De færreste kunne forutse i hvor stor grad Andrea Arnolds fokusskifte fra Storbritannias arbeiderklasse til USAs unge fattige, ville finne resonans i den amerikanske presidentvalgkampen høsten 2016. De unge magasinselgerne som utgjør hovedpersonene i American Honey kommer fra ulike deler av USA, men synes alle å ha rømt av samme grunn: et liv i fattigdom. Når unge Star (briljant spilt av Sasha Lane) velger å flykte fra en uutholdelig familiesituasjon og slutte seg til den omreisende flokken, blir det klart fra starten av at det ikke finnes noe faktisk bestemmelsessted, men at gjennomreisen blir et mål i seg selv, som en motpol til et statisk, drømmeløst liv.
Med American Honey har Arnold laget årets beste film: en pulserende og ekstatisk reise gjennom USAs kaleidoskopiske kulturelle, tradisjonelle og historiske landskap. Regissøren er aldri blind for tradisjonen hun skriver seg inn i gjennom den amerikanske road trip-sjangeren, men lar referansene forbli i bakgrunnen – den nesten emblematiske castingen av Elvis Presleys barnebarn Riley Keough som magasinselgernes matriark, er ett eksempel, den konstante og sømløse miksen av hiphop, country og folkrock på bilstereoen, et annet. Ved å bruke sjangerkonvensjonene til å snu opp ned på publikums forventninger om hva som vil skje når filmens unge, kvinnelige hovedperson griper sin skjebne med begge hender, viser Andrea Arnold oss en bedre, mer humanistisk verden, som aldri føles fordreid eller anstrengt.
Da den sekshundreogtolv minutter lange dokumentarfilmen Shoah ble introdusert for offentligheten i 1985, fortonet det seg som et innlegg fra regissøren Claude Lanzmann i debatten om hvordan filmmediet bør behandle historier om Holocaust: ingen dramatisering av hendelsene, ingen arkivfoto, kun samtidige vitnesbyrd. Med sin debutfilm Sauls sønn synes regissør László Nemes å forholde seg tett til Lanzmanns retningslinjer, gjennom et bevisst filmatisk formspråk. Ved bruk av grunt fokus og bildeformatet 4:3 forholder vi oss kun til filmens hovedperson Saul, mens grufullhetene som foregår rundt ham i løpet av arbeidsdagen i Auschwitz forblir konturer, skygger og lyder, som først i publikums hoder blir omdannet til bilder. En nesten uutholdelig sterk film, og årets beste debut.
Ligger det ikke noe nesten øverlandsk i tittelen til den Gullbjørn-vinnende italienske dokumentaren Havet brenner? Det eksplisitte raseriet og endetidsstemningen hos Arnulf Øverland finner likevel ingen parallell i Gianfranco Rosis kontemplative og mystiske skildring av migrasjonskrisen, som de siste årene har utspilt seg foran øynene våre. Rosi har fulgt befolkningen på Lampedusa, og fanget den voksende fantomsmerten i øysamfunnet, ettersom den humanitære katastrofen utspiller seg på havet like utenfor. Dokumentaren er helt uten narrasjon, og lar heller de vakre, tidvis grufulle bildene tale for seg – et grep som mer enn noe bidrar til å formidle en følelse av sorg og maktesløshet, på vegne av en verden som sitter i stillhet og ser på.
Jeg forventet en komedie da jeg i Cannes gikk for å se årets kritikerfavoritt signert Maren Ade, og fikk servert noe som kunne ligne. Men når Min pappa Toni Erdmann først og fremst oppleves som et drama, er det fordi filmens komikk er uløselig knyttet til desperasjonen i et far/datter-forhold: Pappa Winfried kler seg i klovnehabitt og inntar alter egoet Toni Erdmann i et forsøk på å nærme seg den innbitt overarbeidede og utilnærmelige datteren Ines. Med et håp om at forkledningen skal tillate henne å felle den sosiale masken hun lever med, initierer dette en serie absurde situasjoner – deriblant en scene hvor de to fremfører Whitney Houstons The Greatest Love of All, som med sin blanding av absurd komikk og fininnstilt sårhet nok står på manges liste over årets mest minneverdige filmøyeblikk.
Den bittersøte tematiseringen av menneskelig interaksjon i Min pappa Toni Erdmann får en parallell i Charlie Kaufmans stop-motion-dukkefilm Anomalisa, om en ensom foredragsholders natt på et hotell i Cincinatti. Michael, som han heter, er ekspert på kundebehandling, og det sosiale maskespillet han både forfekter og er i ferd med å bukke under for, får videre konkretisering i filmens form og dukkenes svært livaktige, men likevel åpenbart kunstige trekk. Interaksjonen mellom Michael og Lisa, hotellgjesten han i sin eksistensielle krise finner midlertidig redning hos, føles nesten for menneskelig i all sin famlete feilbarlighet. Og til tross for at filmen inneholder en av fjorårets mest livaktige sexscener valgte medietilsynet å gi den aldersgrense 9 år – kanskje et bevis på hvordan man kan se seg blind på formen, og miste grep om innholdet.
Skal Yorgos Lanthimos’ The Lobster leses som en satirisk meditasjon over samfunnets aktive inngripen i våre kjærlighetsliv? Er den et surrealistisk tilsvar på omverdenens implisitte, men ortodokse krav om lykkelig tosomhet? Eller er den kanskje et humoristisk oppgjør med motsetningene vi opererer med når man snakker om kjærlighet? Lanthimos fremstiller fremtidens sjekkemarked som noe ut fra et absurd teater, og i starten av filmen er det David som sitter med den eksistensielle tomheten: Ulykksalig og nydumpet som han er, blir han innlosjert på et hotell hvor han blir opplyst om at han har førtifem dager på seg til å finne en partner – hvis ikke blir han omgjort til et valgfritt dyr. Davids valg? Den aristokratiske, virile, seiglivede hummeren.
Tid er ingen konstant faktor i Apichatpong Weerasethakuls filmunivers, heller ikke sted. Det hinsidige griper stadig inn i dagliglivet, det mystiske trer nesten umerkelig inn i hverdagen. Hovedpersonen i Sovende soldater, Jenjira, ankommer den thailandske landsbygda for å arbeide frivillig på et sykehus fullt av soldater som lider av en uforklarlig sovesykdom. I løpet av tiden sin der etablerer hun sterke bånd med en av soldatene, og i søvnen lærer hun noen ting om det dennesidige. Weerasethakuls utforskning av hjemlandet Thailand har en samfunnskritisk brodd så nedtonet at den nesten er umerkbar, noe som nok må tilskrives landets strenge sensurregler. Likevel føles Sovende soldater mest som Weerasethakul slik kun han lager film: stillferdig, poetisk og uendelig vakkert.
Debutspillefilmen til den unge franske regissøren Julia Ducournau handler om den seksten år gamle vegetarianeren Justine, hvis kjødelige lyster og behov for menneskekjøtt vekkes da hun gjennomgår innvielsesritualene på veterinærskolen hun nylig har begynt på. Dels stilsikker oppvekstskildring à la Céline Sciamma, dels oppveksthorror i tradisjonen etter It Follows (2015) og La den rette komme inn (2008): Raw bruker sjangerkonvensjonene fra grøsseren til å belyse tenåringens febrilske identitetssøken, men er også en solid horrorfilm, som fikk forsterket hypen fra Cannes da flere Toronto-publikummere i fjor høst måtte fraktes ut av visningsstedet i sykebil.
Under den amerikanske valgkampen i fjor høst fattet norske medier plutselig interesse for Hillary Clintons høyre hånd Huma Abedin og hennes mann Anthony Weiner. Avsløringene om Abedins påståtte delaktighet i Clintons epostrabalder var kanskje foranledningen, men de norske sladdermediene klarte likevel ikke skjule sin opphisselse over Weiner og hans gjentatte sexskandaler. Kinodokumentaren Weiner gir et intimt innblikk i en periode av politikerens liv som han nok i retrospekt skulle ønske ikke ble fanget opp av et dokumentarcrew: Den karismatiske demokratens gjentatte spoleringer av sine egne forsøk på å gjøre politisk karriere, er både mat for sensasjonshungrige og en tragikomisk beretning om menneskelig feilbarlighet.
Robert Eggers‘ bekmørke nybyggerskrekk The Witch kan minne om et brødrene Grimm-eventyr, men i motsetning til hva tittelen kan antyde, springer ikke størsteparten av filmens gru ut av noen overnaturlig antagonist, men snarere ut av frykten som allerede eksisterte i 1600-tallets New England, der fortellingen utspiller seg. Religiøse avvik, dårlige avlinger, Satans tilstedeværelse i tingene, og ikke minst den fryktelige, truende kvinnen. Historien om den puritanske familien som spises levende av religiøst hysteri, etter at familiens yngste sønn forsvinner sporløst, formidles med snikende uhygge gjennom bleke bilder av blodfattige ansikter satt mot svart skog.