Da Andrej Tarkovskij møtte Andrej Rubljov – en kunstners kunstnerportrett

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Andrej Tarkovskijs Andrej Rubljov (1966) vises fra og med torsdag 5. oktober i Oslo, Kristiansand, Lillehammer, Stavanger, Trondheim og Tromsø. I Bergen vises filmen søndag 15. oktober. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Hvordan kan man finne skjønnhet i en grusom verden? Andrej Tarkovskijs episke film Andrej Rubljov (1966), om ikonmaleren Andrej Rubljovs liv og virke på 1400-tallet, forsøker å gi et svar.

Når de fryktløse tatarene rir inn i den russiske byen Vladimir med hevede sabler, hugger de seg gjennom forsvarsverket og setter fyr på hus og hjem. Innesperret i katedralen gjemmer byens vettskremte innbyggere seg, og blant dem finner vi Andrej Rubljov – munken som har dekorert kirkerommet med sine vakre malerier. Når tatarene til slutt også flommer inn i gudshuset, slakter de menn og kvinner for fote; noen tortureres, andre voldtas, og i et desperat forsøk på å kjempe mot overmakten, slår Rubljov en mann ihjel.

Rystet av grusomhetene, og fylt av skam over å ha tatt et liv, sverger Andrej til evig stillhet og aldri å male et bilde igjen, som bot for sin synd. I møte med volden og brutaliteten han ser i samfunnet rundt seg, mister han troen på at det finnes noe vakkert igjen i verden.

Motløsheten i ikonmalerens tilværelse smitter over på oss som tilskuere til Tarkovskijs film, ikke minst etter at sekvensen beskrevet ovenfor har utspilt seg i filmens sjette kapittel, The Raid – litt over midtveis i den godt og vel tre timer lange spilletiden. På dette tidspunktet har vi allerede blitt henført av fortellingens omfang og Tarkovskijs stemningsfulle billedpoesi; Andrej Rubljov er en narrativ film som samtidig også skildrer en indre, sjelelig reise, og Tarkovskij finner en utsøkt balanse mellom disse to filmiske identitetene.

Utrolig nok var denne ambisiøse produksjonen bare Tarkovskijs andre spillefilm, og når man vet at filmene han laget etter dette var Solaris (1972) og Speil (1975), er det enda mer naturlig å lese inn i Andrej Rubljov at auteuren som står bak er på sin egen søken. Filmen er en kunstners kunstnerportrett, der Tarkovskij ser seg selv reflektert i Rubljovs historie, og Rubljovs reise foregriper Tarkosvkijs egen estetiske utforskning i filmene som skulle komme.

*

The artist reveals his world to us, and forces us either to believe in it or to reject it as something irrelevant and unconvincing. In creating an image he subordinates his own thought, which becomes insignificant in the face of that emotionally perceived image of the world that has appeared to him like a revelation. For thought is brief, whereas the image is absolute. In the case of someone who is spiritually receptive, it is therefore possible to talk of an analogy between the impact made by a work of art and that of a purely religious experience. Art acts above all on the soul, shaping its spiritual structure.

 – Andrej Tarkovskij («Sculpting in Time», 1986)

Andrej Rubljov er en film som kan sies å handle om mange forskjellige ting, men når man ser forbi epoken på 1400-tallet og de konkrete omgivelsene fortellingen utspiller seg i, og skreller vekk datidens samfunnstrukturer, politiske klima og det særskilt russiske – som jeg opplever at kan være vanskelig å gripe tak i for oss utenforstående – står man igjen med et renskåret, men komplekst kunstnerportrett.

I sin innflytelseserike bok «Sculpting in Time», spekket av kloke innsikter om både kunst- og filmteoriske spørsmål, filosoferer Tarkovskij blant annet over hvilken rolle og betydning kunsten og kunstneren kan spille i vår verden, og med Andrej Rubljov diskuterer han dette spørsmålet også direkte.

Ikonmaleren Andrej befinner seg ikke bare på en identitetsreise som kunstner, han er også selv en munk og dermed et dypt religiøst menneske, som søker sine svar hos Gud. Samtidig har han et åpent blikk mot verden, og når samfunnets verdslige (og ofte ubønnhørlige) virkelighet fyller Andrej med tvil, blir han ikke bare desillusjonert som troende; han mister også sin sjelelige overbevisning om kunstens verdi.

I fortellingen om Rubljov fant Tarkovskij dermed en modell for sin kunstfilosofiske utforskning, og med det storslåtte narrative og tematiske rammeverket – ikonmalerens posisjon i russisk kunsthistorie, epokens dramatiske og omfangsrike slagmark, kontrastene mellom hedensk og kristen livsførsel – hadde han en rik vev av motiver å visualisere, med det som for Tarkovskij i 1966 var et gryende, poetisk filmspråk.

I sekvens etter sekvens bygger han opp stemninger og situasjoner som både forteller Rubljovs historie og drar oss inn i hans åndelige verden; hele tiden ved hjelp av virtuos mise-en-scène og et mettet visuelt avtrykk. Verdt å trekke frem (blant mange minneverdige partier) er nattsekvensen i kapittel fire, The Feast, der Andrej lar seg lokke nærmere mot et hedensk rituale hvor nakne bønder lyser opp elvebredden med fakler og forlyster seg i buskene. Scenen tar Andrej fra nysgjerrighet til skam, til frykt og fornedring, før han morgenen etter fylles av skyldfølelse når myndighetenes soldater brutalt slår ned på hedningene. En kort blikkveksling mellom Rubljev og en naken kvinne som svømmer unna til friheten, oppsummerer det hele med presis dypsindighet.

Resten er historie, om man kan si det så enkelt. Andrej Rubljov er et ekte mesterverk, og de estetiske og filosofiske oppdagelsene Tarkovskij gjorde i dette kunstnerportrettet ledet ham inn på det sporet som fortsatte gjennom alle de fem neste spillefilmene. En sjeldent rik arv står igjen etter ham, og som kritiker J. Hoberman har formulert det så treffende: «Andrei Rublev is itself more an icon than a movie about an icon painter. Perhaps it should be seen as a “moving icon,” in the same sense that the Lumière brothers made “moving pictures.” […] No movie has ever attached greater significance to the artist’s role.»

Når den massive kirkeklokken av bronse støpes i det avsluttende kapittelet av Andrej Rubljov, og den aldrende ikonmaleren får høre at den mirakuløst nok klinger – en lyd som ljomer utover landskapet – føles det som om Tarkovskij lar Andrej finne tilbake til seg selv, i et siste glimt av håp i en ofte sjelløs verden. Ikke ulikt den følelsen man får av å se en Tarkovskij-film i dag.

*

*

Les også vår dialog om Tarkovskijs Offeret, publisert her på Montages i januar 2016, da de digitale cinematekene skulle løfte frem den første i en serie nyrestaurerte utgaver av Tarkovskijs filmer. Siden den gang har vi også diskutert Solaris og Stalker i to podkastepisoder, som kan høres her og her.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>