Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og intervjuer.
*
TIFF 2022: Den 32. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) er klar til å gå av stabelen som «fysisk arrangement» neste uke, med nødvendige smitteverntiltak på plass. Montages ser frem mot å returnere til Tromsø for å dekke festivalen som vanlig med artikler, podkaster og intervjuer. I denne saken presenterer vi en guide til hvilke filmer publikum bør prioritere fra årets program.
Alle som hvert år pleier å befinne seg i Tromsø i midten av januar for å delta på filmfestivalen, forbinder begivenheten med yrende folkeliv og god stemning i den vintermørke byen som mer enn lever opp til kjælenavnet Nordens Paris. TIFF er ensbetydende med merkelige, vakre, rørende og irriterende kinoopplevelser, men også folkefest med opphetede diskusjoner, mølje og god drikke. Forhåpentligvis blir det mulig å gjenskape noe av den klassiske stemningen også i 2022, selv om det må skje innenfor rammene av myndighetenes restriksjoner. Samtidig vil nok det sosiale i år havne i andre rekke for de fleste.
Desto viktigere og mer gledelig er det at det som fyller kinosalene – selve filmprogrammet – rett og slett er overveldende bra i år! Sjelden har Montages kunnet anbefale så mange titler – her vil publikum trolig kunne sluke mange av de absolutte høydepunktene i 2022. Og fortsatt finnes det mange perler vi ikke har fått plass til her – så TIFF 2022 virker å bli en kjempeårgang for den eventyrlystne.
Oppdatert: Etter at regjeringen i går innførte lettelser hva gjelder koronatiltak, kan TIFF selge opp til 200 billetter per visning i stedet for 50. Nye billetter legges ut for salg i dag, 14. januar, 17.00 på festivalens hjemmesider.
2022-utgavens åpningsfilm er norske Anders Emblems nye spillefilm, A Human Position. I pressemeldingen fra TIFF beskrives den som en «vakker og stilsikker film, dels moralsk drama og dels kjærlighetshistorie». Vi følger Asta, en ung kvinne, hvis moralske kompass blir utfordret idet hun etter en tids fravær returnerer til jobben som journalist i Sunnmørsposten. (Den opprinnelige åpningsfilmen, Erik Poppes nyinnspilling Utvandrerne, skal fortsatt vises, men som en del av sideprogrammet Spesialvisninger, da kinopremieren er utsatt til høsten)
Titler som ikke er nevnt nedenfor, men som vi varmt anbefaler, inkluderer blant annet Benedetta, The Souvenir Part II, Happening, Commitment Hasan, Katja drømmer om å våkne, Shiva Baby og Casablanca Beats. Og så gleder vi oss naturligvis selv veldig til å endelig se Paul Thomas Andersons Licorice Pizza, med Alana Haim (fra bandet med samme navn) og Cooper Hoffman (sønnen til Philip Seymour) i hovedrollene.
Som vanlig bidrar Montages med et eget sideprogram i «Kritikeruka» bestående av norske titler Analysen-spalten har løftet frem som særlig gode eller interessante (fra 2021). I år er de utvalgte De uskyldige, Gritt, Stol på meg og Verdens verste menneske.
Nedenfor finner dere vår guide til festivalprogrammet og våre aller viktigste anbefalinger. God festival!
*
Bergman Island (Mia Hansen-Løve, 2021)
TIFF-veteran Mia Hansen-Løve har laget en av sine beste filmer med Bergman Island, som hadde verdenspremiere i hovedkonkurransen i Cannes. Anders Danielsen Lie spiller en av de sentrale rollene, og gjester Tromsø for å snakke om prosessen og samarbeidet med Hansen-Løve.
Filmen tar utgangspunkt i omgivelsene der Ingmar Bergman holdt til, på øya Fårö utenfor Gotland i Sverige, hvor det hvert år arrangeres en festival til hans ære, den såkalte Bergmanveckan. Hit ankommer et filmskaperpar (spilt av Tim Roth og Vicky Krieps), og miljøene inspirerer dem begge til å skrive. Ut av Krieps-figurens utkast til en fortelling vokser det frem en film inne i filmen, sommerlig, romantisk og melankolsk, med Mia Wasikowska og Danielsen Lie i rollene som ekskjærester med ufullendte følelser.
I tillegg til Bergman Island, vil TIFF vise noen av Hansen-Løves tidligere filmer. Retrospektivet inneholder blant annet debuten All is Forgiven (2007) og Goodbye First Love (2011), som i våre øyne er et undervurdert mesterverk.
Her er visningstidspunktene for Bergman Island under TIFF.
*
Drive My Car (Ryûsuke Hamaguchi, 2021)
Ryûsuke Hamaguchi har de siste årene seilet opp som en av Japans viktigste filmskapere. Han gjorde seg bemerket på filmfestivalen i Locarno med fem og en halv time lange Happy Hour i 2015, men fikk sitt store gjennombrudd i 2021, med Wheel of Fortune and Fantasy og Drive My Car. Filmene deltok i hovedkonkurransene i henholdsvis Berlin og Cannes. Drive My Car («Doraibu mai kâ») var ikke den mest omtalte under fjorårets filmfestival i Cannes, men ble til gjengjeld den definitivt mest kritikerroste, og tok med seg anmelder-organisasjonen FIPRESCIs utmerkelse. I tillegg vant regissør Ryûsuke Hamaguchi den offisielle juryens pris for beste manus. Nå regnes filmen som favoritt til å ta med seg Oscar for beste internasjonale film.
Drive My Car er basert på Haruki Murakamis novelle ved samme navn (fra samlingen Menn uten kvinner), og handler om skuespilleren og regissøren Kafuku (Hidetoshi Nishijima). To år etter at han mister sin kone, reiser han til Hiroshima for å regissere en teateroppsetning av Anton Tsjekhovs Onkel Vanja, med en særdeles original tilnærming som går ut på at skuespillerne snakker forskjellige språk, og blir tekstet (på forskjellige språk) på et lerret i bakgrunnen av scenen. Arrangørene insisterer på at han skal bli kjørt til og fra teateret av en privatsjåfør, den unge og innesluttede Watari (Tôko Miura). Over tid veves et bånd mellom de to, som blir viktig idet Kafuku setter seg selv i en komplisert situasjon, ved å velge en av sin avdøde kones hemmelige elskere som hovedrolleinnehaver i forestillingen.
Drive My Car er over tre timer lang, men klok og medrivende hele veien – Hamaguchi er virkelig i ferd med å bli en japansk pendant til Éric Rohmer!
Her er visningstidspunktene for Drive My Car under TIFF.
*
Parallelle mødre (Pedro Almodóvar, 2021)
Penélope Cruz er forrykende i Parallelle mødre («Madres paralelas»), som ser ut til å bli Pedro Almodóvars mest folkekjære film på lenge. Selv om de kunstneriske ambisjonene ikke er like høye som i Under huden (2011), Julieta (2016) og Smerte og ære (2019), føles det lenge siden den spanske mesterregissøren laget en så varm og elskelig film, smurt inn med passelige mengder såpe.
Parallelle mødre handler om den snart 40-årige fotografen Janis (Penélope Cruz) og tenåringen Ana (Milena Smit), som deler rom på sykehuset der de føder hver sin datter, på samme dag. De to kvinnene befinner seg på ulike steder i livet, men deler det faktum at de går en tilværelse som alenemødre i møte. Idet faren til Janis’ baby mener jenta ikke kan være hans barn, og ber om en farskapstest, settes en serie omseggripende hendelser og avsløringer i gang et vintage Almodóvar-melodrama.
Her er visningstidspunktene for Parallelle mødre under TIFF.
*
Red Rocket (Sam Baker, 2021)
Regissør Sean Baker ble «allemannseie» for cinefile med indie-suksessen The Florida Project i 2018. Hans energiske nye film, komedien Red Rocket, tok Cannes-festivalen med storm. Selv om det ikke ble noen pris fra juryen, var kritikernes dom nærmest unison: Dette var en av årets aller beste filmer. Og Montages kunne ikke vært mer enige med konsensus – som vi også ga uttrykk for i denne podkasten med våre danske venner Christian Monggaard og Nanna Frank Rasmussen (som begge holdt Red Rocket som Gullpalme-favoritt).
Fortellingen kretser rundt en middelaldrende, men stadig sprek pornostjerne, Mikey (spilt av Simon Rex), som er i en økonomisk knipe og returnerer til Texas og eksen (som han stadig vekk er gift med), for så å legge sin elsk på en 17 år gammel ansatt ved ‘Donut Hole’ med det «salgbare navnet» Strawberry (Suzanna Son). Baker balanserer hårfint på grensen mellom det poetiske og det vulgære, og utviser en sympati for rollefigurene som er sjelden å se – ingen moralske pekefingre er ute på vift, selv om han på ingen måte tar handlingene deres i forsvar. På en sublim måte lykkes Red Rocket med å bli en kommentar til Trumps USA, da handlingen utspiller seg i 2016 før presidentvalget.
Her er visningstidspunktene for Red Rocket under TIFF.
*
Spencer (Pablo Larraín, 2021)
Spencer, chilenske Pablo Larraíns nye film om tre dager i prinsesse Dianas liv, må være en av de beskeste og minst tilgivende julefilmene som noen gang er laget. Takket være høytidens forpliktelser, på et av kongefamiliens slott, må prinsessen (Kristen Stewart) stampe seg gjennom en utilgivelig travesti av stivnede riter, inntørket forakt, en ektemann som legger stadig mindre skjul på utroskapen, tvangsmessig bekledning og sønner som savner å være sønner.
Filmen handler tilsynelatende om alt annet enn julefeiringens opprinnelige allegorier og symbolikk; Larraín erstatter tilgivelse, gaver og nåde, frelse og nestekjærlighet med en scene der tomheten og falskheten får fritt spillerom – et perfekt vrengebilde.
Her er visningstidspunktene for Spencer under TIFF.
~~~
Oppdagelser: Bonne mère (2021) og Zero Fucks Given (2021)
I tillegg til «flaggskipene» ovenfor, vil vi løfte frem to genuine oppdagelser som trolig ikke vil få norsk distribusjon, og derfor er å anse som absolutte prioriteringer under TIFF for de som ellers tilbringer mye tid på kino.
I 2019 skrev vi varmt om den franske skuespilleren Hafsia Herzis imponerende manus- og regidebut You Deserve a Lover, og til vår store glede viste det seg at hun allerede hadde planen klar for sin neste film. Manuset hadde hun allerede begynt å skrive i perioden etter sin debut som skuespiller, i Abdellatif Kechiches Le grain et le mulet (2007), men da finansieringsarbeidet trakk ut, kastet hun seg rundt og lagde lavbudsjettfilmen You Deserve a Lover isteden. (Les mer om Herzi i vårt intervju med henne.)
Etter suksessen med debutfilmen, returnerte Herzi altså til sitt første prosjekt (som opprinnelig hadde tittelen Nora). Filmen gikk i opptak under pandemien i 2020, og skiftet etter hvert tittel til Bonne mère. Cannes-festivalen inkluderte filmen i sideprogrammet Un certain regard i 2021, og Herzis fortelling fra et arbeiderklassestrøk i Marseille – om en oppofrende mor som gjør alt hun kan for holde familien samlet – er dypt medrivende, drevet av nydelige skuespillerprestasjoner og et skarpt blikk på klasseskillene i det franske samfunnet.
En annen film vi oppdaget i Cannes i fjor er Zero Fucks Given, en belgisk-fransk produksjon som hadde sin verdenspremiere i sideprogrammet Kritikeruken, der kun første- og andregangsfilmskapere viser sine arbeider. De to regissørene, Julie Lecoustre og Emmanuel Marre, besøker Tromsø og TIFF under festivalen neste uke, og om Zero Fucks Given er en målestokk, har vi å gjøre med to av de mest spennende nye navnene innen europeisk film.
Adèle Exarchopoulos leder an i hovedrollen som Cassandre, en flyvertinne i midten av 20-årene som foretrekker fest og moro på feriedestinasjonene hun frakter passasjerene til, fremfor å oppfylle alle de ansattfiendtlige kravene i lavprisflyselskapet hun jobber for. Samtidig vegrer hun seg for å returnere til den uglamorøse hjembyen i Belgia – der uavklarte familietraumer ligger i hi. Som vi alle ble vitne til da hennes grensesprengende skuespillerdebut i Blå er den varmeste fargen så dagens lys i 2013: Exarchopoulos er kapabel til en innlevelse foran kameraet som knapt noen annen i hennes generasjon kan matche. Og i Zero Fucks Given får vi endelig se denne kvaliteten igjen – hun gir liv til Cassandre med en blanding av følsom intelligens og intenst unnvikende tvil, som gir oss et menneske på lerretet som vi får studere i all den kompleksitet vi kjenner fra livet selv.
Her finner du visningstidspunktene for Good Mother og Zero Fucks Given under TIFF.
*
Bonus: Vortex (Gaspar Noé, 2021)
Gaspar Noé gjestet Tromsø i 2019, og i bagasjen hadde han smuglet med seg syretrippen Climax. I år viser TIFF Noés nye film, Vortex, som er noe helt annet – en slags pendant til Hanekes Amour (2012) – og definitivt ikke for enhver smak. Men vi i Montages var dypt imponert over de kompromissløse stilgrepene, som redaktør Lars Ole Kristiansen skrev om i sin omtale fra fjorårets Cannes-festival:
«Etter å ha blitt rammet av en alvorlig hjerneblødning for halvannet år siden, kom fransk-argentinske Gaspar Noé enda tettere på døden enn han har vært i filmer som Irréversible (2002) og Enter the Void (2009). Lockdown-eksperimentet Vortex er en slags filmatisk karantene for en regissør forbundet med eksess. I Enter the Void fantaserte Gaspar Noé om hvordan sjelen forlater et menneske straks døden har gjort krav på legemet. Vortex er dedikert til «alle som mister hjernen før hjertet», og undersøker hvordan de kognitive funksjonene ebber ut mens kroppen ennå stabber rundt på jorden.
De to filmene utgjør et fascinerende søsken- og motsetningspar: Enter the Void er Noés teknisk mest avanserte konstruksjon, en syretripp til neonbelyste Tokyo som omslutter tilskueren på en mer livaktig måte enn Hollywoods mest påkostede 3D-blockbustere; til sammenligning er Vortex enkel og tilbakeholden, men like fullt virtuos i måten den anvender sitt «avgrensede område» og sin split screen-teknikk til å fremkalle klaustrofobi på linje med Noés forrige fullengder, Climax (2018).»
(Under kan du se Filmprat-episoden med Noé fra TIFF 2019.)
Her finner du visningstidspunktene for Vortex under TIFF.