles en fabelaktig parabel over annerledeshet, sorg og nestekjærlighet. En slags bokstavelig og naturlig tolkning av Agnus Dei – Guds lam.
Jóhannsson beveger seg nå inn i et landskap der tonen er fryktelig vanskelig å balansere. På den ene siden skal det foreligge en form for emosjonell realisme i historien om et par som søker trøst i lammet etter en traumatisk hendelse i deres liv. Lammets inntog i familien må føles som virkelig og ekte, til tross for sin snodige fremtoning.
På den andre siden er fabelelementet etter hvert så tilstedeværende at man forventer en form for gradvis underliggjøring. Riktignok etableres det aparte fiksjonsuniverset tidlig, i en samtale rundt frokostbordet der Ingvar forteller Maria at tidsreiser nå er oppfunnet (et motiv som understreker muligheten for noe paranormalt), men lenge er det lite som tyder på at vi er utenfor vår egen virkelighet.
Til filmens fordel taler nettopp dens tilbakeholdenhet. Mytologiske elementer dukker enten opp off-screen, eller i drømmeaktige tablåer med jevne mellomrom. Kanskje er det en intensjon om gjøre det så naturlig og udramatisk som mulig – en slags matter-of-fact forbindelse mellom det jordiske og overjordiske, der parets historie er drivkraften. Men på et tidspunkt begynner den å skrike etter mer visuell underliggjøring.
Det er oppsiktsvekkende at selveste Béla Tarr (!) står oppført som produsent. Om noen, er slow cinema-mesteren selve innbegrepet på langsomt oppbyggelig underliggjøring der urkrefter gradvis eroderer menneskjeskjebnene fanget i dem. I klassikere som Satantango (1994) og The Turin Horse (2011) opplever man nærmest en monoman kraft i selve kameraføringen, som om det var en forlenget arm av naturens egen vilje.
Jóhannsson kunne med velvilje plukket opp noen tips fra den ungarske auteuren når han først var med på lasset. Ofte blir Lamb litt for ullen i sin fabulering (no pun intended); vi blir sittende og humre over snodigheten i stedet for å bli grepet. Eller den dras inn på litt unødvendige sidespor, som den ad hoc-aktige historien omkring Ingvars ubehøvlede bror Pétur (Björn Hlynur Haraldsson).
En drakamp mellom budskap og form, med andre ord. Jóhannsson har valgt å legge seg på en linje der ting er usagt – det er opp til tilskueren å lese emosjonelle mønstre hos rollefigurene og deres tidligere traumer, det er opp til oss å forestille oss nærværet av noe åndelig og mektig som skal speile dette. I og for seg prisverdig, men i sin higen etter å være tilbakeholden, mister han også litt av den sterke opplevelseskraften filmens premiss egentlig rommer.
Lamb fortjener ros for sin oppriktige og organiske fabulering rundt sorgprosesser – særlig i første halvdel – men når aldri de visjonære iscenesettelseshøydene man kanskje hadde håpet på.