Filmfrelst #268: Cannes 2017 – Michael Hanekes Happy End

Fantine Harduin i «Happy End»

Cannes 2017: Michael Haneke, den strengeste professoren med den svarteste genseren og det hviteste skjegget og det hardeste spanskrøret, har laget så mange mesterverker at det ikke lar seg gjøre å justere ned forventningene i møte med en ny film.

Det er nå gått fem år siden Amour (2012) vant Gullpalmen i Cannes og grep et stort publikum. Med Happy End vender østerrikeren tilbake til den likbleke nihilismen fra den tidlige fasen av karrieren (Det syvende kontinentet, Bennys video), og med en elliptisk, fragmentarisk fortellerstil krever filmen mye av sitt publikum. Kommer prosjektet i havn? Handler det om noe som griper inn i samtiden, som angår oss?

Det blir nok opp til hver enkelt å vurdere. Montages-redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen deler sine oppfatninger i denne podcasten.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

Thomas sier:

5. september 2017, kl. 09:55

Artig det dere sier om at filmen ikke er en komedie og at ingen lo på visningen i Cannes.
Så selv filmen på førpremieren på Gimle på søndag, og der satt latteren løst blant publikum ved flere anledninger.
Spesielt Trintignant-karakteren ble nærmest en comic relief. Særnorsk humor?

Svar
Christoffer sier:

31. januar 2018, kl. 08:54

Jeg så Happy End på Kino i en helt tom sal, syntes absolutt at den var flott, så var allerede uenige med dere fra starten. Den føltes på en annen side som en «mindre» film, litt slik some Code Unknown, så meget god sammenligning både av dere og Huppert. Her hadde vi verken den store verdenen til filmer slik som The White Ribbon og Time of the Wolf (som jeg personlig elsker), eller de store følelsene, slik som i filmer som Amour og The Piano Teacher – og ja, det føltes virkelig som om han hadde gått tilbake til Benny’s Video tiden. Jeg følte bare ikke den store sammenhengen, og med tanke på at så mange hadde nevnt at den hadde flyktnings-krisen som et bakteppe satt jeg der som et spørsmålstegn (vi ser jo ikke noe til dette siden meget sent i filmen).

Det utrolige morsomme her er jo at det faktisk er dere som virkelig vekker min kjærlighet for filmen. Jeg manglet knutepunktet – og da dere faktisk presiserte at det var kulden som ble brakt ned via familien, og at barnebarna var produktet, åpnet virkelig filmen seg for meg! (Eller kanskje det heller en en utvikling, der hver generasjon blir mer ekstrem, en utvikling på grunn av rikdommen og livene de lever).

Jeg er uenig om at det eldste barnebarnet er en «Bad Guy», han er jo faktisk den eneste som ser ut til å slite moralsk, og den eneste som faktisk gjør opprør mot borgerskapets skikker. I henhold til å være en komedie lo jeg kun høyt en gang, selv om det åpenbart er humoristiske sider her, følte jeg det heller som et mørkt drama med humor, enn en mørk komedie. Kanskje dette blir klarere på et gjensyn.

Det eneste problemet jeg da sitter litt igjen med er at ikke alle rollefigurene virket like kalde. Bestefaren viser jo faktisk en god del omtanke for det yngste tilskuddet, og selv om Huppert sin rollefigur er forretnings-fokusert prøvde hun jo faktisk å hjelpe sønnen sin, og viste også følelser for hennes kjæreste. Dette kan vel kanskje heller føles som nyanser, men jeg følte den faktisk ikke like kald som dere – kanskje i dens humor, spesielt slutten og scenen der Trintignant prøver å donere sin klokke til flyktningene, men blir «reddet».

P.S. I henhold til usikkerheten og elskerinnen er jeg ikke helt enig der. Jeg følte ingen skjelving, men jeg forstår at dere liker uvissheten og at Haneke lett kunne latt dette være et mysterium (og kanskje hadde gjort dette for 10-15 år siden). Men det at vi da ser ansiktet hennes gjør jo at vi vet hvem dette er under hele musikkscenen. Dette gir oss et helt annet inntrykk fra hun begynner å spille. Lett grep, men jeg syntes det fungerte.

P.P.S. Elsket karaoke scenen!

P.P.P.S. Jeg kan forstå irritasjonen på sluttet hvis man forventet noe litt mer «Haneke» preget, men kanskje et senere gjensyn med vissheten om hva denne filmen ville være. Det er heller manerene og hva familien viser utad som blir fokuset her, og det ender jo også på veldig humoristisk vis, med de sjokkerte øynene da de ser at jenta bare står der og filmer – en slags konfrontasjon med hva det faktisk er at de har skapt.

Svar
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  31. januar 2018, kl. 09:14
  
  Takk for gode og interessante innspill, Christoffer! Morsomt at vi kunne bidra til å åpne opp filmen, selv om vi var mindre positive enn deg. :-)
  
  Både jeg og K fremstår nok i overkant kritiske, fordi vi hadde så høye forventninger. «Happy End» har opplagte kvaliteter, ingen tvil om det. Helt enig med deg i at Hupperts sønn ikke er noen «bad guy», snarere familiens sorte får (hvis vi kom i skade for å si noe annet, må jeg beklage den uheldige formuleringen).
  
  Slutten fisler ut. Etter å ha vært avventende, men åpen og interessert under hele filmen, mistet den entusiasmen min der. Karaokescenen, derimot..! Fantastisk.