Turist er så mye mer enn en film om mannen som berger sitt eget skinn når han rammes av en umiddelbar frykt, og vi skjønner at rollen som menneske er mer komplekst enn som så. Ruben Östlunds film presenterer også en interessant estetikk, som både forsterker og motsetter seg dialog og hendelser. De mange statiske bildene av et fremmed sted i Aplene, og det kalde, minimalistiske hotellet med trepaneler i blå fargetoner, skaper en isnende stemning – som forsterkes når snøkanonene skrus på og sprengningene begynner om natten, til lystig musikk. Östlund framstiller interessante koblinger av ulike stemninger, der flere er av de mer sjeldne: Det fremmede og uhyggelige møter det komisk banale. Det harrye møter det episke. Det ubehagelige møter det vulgære.
Jeg har ofte blandede følelser når det visuelle ikke vil følge samme emosjonelle sti som dialogen i en film, og derfor oppstår det også en interessant gnisning de gangene det gjør det. Hva føler vi egentlig når pappa Tomas (Johannes Bah Kunhke) griner som en skada unge i gangen utenfor hotellrommet? Kronen på verket er scenen der Tomas og Mats (Kristofer Hivju) sitter godt plassert i hver sin fluktstol på afterski etter at Tomas har skreket ut mot de majestetiske fjellene i sinne og anger. Afterski-cenen går fra å fremstille Tomas som en helt streit fyr, til ufattelig kul, og til slutt til å være en latterlig stereotyp afterski-fyr. Den harryepiske låta «Reload» durer i bakgrunnen og blir både et støttende og kontrasterende virkemiddel i en og samme scene.
En kan ofte finne plothull i science fiction-filmer som prøver å være smartere enn deg selv. Heldigvis er Interstellar uten slike hull – med unntak av det store sorte. Premissene er tydelige, og Christopher Nolan skaper et bredt anlagt og troverdig univers – eller kanskje flere? Det mest effektfulle er samspillet mellom lyd, bilde og produksjonsdesign. «Lyden» av stillhet fungerer optimalt til lerretets enorme fremstillinger av verdensrommet. Du holder pusten. 70mm-formatet er godt utnyttet – fra majestetiske vistaer til bevegende nærbilder, alt etter hva som skal formidles. Det filmatiske uttrykket imponerer – og demonstrerer at man slettes ikke trenger 3D for å lage bilder med dybde og tekstur. Videre blir jeg overrumplet av et smart og innovativt produksjonsdesign, som er stilig og funksjonelt på samme tid (se bare på robotene Tars og Case). Skuespillerensemblet burde få en eller annen kollektiv statuett, og Matthew McConaughey truer med ny Oscar-nominasjon. Det ble spydd mye penger på episke filmatiseringer av bibelske epos i 2014. I Interstellar finner vi en skikkelig Noah-fortelling, fortalt på en interressant og samtidsaktuell måte. Filmen er en hyllest til menneskeheten, og setter sin lit til at vi vil overvinne alle våre selvpåførte klimaendringer ved hjelp av kunnskap. Kanskje en sta jente som sverger til utdanning blir den som skal redde oss alle og bli en folkehelt (hørt den historien før i år?).
Jim Jarmusch har revolusjonert vampyrfilm-sjangeren og laget nypresset juice for våre øyne. På intelligent vis rettes spørsmålene rundt menneskets eksistens, portrettert med enorm overbevisning av Tom Hiddleston og Tilda Swinton i hovedrollene. Jeg er sikker på at Albert Camus for lengst har snudd seg i grava. Only Lovers Left Alive har det meste uten å være for insisterende. Den er heller laidback og tilbyr et deilig narkotisk univers, som bistås i fargetoner, bildeutsnitt og -bevegelser, og forsterkes av et euforisk soundtrack, produsert av Jozef Van Wissem & SQÜRL – Jarmusch’ eget band. I tillegg hyller filmen nerdete dingsebomser, som personer, bøker og instrumenter som har preget vår historie. Humor har den også.
The Wolf of Wall Street er en av de mest spennende formene for kritikk av menneskelig forbruksapetitt jeg har sett på lenge. Scorseses fortellerkraft slår deg i fleisen som en meteor på avveie, og filmen står som årets mest solide feel-good, og for noen som ren «guilty pleasure». Til og med fargepaletten har behov for å markere seg. Med tanke på hvor få ganger vi ser den faktiske virkeligheten i filmen, kan en spørre seg hvordan den egentlig så ut for de som omgikk Jordan Belfort på ordentlig. Leonardo DiCaprio har i hvert fall gjort en av sine råeste og mest overbevisende rolleprestasjoner i portretteringen av den ludes-knaskende aksjemegleren, der enhver replikk kommer som den naturligste ting i verden. «Hvem vil vel være normal?» spør Belfort. Selvsagt vil ingen det. Akjemeglerne kjører nakent buekorps gjennom kontorlokalene og kaster dverger på blink. Det er i det hele tatt ganske utrolig at en 72-åring står bak regiroret i dette tre timer lange Kokain & Co.-racet.
Foruten et intelligent plott og manus, liker jeg spesielt godt hvordan det lekes med stereotypiske kjønnstrekk i Gone Girl – en film der sympatien hos tilskueren endres etter hvert som sannheten rulles frem. Amy Dunne (Rosamund Pike) er kanskje den mest interessante kvinnelige rollefiguren jeg har sett i år, mens Ben Affleck så altfor godt kler rollen som det litt uthulte B-mennesket Nick Dunne, med sitt stort sett uttrykksløse fjes. Her kommer Afflecks oppsyn til sin rett ved å si så lite, men allikevel mye. Kim Dickens fyller skoene godt som etterforsker med mye hjerne, selv om hun godt kunne fått tillatelse av Fincher til å komme med et aldri så lite kulestøt mot slutten. Det er en fryd å oppdage at det ikke bare er Kubrick som har skjønt at ekteskapet som institusjon er noe av det mest nervepirrende som finnes.
Dido-introen. «Colorblind»-skatescenen. «Wonderwall»-sekvensen. Lyset. Bruken av sakte film. Hvert bidige bilde fremstår som et vakkert portrett eller et delikat Instagram-bilde med «Rise»-filter. Hva gjelder det fotografiske er filmen suveren, og utfordrer bokstavelig talt formatet i scenen der Steve skyver bildets vegger til side, ut av kvadratet og åpner «verden» – både visuellt og som et lykkelig øyeblikk i rollefigurenes liv. Årets kuleste visuelle manøver! Antoine-Olivier Pilon gnistrer i rollen som Steve, og er både sjarmerende, skummel og utforutsigbar på samme tid, mens Anne Dorval nesten utelukkende gjør «save the cat»-scener i rollen som helten som redder dagen: Mamma. Vi kan ikke annet enn å elske henne, de tacky stripene i håret hennes, de røde plysjskoene og det veldig store nøkkelknippet.
Dersom et manus er godt utarbeidet, researchen grundig nok utført og rolletolkningen sitter, kan et narrativ om nesten hva som helst engasjere. Det er Locke beviset på. Denne nærmest monologdrevne filmen består av en eneste lang scene, der alt utspiller seg i en bil, og engasjerer på mirakuløst vis. Når ble sement så spennende? John Locke, sterkt levert av Tom Hardy, får temaer som «grunnmur», «C6» og «byggverk» til å høres fryktelig spennende ut. Parallellt øker dramatikken i telefonrøret, og bildene i hodene våre blir stadig klarere etter hvert som Lockes reise nærmer seg mål. Det vi først tror er en ansvarlig mann med alt på stell, snur og rakner. Smart skrevet, smart løst.
Lars von Trier har tidligere hatt en bevisst tendens til å portrettere sine kvinnelige protagonister som naive og hjelpesløse, uten evne til å hjelpe seg selv ut av sine problemer. Det er mildt sagt en glede å se en kvinne som er mer kompleks, utforskende og aktiv i en film som Nymphomaniac, når vi vet hvor lite interessant kvinner ofte fremstilles i sex-sammenheng på film. Von Trier skaper et beskyttelsesskjold rundt sin hovedrolle Joe (Gainsbourg), på tross av alt det hun går igjennom. Enda viktigere, filmen er mindre pervers enn det mange forventet. Den er i stedet overraskende konstruktiv, ærlig og kreativ – som eksempelvis den fine parallellen mellom seksualitet og det å fluefiske illustrerer.
Idynket den klassiske Spike Jonze-dressingen av melankolske toner og drømmeaktig absurditet, tar Her tempen på samtiden og treffer spikeren med syngende kraft. Theodore (Joaquin Phoenix) lirer av seg deprimerende og sårbare tilståelser med sørgmodig stemme, og som en forsterkende effekt av et svevende og intimt fotoarbeid, oppleves Her inderlig ektefølt og virkelighetsnært. Som tilskuere konfronteres vi med teknologiens fremmedgjøring av oss selv, og det faktum at vi gledelig lar oss forsvinne inn i nettets mange traséer, all den tid vi kommuniserer i en sky og ikke møtes fysisk. Jonze har skapt et uimotståelig realistisk univers, noe produksjonsdesign og foto skal ha mye ære for, og ikke minst et rørende vakkert manus – som Jonze vant en velfortjent Oscar-statuett for.
Den visuelle isenkrammeren Wes Anderson klinte til med en episk kake med uendelig mange etasjer i år, til glede for oss som ville ha en kino-opplevelse vi ikke hadde sett maken til tidligere. Samtlige av Anderson-universets protagonister er kalde, fremmedgjorte og patetiske menn med tullete prosjekter på gang, ofte uten særlig selvinnsikt. Det er kanskje derfor man får sansen for dem. The Grand Budapest Hotel er intet unntak, men i forhold til Andersons tidligere prosjekter er årets film GRAND, og stimulerer den barnlige gleden av å oppdage detaljer i bildet på et ganske maksimalt nivå. Jeg ser ingen grunn til hvorfor en skulle ha spart på produksjonsdesign-budsjettet.
11. Dallas Buyers Club (Vallée)
12. Girlhood (Sciamma)
13. En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (Andersson)
14. To dager, en natt (Dardenne-brødrene)
15. Inside Llewyn Davis (Coen-brødrene)
16. Snowpiercer (Bong)
17. 12 Years a Slave (McQueen)
18. Calvary (McDonagh)
19. Ida (Pawlikowski)
20. Pride (Warchus)
Klapp på skulderen: Lilting, Nånting måste gå sönder, Boyhood, ’71, Still Life, Wetlands, Mot Naturen, Blind, Meg eier Ingen, Hunger Games: Mockingjay del 1, The Skeleton Twins, Finding Vivian Maier, Mot naturen, Nebraska.