I Nicholas Rays On Dangerous Ground (1952), en av de mest atmosfæriske og følelsesladde av alle noir-filmer (som om jeg har sett halvparten), reiser hovedpersonen ut av storbyens klaustrofobiske mørke og til et snødekt naturlandskap, der han for første gang får puste og løsna litt på misantropi og selvhat. Denis’ Les Salauds, en sanselig og stemningsmetta neo-noir, tar for seg en motsatt bevegelse: Marco, en sjømann, reiser fra sin frisone på havet og inn til byen for å ordne opp i problemer. Men umoralen som møter ham her er for kompleks eller dunkel, han skjønner ikke en dritt. Og vi skjønner enda mindre.
Filmen er elliptisk som L’Intrus (2004, en annen vanvittig Denis-film) og frammaner en oppslukende stemning som drukner handlingsklarhet. Den minner meg litt om Francis Bacons malerier, et uttrykk fylt av det foruroligende, det skjulte, en intens og konstant ulmende følelse av at noe ikke stemmer. Agnes Godards foto er skumrende magisk, og Tindersticks‘ toner gjaller inn et ubehag som er vanskelig å riste av seg. Filmen åpner med et bilde av en mann som ser ut av et vindu, der regnet fordunkler utsyn og innsyn, og fader ut med en marerittaktig nyversjon av Hot Chocolates «Put Your Love In Me«. Helt unikt.
Utnyttelse, mennesket som ren ressurs, et evinnelig tema i film; sikkert fordi det er et evinnelig problem på jorda, en verden som aldri slutter å spinne sine produksjonshjul. Livskrenkende utnyttelse blir ikke bare et tema i denne filmen, men en erfaring: vi plasseres midt i den subjektive krisen til hovedpersonen Ewa (Marion Cotillard). Som en katolsk kvinne, innvandret til frihetens land, blir hun tvunget inn i prostitusjon – ikke bare en stor ufrihet for henne, men den verste synd som kan tenkes. The Immigrant forteller ikke bare om Ewas krise, men er denne krisa; filmen formgir hvordan en truende verden bretter seg om henne og gjør henne ufri og voldtatt. James Gray holder seg til innstendighet, klassiske prinsipper for historiefortelling, impresjonistisk kinematografi og et mesterlig mise-en-scène-arbeid (sammen med en sepiatonet fargepallett, føres tankene til Gudfaren 2), som kulminerer i et sluttbilde for historiebøkene.
Den kinesiske regissøren Wang Bing lager betongfilmer om betongtilværelser: harde bur der du ikke får lov til å flykte inn i fantasier og fortellinger, men må stirre inn i uverdige forhold. Se her du, sier han, se her. Bli i dette buret mitt og se på disse betongliva, disse fengslene som gjemmer seg bak andre navn (pleiehjem, landsby). Wang Bing sier: Du skal se så lenge at du kjenner vekta av tilværelsen du ser på. Så lenge skal du se på. Og om du synes fire timer blir for lenge må du ta deg sammen. Menneskene Wang Bing filmer må kanskje være i denne filmen et helt liv. (Mer i denne artikkelen.)
Enda et fire-timers opphold på en institusjon! Og jeg som egentlig foretrekker mine filmer på 50-80 min. Uansett: dette er et besøk på Berkeley, det velkjente universitetet i California. Frederick Wiseman er en erfaren filmskaper, og det viser seg i ethvert øyeblikk i denne avstressa filmen. Med et øye for strukturer og enkeltindivider og menneskegrupper, gir han oss et innblikk i universitetets rom og diskusjoner, og lar problemstillinger på ulike hierarkiske nivå i systemet komme til syne: fra robotteknologiske utfordringer til skortende statlig finanisering. Der Wisemans High School (1968) synliggjorde en skjev maktbalanse i lærer/elev-forholdet, blir et gjennomgående tema i At Berkeley de kommersielle og private bedriftenes innflytelse på en i utgangspunktet offentlig forskningsinstitusjon. Wiseman er en mester i å antyde og synliggjøre strukturelle problemer via nærhet til enkeltmennesker og konkrete situasjoner. Stort pluss for enestående innslag av gressklippermann.
Denne filmen får meg til å tenke på italienske Ermanno Olmi og hans humanistisk-lyriske L’albero degli zoccoli (The Tree of Wooden Clogs, 1978). Le meraviglie er ikke helt på høyde med det verket, men like fullt en glimrende film; ydmyk i sitt uttrykk, full av humor og vemod, full av liv – og da tenker jeg først og fremst på hvordan både lyset og menneskene oppfanges av et slags altruistisk kamera. Filmen er skutt på lyssensitiv 16mm, der sollyset framstår sakralt-naturlig og nesten velmenende. Jeg gleder meg til å følge regissør Alice Rohrwacher videre, kanskje kan hun bli en arvtaker for Olmi?
Som i hans forrige langfilm, den glimrende Los Bastardos (2011), lar Amat Escalante oss få kjenne og ikke bare «bli kjent med» et sted og en tilværelse; en hverdag i Mexico som preges av sosial og økonomisk ulikhet, usikkerhet og korrupsjon. Escalante har en helt egen evne til å antyde en enorm (emosjonell, sosioøkonomisk) uro i (fysisk) ro. Statiske tagninger, få nærbilder og fravær av diegetisk musikk gir uttrykket et stramt og analytisk preg, og derigjennom rom for en særegen, usentimental form for empati; stilen kan kanskje karakteriseres som en brutalisert og sammenbitt neorealisme. Noen vil nok finne den siste delens nistirrende brutalitet spekulativ, men for meg føles den oppriktig, født av frustrasjon og ønske om endring, et kall om at noe må gjøres.
Kritiker Jonathan Rosenbaum har kalt Jarmusch en international sampler, en regissør som ikke bare er en «’American independent’ but an astute connoisseur of cultural essentials that escape boundaries of nationality, ethnicity, language, gender, and age». I Ghost Dog (1999), for eksempel, «sampla» han fransk leiemorder-ethos, japansk samurai-kodeks og amerikansk hip hop-kultur. I Only Lovers Left Alive tar han utgangspunkt i vampyrfiguren og viser den som en med udødelig kulturell kapital, men deprimert i tidens vakuum. En laidback og deilig film, som toppes av Yasmine Hamdans framføring av Hal.
Én innstilling, fire tagninger fordelt over fire årstider, med vekselvis stillhet og regissør James Bennings høytopplesning fra «Unabomberen» Ted Kaczynski sine dagbøker, brev og manifest. Utsnittet viser oss en skog, noe himmel og Unabomberens hytte (rekonstruert). Nesten ingenting skjer, det er minimalt med bevegelse i bildet, likevel ser man utrolig mye rart, stadig nye mønstre. Benning gir oss et digert, veldig luftig rom for å se og tenke. Det gjelder å la innstillingen virke på deg. Stemple Pass har en form for rigorøs åpenhet man sjelden får sett på kino, og er et sprekt eksempel på en tendens i den digitale tida: å gå tilbake til røttene, til Lumière-brødrenes enkeltinnstillinger, med en teknologi som rommer nye temporale og redigeringsmessige muligheter.
En mesterlig karikaturtegning i kokainrus, en saftig biff dynka i béarnaisesaus, et vilt slapstick-verk. Hadde Chaplin vært stolt?
En knusktørr avmytologisering av klassisk westernikonografi. Settinga er gullrushet i Klondike i Canada på slutten av 1800-tallet, og vi følger en gruppe ledet av en betalt guide som skal føre dem til deres drøm om rikdom. Thomas Arslans karakteristiske dveling ved det som konvensjonelt klippes bort fra fiksjonsfilmer – ren ventetid, gåing, reising, pauser – blir her så dominerende at det utgjør hele filmen. Det er en konsekvent og ekstrem mangel på dramatikk (kanskje i enda større grad enn i Kelly Reichardts Meek’s Cutoff); ting bare skjer, uten at det betones som noe annet enn sin golde gang. Døden kommer ikke i form av en redelig duell, men skyter deg i ryggen eller spretter fram som en rusten bjørnefelle.
11. Blue Ruin (Saulnier)
12. 20,000 Days on Earth (Forsyth & Pollard)
13. Computer Chess (Bujalski)
14. Vinden stiger (Miyazaki)
15. Gjenforeningen (Odell)
16. Narco Cultura (Schwarz)
17. Blind (Vogt)
18. Miss Zombie (SABU)
19. Exhibition (Hogg)
20. Interstellar (Nolan)
Topp 10, kortfilmer: Årsringar (Ida Lindgren), Cyrk (Jorunn Myklebust Syversen), Aissa (Clément Tréhin-Lalanne), Canis (Marc Riba, Anna Solanas), Houses With Small Windows (Bülent Öztürk), Det var ikke meg, det var fiskemåsen (Julie Engaas), Wind (David Kamp), Moulton og meg (Torill Kove), Dame mit hund (Sonja Rohleder) og Push Me (Tove Pils).