Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og intervjuer.
*
TIFF 2023: Den 33. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) går av stabelen i klassisk stil denne uka, etter at de to foregående utgavene ble preget av pandemi og smittevern. Montages ser frem mot å dekke festivalen som vanlig med artikler, podkaster og intervjuer, og i denne saken presenterer vi vår guide til fem filmer publikum bør prioritere fra årets program.
Ole Giævers La elva leve er årets åpningsfilm, og det vil etter alle solemerker bli festivalens store event, så den trenger ikke noe ekstra buzz fra oss. Vi er som alle andre parat på festivalens åpningsdag til å se Giævers lenge bebudede storverk. Og for å ta alt det lokale med én gang: årets Film fra Nord-program ser veldig bra ut og fortjener alle festivalgjesters oppmerksomhet. (Hold øye med Kabelvåg-alumni Franciska Eliassens langfilm Den siste våren, som i fjor hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Locarno.)
Konkurranseprogrammet bærer bud om stor variasjon: vi får se filmer fra både mindre kjente regissører som Maryam Touzani, Erige Sehiri og Saim Sadiq og nye arbeider av etablerte navn som Darren Aronofsky, Sarah Polley og Sam Mendes, vi får både oppleve små historier fra mindre hjørner av verden og store produksjoner fra velkjente filmland. Særlig to av prisvinnerne fra årets Un certain regard-program i Cannes, Joyland (Sadiq) og Corsage (Marie Kreutzer), er det allerede mye buzz rundt, og de skal altså vises på TIFF.
I sideprogrammet Horisonter byr TIFF på «en smak av de beste filmene fra festivalverdenen akkurat nå,» som de skriver selv, som «inkluderer kvalitetsfilmer på vei inn i norsk kinodistribusjon. Utvalget favner bredt i sjanger, stil og geografi – det eneste kriteriet er kvalitet.» Her blir det blant annet nordnorsk førpremiere på Park Chan-wooks Decision to Leave – som har gått sin seiersgang på BIFF og Film fra sør allerede, og som er ventet på norske kinoer fredag 27. januar, altså like etter festivalen.
Mer spennende er det å se at Horisonter-seksjonen inkluderer en rekke perler fra Cannes, Toronto og Venezia som under TIFF får sine første visninger i Norge: Særlig Carolina Cavallis Amanda og Daniel Goldhabers How to Blow Up a Pipeline knytter det seg forventninger til her i redaksjonen, og vi ser også frem mot å endelig kunne bla i Owen Klines Funny Pages. Det er også en norsk premierefilm i Horisonter-programmet, Vær her-regissør Ragnhild Nøst Bergems nye dokumentar Ola – En helt vanlig uvanlig fyr.
Nytt av året er et sideprogram tilegnet arabisk film, som tar sikte på å «belyse dagens situasjon i den arabiske verden». I Arabica-seksjonen blir det dermed mulig for søringer som besøker TIFF å snike til seg tidlige visninger av filmer som garantert også vil dukke opp på hovedstadens Arabiske filmdager i mars 2023.
I Kritikeruka på TIFF blir det som vanlig presentert et utvalg filmer valgt av uavhengige kritikere, og dette inkluderer et knippe av årets beste norske filmer, valgt ut i samarbeid med Montages. I denne seksjonen er det verdt å merke seg R.M.N – den gnistrende nye filmen fra Gullpalme-vinner og TIFF-venn Cristian Mungiu, som besøkte Tromsø senest i 2017 og den gang ga en Masterclass – og franske Alice Diops Venezia-prisvinner Saint Omer, et usedvanlig rettssalsdrama som gjør dypt inntrykk.
Utover alt dette vil vi også oppfordre våre lesere til å dykke videre inn i øvrige seksjoner som Overdrive (der den norske grøsseren Marerittet får førpremiere), TIFF UNG, Special Screenings, med mer.
TIFF går av stabelen 16.-22. januar 2023, og Montages vil som vanlig være på plass med en stor stab og rapportere fra Tromsø med både omtaler, intervjuer og podkaster.
*
The Fabelmans (Steven Spielberg, 2022)
Selveste Steven Spielberg står bak årets avslutningsfilm. The Fabelmans er en personlig beretning fra mesterregissøren selv, om hans oppvekst, foreldrenes traumatiserende oppbrudd og hvordan han ble filmskaper. Hvis noen fortjener betegnelsen «verdens beste regissør» må det – justert for inflasjon – være Spielberg. Come on! Få, om noen, har behersket like mange sjangere, stilarter og toneleier med tilsvarende bravur. Selv om det er krevende å spore åpenbare forbindelseslinjer mellom f.eks. Jurassic Park og Schindlers liste (1993 – spilt inn og lansert like etter hverandre), tar det sjelden mange sekunder før man identifiserer en Spielberg-film på grunn av motiver som separasjon/gjenforening og dysfunksjonelle familier, det karakteristiske filmspråket med mange kamerabevegelser og leken klipping, John Williams‘ musikk og en ubestemmelig følelse av magi. Så, hva skjer når Spielberg for første gang retter blikket direkte mot seg selv?
For mange i Montages er det naturlig å møte en ny Spielberg-film med ærefrykt, så det var vanskelig å innse at han, etter den utrolige rekken mesterverker mot slutten av 90- og frem til midten av 00-tallet, entret sin minst inspirerte periode som filmkunstner da vi startet opp tidsskriftet. Til tross for et par virkelig gode filmer, varte «nedturen» helt frem til han slo pusten ut av oss med The Post og Ready Player One samme år (2018), og deretter West Side Story (2021). The Fabelmans setter to streker under comebacket med sin dempede, men likevel virtuose stil, perlende historiefortelling og et herlig ensemble. Klassisk, amerikansk film blir ikke bedre enn dette.
Her er visningstidspunktene for The Fabelmans under TIFF.
*
Decision to Leave (Park Chan-wook, 2022)
Den sørkoreanske mesteren Park Chan-wooks Decision to Leave er en intrikat og delikat, romantisk noir, åpenbart inspirert av Alfred Hitchcock. Filmen er så rik på detaljer og så utsøkt komponert at den fikk de andre auteurene som deltok i fjorårets Cannes til å fremstå «unge og lovende» i sammenligning – det er simpelthen ikke rom for tilfeldigheter i Parks stadig mer ambisiøse thrillere. Decision to Leave kan virke sober sammenlignet med den mer gotiske Kammerpiken (2016) og hevntrilogien (inkl. Oldboy), og for noen er det skuffende at den holder kortene så tett inntil brystet. Filmen er introvert-ekstrovert; de store følelsene inntreffer først til slutt, når man har latt dens dyp stige opp og gjennom overflatene og har har plassert de siste brikkene puslespillet.
Decision to Leave belønner tålmodige tilskuere, men for alle med sansene på stilk og et snev av smak er den også umiddelbar og overveldende som kinoopplevelse.
Her er visningstidspunktene for Decision to Leave under TIFF.
*
The Whale (Darren Aronofsky, 2022)
Da Darren Aronofskys mother! (2017) hadde verdenspremiere i Venezia for noen år siden, lot ikke reaksjonene vente på seg – og de sprikte i alle retninger. The Whale ble møtt av brusende jubel etter pressevisningen på samme festival (vi var der, og tenkte «der har vi nok Gulløven»), for så å motta både svært positive og negative kritikker. Aronofsky er altså ikke fremmed for å splitte sitt publikum. Er han en stor humanist eller en pompøs kyniker? En eksperimenterende våghals eller en sentimental feiging?
The Whale er et kammerdrama om en sykelig overvektig mann som ønsker å bli gjenforent med sin datter. Brendan Fraser (som nok fortsatt er best kjent fra Mumien-filmene) gjør et formidabelt comeback i hovedrollen og medvirker i alle filmens scener. Hele historien utspiller seg i en liten leilighet og er basert på et teaterstykke (av Samuel D. Hunter), men regien gjør begrensningene til sin store fordel. Vil dette stå igjen som den ultimate «pandemifilmen»? Vi ble i alle fall svært grepet av The Whale i Venezia og ser frem til gjensynet for å gå den nærmere etter i sømmene.
Her er visningstidspunktene for The Whale under TIFF.
*
Corsage (Marie Kreutzer)
Selv om vi ofte har sett en god del TIFF-titler i forkant av festivalen – og kan benytte den empirien til å by på kvalifiserte anbefalinger i en guide som denne – er det en tradisjon for oss å trekke frem filmer vi selv gleder oss til å se for første gang i Tromsø.
Marie Kreutzers kritikerroste Corsage er en slik film fra årets program; den hadde ugjestmilde visningstider i Cannes og måtte «spares» til senere, og nå er endelig anledningen her også for oss. I filmens senter finner vi skuespiller Vicky Krieps, som fikk sitt gjennombrudd med Phantom Thread og viste at hun ikke redd for å gå på tynn is med sitt atypiske gestalt i Old. Nå har hun ikledd seg korsett for Kreutzer, i rollen som keiserinne Elisabeth av Østerrike og dronning av Ungarn, og buzzen om Corsage ut fra Cannes (om vi skal følge anmeldelsen til Peter Bradshaw) pekte ikke bare på Krieps’ uredde nærvær foran kameraet, men også på hvordan det rojale portrettet skriver seg inn i tradisjonen fra Sofia Coppolas Marie-Antoinette og Pablo Larraíns Spencer, der kvinner fanget innenfor monarkiets kalde vegger må finne en vei ut gjennom sin egen identitetsreise. Det hele har vekket vår nysgjerrighet, og vi gleder oss veldig til å se denne i løpet av TIFF.
Her er visningstidspunktene for Corsage under TIFF.
*
Patricia Highsmith: Vakre skygger
Som vanlig byr festivalen på egne spesialprogram, og årets Vakre skygger består av Patricia Highsmith-filmatiseringer + en ny kinodokumentar om forfatteren, Loving Highsmith. Dette må sies å være inspirert festivalkuratering, og en av få anledninger under TIFF 2023 til å se eldre filmer på det store lerretet – her har de både funnet plass til Alfred Hitchcocks Strangers on a Train (1951), Wim Wenders’ Den amerikanske vennen (1977), Michel Devilles Dypt vann (1981) og Anthony Minghellas Den talentfulle Mr. Ripley (1999).
Todd Haynes’ Carol (2015) er også inkludert, men er ennå litt for ny til å kunne omtales som en gammel film. (Flere av Highsmiths bøker er for øvrig adaptert til film opptil flere ganger, så man kan notere seg her at TIFF utelater René Cléments Het sol [1960] til fordel for Minghellas versjon – riktig valg – og heller ikke fant plass til Claude Chabrols Uglen i mørket [1987], eller Adrian Lynes strømmefilmatisering av Dypt vann, Deep Water.
Her er visningstidspunktene for filmene i retrospektivet under TIFF.
*