Filmfrelst #312: Venezia 2018 – Alfonso Cuaróns Roma

Venezia 2018: I denne andre festivalepisoden fra Venezia snakker vi om den meksikanske regissøren Alfonso Cuaróns nye film Roma, som er produsert av Netflix.

Roma er den første filmen Cuarón har laget i sitt hjemland siden Og mora di også… (2001). Fortellingen og rollefigurene baserer seg på opplevelser fra regissørens bardom, og fokuserer på hushjelpen Cleo (Yalitza Aparicio) – som er limet i en splittet familie.

For første gang fotograferer Cuarón selv, i digitalt sorthvitt, og han har valgt å skyte mange av de små, intime scenene på en virtuos måte. Et grep som forsterker filmens emosjonelle kraft – eller er distraherende og kunstlet?

Våre utsendte i Venezia diskuterer den allerede massivt hyllede filmen. Ved mikrofonene sitter Lars Ole Kristiansen, Karsten Meinich og Pernille Middelthon. God lytting!

Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

Geir Antonsen sier:

28. desember 2018, kl. 11:57

For de av oss som ikke har Netflix- kommer denne på blu-ray?

Svar
Jon Christoffersen sier:

5. januar 2019, kl. 23:10

Oi, dette var nok den filmfrelst-episoden jeg har vært mest uenig med Montages-gjengen!

Avstanden som filmen holder til personene og avstanden/kulden personene imellom, tror jeg er et godt bilde på avstandene som skapes i et mye hardere klassesamfunn enn det vi er vant til; et samfunn fullt av uskrevne regler og begrensninger for personer i ulike posisjoner. Dette synes jeg vises subtilt og fint i filmen.

Og hvorfor snakke så mye om Shoplifters i en samtale om Roma? En film som jeg tror forsøker på noe helt annet enn Roma.

Er uenig i mye som blir sagt her: Hvorfor skal barna reagere med voldsom sorg på at faren stikker? De har jo ikke vært så nær faren før heller. Hvorfor ville det vært så interessant å ligge tett på perspektivet til barna? Barna er jo, som det riktig blir sagt, ganske bortskjemte og ikke særlig spennende, slik det sikkert er fort gjort å bli når man vokser opp med hushjelp og kokk og sjåfør osv i Mexico på 70-tallet, der så mange andre lever i fattigdom. Og hvordan skal Cleo kunne ha så mye kontakt med sin biologiske familie (kun moren nevnes)? Cleo har jo flytta inn til storbyen for å jobbe som hushjelp hos en rik familie, mens mora bor i en landsby. Og her må man jo nesten komme litt innpå at serviliteten og språkløsheten til Cleo kan være utrolig typisk for mange som lever i fattigdom i land med store forskjeller, noe som er veldig godt beskrevet av særlig Paulo Freire i De undertryktes pedagogikk. Og den rike familien kan man kanskje se på som en ganske snill rik familie i et ganske «slemt» samfunn osv. Her er det nok mye filmen viser som jeg tydeligvis synes er mye mer interessant enn dere og sikkert også derfor synet på filmen blir såpass forskjellig.

Dog, det skal sies: enig i at scenen med stanga fra dusjforhenget var skikkelig kul! Da lo jeg godt :)

I denne episoden heier jeg hundre prosent på Karsten, som jeg dog synes kunne stått enda litt mer opp for filmen underveis!

Svar