Ja takk, mer av dette! Med sin eksistensfilosofiske kjerne, lingvistiske tilnærming og hjertefulle vri på «romvesenene er her»-scenariet, lykkes Arrival – og den innfrir samtidig drømmen om en ny forunderlig, underholdende og «vitenskapelig» hardcore science fiction-opplevelse, på de punktene der fjorårets The Martian ikke helt klarte å levere. Til tross for sitt resirkulerte grunnpremiss er Arrival dristig og særegen nok til å tåle sammeligning med verk som Interstellar (2014), for ikke å snakke om den opplagte refaransefilmen Contact (1997). Arrival gjør meg også ikke minst full av nyfunnet entusiasme og forventning rundt hva regissør Denis Villeneuve vil klare å få ut av sitt neste prosjekt: Blade Runner 2049.
Flere av årets mest følelsesladde, intime og ektefølte scener finner vi i et psykologisk drama mellom dukker. Charlie Kaufman og Duke Johnsons Anomalisa er et unikum av en film; dypt bevegende, morsom og velegnet til å bygge opp under enhver gryende midtlivskrise. Det er nesten ikke til å tro at det er miniatyrer i stop-motion animasjon vi ser på, men den ekstremt krevende og mesterlig gjennomførte produksjonsmetoden passer filmens tematikk og fortellergrep perfekt.
The Revenant er en av de mer intense og fullstendig utmattende filmopplevelsene på lenge: det pustes og peses, bløs og fryses, kjempes, kravles og pines. Og vi kjenner det på kroppen. Det er vanskelig å være passiv filmtitter her; dette er en reise der man som tilskuer formelig påtvinges å gjennomgå Leonardo DiCaprios rollefigurs pinsler, hevnlyst og ukuelige livsvilje. Det er en seig og smertefull reise, men også en spektakulær, spennende og audiovisuelt sett fantastisk odyssé.
Det har ikke manglet på Steve Jobs-dokumentarer, -filmer og -biografier de siste årene, men med regissør Danny Boyle og manusforfatter Aaron Sorkins portrett av den legendariske Apple-gründeren har vi utvilsomt nådd høydepunktet. Det er Jobs’ problematiske forhold til familie og kvinnene i sitt liv som danner det dramatiske fundamentet i Steve Jobs, og det stjernespekkete rollegalleriet rundt Michael Fassbender formidler følelsene med full overbevisning. Som vanlig gnistrer det av Sorkins dialog og iscenesettelse, mens Boyles sprudlende energi er sømmelig kanalisert og fokusert mot å gi oss et drivende godt geniportrett.
Rollegalleriet i fjorårets The Force Awakens er utvilsomt overlegent de til sammenligning blodfattige og uutviklede figurene vi får møte i Rogue One, både historie- og skuespillmessig. Likevel lar jeg meg begeistre og rive med av fremdriften og lekenheten i denne nye Star Wars-filmen, som bobler over av sprudlende actionsekvenser og et klassisk, retroskittent produksjonsdesign. Vi har riktignok mistet noe vesentlig ved å fjerne oss fra Skywalker-sagaen: Kraften er formelig sugd ut av galaksen, og denne stikkepisoden lider under et spirituelt vakum som de spektakulære og oppfinnsomme actionscenene ikke helt klarer å veie opp for. Men Rogue One er uansett en svært spennende og underholdende krigsfilm, utspilt i Star Wars-kulisser som både kjennes familiære og forfriskende på en og samme tid.
Det er solid levert fra først stund i Kongens nei, og nivået i dette historiske dramaet holdes høyt hele veien fra de stemningsfulle og effektive åpningsscenene fra Oscarsborg, med den tyske invasjonsflåten på vei opp Drøbaksundet, gjennom de spennende og forvirrede invasjonsdøgnene, og frem mot det historiske nei’et. Danske Jesper Christensen gjør en særdeles sterk figur som kong Haakon, både sårbar og familiekjær, sterk, prinsippfast og nølende, men også beslutningsdyktig. Kongens nei er et sobert og balansert krigsdrama av sjeldent kaliber, som i tillegg makter å treffe vår kollektive, nasjonale bevissthet på finurlig vis.
En god film om en moderne heltefigur (eventuelt farlig forræder, avhengig av hvem du spør). Laura Poitras‘ strålende dokumentarfilm CitizenFour ga oss for noen år siden et nervepirrende og fokusert innblikk i timene og dagene rundt Edward Snowdens historiske hemmelige møter med journalistene fra den britiske avisen The Guardian, bak lukkede gardiner i et hotellrom i Hong Kong. Når Oliver Stone her har tatt tak i det samme materialet, er ikke resultatet like sitrende intenst som i dokumentaren, men desto mer utbrodert og underholdende, i tradisjonell Hollywood-forstand.
Motbydelig og vakkert skal det være, når Elle Fanning spiller den uskyldige småby-skjønnheten som blir slukt av en nådeløs og sykelig kroppsfiksert mote- og skjønnhetsindustri i Los Angeles. Igjen er det først og fremst Winding Refns grusomme, forførende stilistiske hånd som bærer filmen, men The Neon Demon har samtidig nok dimensjoner å spille på til å heve den fra en ren «style over substance»-øvelse til et kvalmende lettspist, men smått tungfordøyd fråtseri.
Spotlight kanaliserer strevet og dydene ved gravende journalistikk i velkjent Alle presidentens menn-tradisjon, når vi får følge en gruppe journalister (spilt av et arsenal Hollywood-yndlinger) i arbeidet med å avdekke lag på lag av et sjokkerende omfattende sakskompleks av seksuelle overgrep begått av katolske prester i Boston-området. Filmen er mildt stikkende og tankevekkende, men fungerer til tross for sin dystre og ubehagelige overgreps- og fortielsestematikk først og fremst som en solid oppnøstings-thriller.
Mye skar seg for menneskeheten i 2016, men det har i det minste vært et spennende år for sjakken. Dokumentarfilmen Magnus er nøktern og konvensjonell, men det er ikke desto mindre en sann fornøyelse å få følge Magnus Carlsen gjennom oppvekst og rakettkarriere, det hele godt oppdekket med trivelige familieopptak og dramatiserende iscenesettelser av de viktigste duellene, på veien mot å bli verdens beste sjakkspiller.