Når man ser mye film, blir gjerne overraskelsen en større og sjeldnere skatt enn tilfredsstillelsen. I så måte er Julia Ducorneus Grave («Raw») en cinematisk godtepose- og sekk; både en oppdagelse og opplevelse av de sjeldne.
Vi må spise mindre kjøtt, forkynner mediene, nesten religiøst overbeviste, og dette er en historie om hvor galt det kan gå når indrefileten frister. Den veganske ungjenta Justine (Garance Marillier), en litt unnselig tomboy med voksesmerter, begynner på veterinærhøyskole, der nyankomne stakkarer blir ofre for ydmykende ritualer – såkalt «immatrikulering», i regi av de eldre studentene. De organiserte skremslene gjør at Justine oppdager nye sider ved seg selv, men siden Grave er en film man bør vite minst mulig om på forhånd, vil jeg ikke si stort mer om verken fortellingen eller tematikken.
Det mest egenartede ved Ducorneus debut er dramaturgien, rytmen; filmen blir drøyere, farligere, mer intens for hver eneste scene, i rasende fart, uten bissel. Til slutt er den så vill og skremmende og morsom og forstyrrende erotisk (!) at jeg ikke kan huske å ha sett maken til mikstur av subsjangere: giallisk psykedelia à la Argento (Suspiria, Phenomena); kløfremkallende kropps- og forvandlingsskrekk på Cronenbergsk vis (The Fly); coming of age-horror (La den rette komme inn); og dessuten fluffy high school-satire. Grave er for øvrig den første filmen som tydelig er inspirert av og siterer fra It Follows – som toppet fjorårets liste.
Ved siden av Grave var ingen 2016-film mer «aktiviserende» og morsom å se enn Personal Shopper – et av Olivier Assayas‘ underligste, men også mest fascinerende arbeider. Maureen (Kristen Stewart), et medium ansatt som personal shopper for et uhyre av en fashionista, forsøker å komme i kontakt med sin avdøde tvillingbror i herskapshuset der de vokste opp. Samtidig hjemsøkes hun av et annet, metaforisk spøkelse, som blant annet kommuniserer via teknologi. Slik beveger filmen seg fra å være et slags eksistensielt drama om åndenes makt, eventuelt et neon demon-sk miljøportrett av overflate- og konsumkultur, til å bli en nyskapende «sms-thriller», tilsynelatende modellert på den paranoide stemningen i Polanskis filmer, og helt spesifikt de effektive GPS-sekvensene vi husker fra The Ghost Writer (2010).
Uten å tilhøre noen sjanger, ligner Personal Shopper også den typisk kultforklarte B-filmen i sin uvørne, rotløse struktur og eklektiske referanseverden, men Assayas er altfor smart og selvbevisst til å gå seg vill. Hver eneste scene er sanselig fanget inn av Yorick Le Saux‘ kamera, stenket i fyldige svarttoner; stemningene holder hardt rundt oss, mister aldri grepet. Det ligner en drøm – bilder i ukontrollert bevegelse – det ligner en film.
Andrea Arnolds dødsvakre mesterverk er en road movie for Rihanna-generasjonen; varsomt sett og fanget inn, levende og varm som en sommervind. American Honey er ingen klagesang for de håpløse og utstøtte – til tross for dens tematiske klang, enda mer skingrende i kjølvannet av Trump – men drømmende og fordomsfri, i tråd med sin uramerikanske sjanger. Arnold er verken tradisjonsbunden eller ikonoklastisk i sin tilnærming; med begge hendene på rattet følger hun veianvisningene, rent dramaturgisk, men unngår å fortape seg i megetsigende ørkenvistaer og forlatte bensinstasjoner, og stanser i stedet ved ukjente motiver og situasjoner.
Noen av tiårets beste scener finnes her: hovedpersonen Star (nykomlingen Sasha Lane, oppdaget på en strand) som oppdager og knytter kontakt med sine nye sjelevenner via den nesten uutholdelig vakre «We Found Love» spilt over anlegget på et supermarked, «a hopeless place…», i håp om noe annet enn drittlivet; den lille, rare jenta med «I Kill Children»-t-skjorte som tilbyr et glass brus mens moren hennes ligger utslått på sofaen, halvt oppspist av crack; Star som runker en rusten type for penger, foran et brennende oljefat; cowboy-vors med mezcal, larver og svømmebasseng…
Den omseggripende fortellingen om O.J. Simpson er en gresk tragedie om det moderne Amerika, så motsetningsfylt at det er til å bli svimmel av. Idrettstjernen O.J. trollbinder med sitt plettfrie ytre og karismatiske fremtoning; så magisk er tilstedeværelsen hans, at publikum utsettes for en bestemt type stråling («The O.J. Effect», «Get Juiced»). For på innsiden av hovedpersonen – superstjernen, rollemodellen, den klassereisende, den sorthvite – bor det en voldelig psykopat som ender med å skjære halsen av sin ekskone og elskeren hennes.
Bevismaterialet er overveldende: Åstedet ligner et slaktehus, mørkt blod er smurt utover gulvene og veggene, det lukter hat. Ingen tvil. Samtidig, på «den andre siden av gaten»: Systematisk undertrykkelse av sorte med bestialsk politivold og urettferdig rettsbehandling speiler slaveriet, og demningen av innestengt raseri er i ferd med å briste. Situasjonen korresponderer tilfeldigvis med at mannen som selv har fornektet sitt opphav og ikke på et eneste tidspunkt vært talerør for de sortes rettigheter («I’m not black, I’m O.J.») skal stilles for domstolen. Og som i et skjemteeventyr høster han fruktene av «de andres» kamp – O.J. vinner igjen, han løper raskere enn de andre.
Den dramatiske biljakten som leder opp mot fengslingen er fjorårets definitive actionscene; virkelighetsmaterialet er så omhyggelig organisert og nervepirrende montert at kostbare Hollywood-versjoner blekner i sammenligning. Den siste akten, der O.J. gjør et halvhjertet comeback som offentlig figur i Florida, er noe av det mørkeste jeg har sett på film, så nakent og forvridd, så cosplay og forjævelig at man må dusje etterpå. Til slutt møter han sin skjebne, og akkurat der, akkurat da, foran den nådeløse dommeren, idet han skjønner at livet omsider har tatt ham igjen, kjenner jeg et stikk av medlidenhet. For første gang viser The Juice følelser. Hva har han båret på alle disse årene, hvordan ser det ut under panseret? Ezra Edelmans syv og en halv time lange, ekstraordinært oppslukende dokumentar vender hver eneste stein, uten å frarøve oss det store mysteriet: Hvem er han, egentlig?
Arnaud Desplechins Mine beste dager er den franskeste filmen jeg kan huske å ha sett. Så utilslørt romantisk, ung og vakker at parodien lurer rundt neste sving; like søkende og splittet som sin hodestups forelskede hovedperson. Typisk for regissøren virker scenene puslet sammen med nysgjerrighet og fintfølelse, uten å følge noen fastlagt plan. Det skaper en struktur som tar opp i seg filmens erindringsmotiv og nostalgiske skjønnhetslengsel (direkte oversatt, betyr originaltittelen «tre suvenirer fra min ungdom»).
Mine beste dager viser opptaktene til den overmette kjærligheten mellom akademikeren Paul Dédalus (Mathieu Amalric/Quentin Dolmaire) og evighetsstudenten Esther (Emmenuelle Devos/Lou Roy-Lecollinet), som vi husker fra Ma vie sexuelle (1996). De ambisjonskåte tyveårene er i grunnen like omstreifende og retningsløse som ungdomtiden, men med et helt annet begrep om tid, og i denne prequelen er det som om Desplechin selv er i en tilstand der fremtiden virker fjern; han fortaper seg i visuelle motiver og detaljer – som i den lange split screen-sekvensen der turtelduene veksler blikk for første gang – uten hensyn til fortellingens fremdrift. Nettopp følelsen av noe uferdig, skisseaktig, men likevel overlesset og luksuriøst, gjør Mine beste dager til uimotståelig filmkunst.
Å lage filmer om store regissører og samtidig gjøre dem til noe mer enn en undersøkelse eller en hyllest – å løfte intervjuene, betraktningene, innzoomingene til å bli et vesentlig verk i seg selv – det er en tilnærmet umulig oppgave. Blant mylderet av slike dokumentarer ender brorparten opp som bonusmateriale på videoutgivelser (de heldigste pakkes inn i gjennomdesignet prestisje av Criterion). Kun svært få har anvendt filmhistorien eller en bestemt regissørs oeuvre til å lage noe som kan stå på egne bein. Wim Wenders gjorde det i sin dokumentar om Yasujiro Ozu, Tokyo-Ga (1985), som tar form av en videodagbok fra en by som har forlatt jorden den står på, vakkert fotografert av en ennå uerfaren Edward Lachman. Mark Cousins evnet å skape et kombinert oppslags- og kunstverk med serien The Story of Film (2011), ved å filtrere filmhistorien gjennom egne besettelser, preferanser, minner; med bassrøst og lange, stemte vokaler, kom en reformulert kanon opp og ut av gapet til Cousins, assosiativt satt sammen som et tolv timer langt dikt.
Man kan hevde at internett har begynt å ta seg av denne typen audiovisuell stilisert filmformidling, med sine utallige videoessays, og muligens vannet ut behovet. Tilbake står den rene, fortrolige samtalen eller monologen; bekjennelsen, skriftemålet. Peter Bogdanovichs fornøyelige Directed by John Ford (1971) lot oss møte en kranglevoren mester ute av stand til å lytte eller ta imot anerkjennelse, i en periode der Hollywood gjennomgikk store endringer. Noah Baumbach og Jake Paltrows samarbeidsprosjekt De Palma ligner, men kommer mye nærmere fordi den kapper vekk alt annet enn hovedpersonen og filmene.
Brian De Palma, notorisk kritisk til kritikere og andre forståsegpåere, har gitt oppsiktsvekkende få gode intervjuer i løpet av sin femti år lange karriere. Her snakker han for første gang åpent – og ofte med et humoristisk skråblikk – om sine erotisk-cinematiske obsessions, trangen til å utforske og dekonstruere, men også om sin forbannelse: ønsket om å både være utenfor og innenfor, drømmen om suksess som bare unntaksvis realiseres, en emmen smak av å alltid bli undervurdert. Med de enkleste virkemidler er dette et gripende og vanvittig underholdende portrett av sin generasjons største filmkunstner.
Utdrag fra min omtale av Min pappa Toni Erdmann: «Maren Ade debuterte med Skogen for bare trær (Wald vor lauter Bäumen, 2003), skutt på sjofel DV – muligens den mest sublimt sure og plagsomme filmen på denne siden av Jessica Hausners Lovely Rita (2001). I sin skildring av en sosialt utilpass lærerinne ingen verken liker eller respekterer, balanserte Ade på en tynn knivsegg mellom medynk og mobbing. Gjensidighet og forsoning var også fraværende i det beske relasjonsdramaet Alle andre (2009), der et par i tredveårene utfordrer hverandres kjønnsroller og samliv på stadig mer ydmykende måter.
Uten å være søtladen, bærer Min pappa Toni Erdmann preg av en dyp kjærlighet til hovedpersonene – ja, til mennesker. Erdmann-skikkelsens påtvungne nærvær fører til at Winfried og Ines omsider skaper nye minner sammen – de får noe å snakke om og le av i årevis fremover. «Effekten» vekker ytterligere assosiasjoner til Mrs. Doubtfire, der barna og ekskona knytter sterkere bånd til tittelkarakteren enn den mislykkede farsfiguren bak lateksmasken.
Som alle virkelig gode komedier, er ikke Min pappa Toni Erdmann skandert slik at det legges trykk på tonene. Det morsomme og sørgelige, oppspilte og usagte, flyter over i hverandre; vi må tygge og smake på stemningene underveis. Det er mulig å gripe rundt bilringer med overflødig mageflesk her, for av og til kan fortellingen – to timer og tre kvarter lang – synes vel rund og retningsløs, men Ade bruker tiden godt, og omvender et litt konstruert premiss til en klok og vittig karakterstudie uten snarveier og forenklinger. Min pappa Toni Erdmann leverer forviklingskomikk på doktorgradsnivå.»
«Todd Haynes, ja, han fortsetter å leke med sine små dukkehus», påstod Bret Easton Ellis i sin eksentriske podkast for et snaut år siden. Forfatteren argumenterte for at Haynes’ verker er vakre og detaljorienterte, men også – i sin iver etter å gjenskape tidskoloritter og filmhistoriske perioder – en smule dekorerte og uspennende. Ellis er definitivt inne på noe, men Carol åpner seg opp som en god vin ved gjensyn. Hver utsøkt gjennomarbeidede kamerainnstilling inneholder langt mer enn bare estetikk; fotograf Edward Lachmans komposisjoner rammer inn og avgrenser de to forelskede, Therese (Rooney Mara) og Carol (Cate Blanchett), fra omverdenen; denne skjøre kjærligheten som ikke tåler dagens lys og andres blikk.
På samme måte som John Crowleys bevrende Brooklyn – som jeg synes er like sterk, bare mindre ambisiøs i det visuelle – viser Carol så sterk tiltro til rollefigurenes følelser og livsvalg at vi er villige til å akseptere alt de måtte foreta seg: Inngå skilsmisse! Forlat barna! Ikke se deg tilbake! Haynes er en tålmodig forteller som lar scenene og miljøene puste – det er påkrevd at vi tar bolig i rommene, senker oss ned i lenestolen, drar inn sigarettrøyken. Langsomme bevegelser kan skape store forskyvninger, og til slutt er det som om alt har «gått opp for meg», at det faktisk er disse to, og at de aldri må være fra hverandre igjen.
Da jeg omtalte Jonathan Glazers Under the Skin for et par år siden beskrev jeg filmen som en veneflon i åren: «kameraet formelig stikkes inn i mørket; finner ingen utveier, puster ikke luft.» Jeg burde ha spart den formuleringen til Philippe Grandrieux‘ forvokste og nattsvarte Malgré la nuit.
Jeg husker så å si ingenting om handlingen, et kantete firkantdrama, men bildene og de tykke stemningene vil jeg trolig bære med meg så lenge jeg lever: et overbelyst ansikt som ser ut til å implodere under et nedrig, iscenesatt overgrep i skogen; en samtale mellom to menn som speiles i en fisk med grovskjellet, regnbuefarget skinn; en følelse av å være under vann. Grandrieux har gjort like sterkt inntrykk med tidligere filmer som Sombre (1998) og La vie nouvelle (2002), men Malgré la nuit føles som et magnum opus i en karriere preget av Bataille-aktig fascinasjon for speilinger mellom den lille og den store døden. Dette er på alle måter en ekstrem film, så egenartet at den umulig lar seg vurdere opp mot andre kinoopplevelser.
Fem prinsesser stenges inne i et slott, og sammen opponerer de mot patriarkalske styresmakter som hindrer dem i å bli selvstendige, voksne mennesker. Jentene straffes for sin livsappetitt og kjønnsmodning, og identiteten formelig flås av dem; fotside, brune kjoler, tilpasset omstendelige leksjoner i kålbladrulling og lefsebretting, tvinges på de strittende kroppene. «Det ble en konefabrikk», forteller Lale, flokkens talerør, og varsler at forlovere snart vil banke på døra for å spørre om de eldste søstrenes hånd – og med dét bryte opp søskenkjærligheten, symbolsk knyttet sammen av armer, hender og hår som tvinnes.
Mustang er rasende i sin skildring av brutal paternalisme, men klok nok til å være forsiktig med å knytte ukulturen opp mot religiøs praksis. Filmen er feminint vakker og sanselig som en Sofia Coppola (premisset vekker assosiasjoner til The Virgin Suicides), tøff i trynet som en oppspilt punker, spennende som en thriller; Deniz Gamze Ergüven lykkes med å pendle uanstrengt mellom forskjellige tonearter i en debutfilm av de sjeldne, med dyp respekt for sine modige hovedpersoner.
11. The Assassin av Hou Hsiao-hsien
12. Steve Jobs av Danny Boyle
13. The Neon Demon av Nicolas Winding Refn
14. Nerve av Ariel Shulman og Henry Joost
15. Brooklyn av John Crowley
16. Love av Gaspar Noé
17. Lemonade av Beyoncé Knowles og Kahlil Joseph
18. Chi-raq av Spike Lee
19. Everybody Wants Some!! av Richard Linklater
20. Knight of Cups av Terrence Malick
2016 har vært et særlig sterkt filmår, og jeg har ikke hatt tilsvarende problemer med å måle vesensforskjellige filmer opp mot hverandre tidligere. Samtlige titler på topp 20 er i mine øyne fremragende, og når jeg har valgt å ikke ha noen delte plasseringer i år, er det nettopp for å unngå å antyde et skille mellom 10. og 11. plass. Både The Assassin, Steve Jobs, The Neon Demon og Nerve kunne, burde og skulle være på topp 10, men til slutt ble det likevel ikke slik – hvilke som havnet «innenfor» og «utenfor» ble kun et spørsmål om hvilke titler jeg ønsket å skrive om idet listen skulle forfattes.
*
Hederlige omtaler: «Min elskede», «Markedets lov», «White Girl», «The VVitch», «Snowden», «Hacksaw Ridge», «Mannen fra Snåsa», «A Bigger Splash», «The Hateful Eight», «Knock Knock», «The Shallows», «Dagen i morgen», «The Revenant», «Sully», «Sauls sønn», «Kongens nei», «Det som en gang var», «Rester vertical», «Listen to Me Marlon», «Gullkysten».
Klapp på skulderen: «When Marnie Was Here», «Tale of Tales», «The End of the Tour», «Batman v Superman: Dawn of Justice (Director’s Cut)», «Michael Jackson’s Journey From Motown to Off the Wall», «Café Society», «Florence Foster Jenkins», «Ricki and the Flash», «Evolution», «Heal the Living», «A Quiet Passion», «Anomalisa», «Arrival», «Havet brenner», «Heart of a Dog», «The Invitation», «Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children».
Pisk på ryggen: «The Last Face», «The Beautiful Days of Aranjuez», «Rosemari», «Planetarium», «The Danish Girl», «A Hologram for the King», «Loving», «Hail, Caesar!», «Suicide Squad», «The Light Between Oceans».
Norske kinofilmer: «Mannen fra Snåsa», «Kongens nei», «Det som en gang var».
Norske kortfilmer: «Retrett» (Itonje Søimer Guttormsen), «Frysninger» (Marius Myrmel), «Fuglehjerter» (Halfdan Ullmann Tøndel), «Ingenting tar noensinne slutt» (Jakob Rørvik), «Eksplosjoner i hjertet» (Yenni Lee), «Sister Hell» (Fredrik S. Hana).