Alt lå til rette for at Spring Breakers skulle bli Harmony Korines mest oppsiktsvekkende verk til nå, mye takket være at det også lå an til å bli hans mest tilgjengelige. Det vulgærvakre pop-diktet fremført av Disney-jenter i bikini ble en av årets mest omdiskuterte filmer, og definitivt den mest polariserende – noe alle filminteresserte måtte ta stilling til.
Som en kulturkronikk skrevet i sizzurp er Spring Breakers en potent generasjonsskildring, som blir min nummer én først og fremst på grunn av estetiske smakspreferanser. Jeg elsker måten den gir seg i kast med glorete hip hop-estetikk og populærkultur på; i en gjennomgående forherligende tone, men ikke uten humor og refleksjon. Polert trash til ettertanke – et rikholdig og deilig kunstverk.
Mitt første møte med Gravity var en utmattende kinoopplevelse, der hele følelsesregisteret ble kastet ut i en svimlende spiral. Alfonso Cuaróns storverk er en spacewalk i ballettsko – en audiovisuell symfoni som etterlot meg skjelvende i kinosetet, i fyr og åndelig flamme. Med sin kompakte intensitet kunne Gravity blitt en stjerne som forvandlet seg til planetarisk tåke ved gjensyn, men for meg har den i stedet befestet seg som noe stort med nye innganger, også etter at gisp-faktoren er borte.
Filmen har blitt kritisert fra mange hold for sin sentimentale blottleggelse av Ryan Stones fortid (astronauten spilt av en suveren Sandra Bullock), samt for andre biter av dialogen. For min del bare styrket disse små «Hollywood-løsningene» filmens eksistensielle tematikk, som skrider frem i et verk som på samme tid er hyperrealistisk og hyperaktivt iscenesatt, og hudløst menneskelig.
En ny Brian De Palma-film er et høydepunkt i seg selv, men etter et par møter med Passion har filmen seilet opp som en ny favoritt av regissøren. Fra en De Palma-fan som er glad i Femme Fatale, men ikke elsker den: er Passion kanskje mesterens beste på 20 år? Ingen kan kokkelere med kulturelt matavfall og servere det på dyrt servise som De Palma, og i Passion romsterer filmkunstneren virkelig på kjøkkenet igjen. Filmen er tåpelig, absurd og snuskete, men også forlokkende og visuelt spennende.
Selv om Passion er veldig rekontekstualiserende, oppleves den som innovativ og smart, full av forfriskende bruk av referanser og kjente auteur-grep. Enkelte ting er også høyverdig bra, som den deilig langtrukne split screen-delen, eller Pino Donaggios smektende musikkspor, selvsagt.
Paul Thomas Andersons mystiske mesterverk innfridde forventningene etter There Will Be Blood, selv med et mindre grandiost uttrykk enn sin forgjenger. Fra min omtale tidligere i år: «Det er godt mulig at The Master er filmen som for alvor vil føre Paul Thomas Anderson inn i historiebøkene. Men det er også sannsynlig at den vil ebbe ut i glemselen, i stedet for å etterlate seg det avtrykket den fortjener. For en slik film er The Master; konkret og klar i sin form, men med et tåkete budskap, svøpt inn i mystikk, som åpner opp for et vell av tolkninger. (…) The Master handler i alle fall mye om undertrykkelse; både av fortidens gufs, framtidens usikkerhet, følelser og drifter. Det antydes at en individuell frihet ikke eksisterer – det er mestere og undersåtter her i verden, i et gjensidig avhengighetsforhold.»
Til tross for sin kontemporære setting, som virkelig utnyttes til det fulle på mange plan, er Den store skjønnheten også et elegant tilbakeskuende filmverk. Det foretas respektfulle nikk til italienske mestere som Fellini og Antonioni, i en film som dreier seg rundt en aldrende omgangskrets med fiff, der mette og mimrende Jep (Toni Servillo) står i sentrum. Visuelt er Paolo Sorrentinos film overlesset på grensen til hva man kan fordøye, men Den store skjønnheten innehar en sårhet og klokskap som fører til at staffasjen kommuniserer. Servillo overbeviser som den erfarne livsnyteren Jep, som grubler over lettheten i sin tilværelse. Han har ett ben plantet hos oss som står utenfor og oppslukt betrakter det hele, og ett dekadansende ben midt i livsfesten, der overflaten bare glimtvis forlates.
Menneskene suges inn og ut av livet til Lisa Cohen, oppsiktsvekkende godt spilt av Anna Paquin, som forsøker hanskes med traumet i etterkant av ulykken hun var med på å forårsake. Gjennom et pustende formspråk avbilder Kenneth Lonergan et yrende New York med rynker i pannen, der både Woody Allen og Robert Altman kremter i bakgatene. Lisa er en i mengden, men selvfølgelig den viktigste i sitt eget liv. Gjennom sorgprosessen er vi med henne i gode og dårlige stunder, men får også betrakte henne utenfra – både gjennom vårt eget og andres blikk. Som sin hovedrollefigur er Margaret uutgrunnelig i all sin vidstrakte menneskelighet; vond, dum, morsom, tragisk, absurd og litt flau.
Med alle sine forskjeller opplevde jeg Blå er den varmeste fargen og To the Wonder ganske likt, som to filmer der menneskets åpnethet overfor verden danner grunnlaget. Begge handler i høy grad om kjærlighet som fenomen – som noe vakkert, men vanskelig håndterbart, utenfor menneskenes kontroll. Hovedkarakterene studeres som fysiske objekter gjennom et voldsomt nærgående kameraøye, som samtidig er distansert i sin nysgjerrige observasjon.
Kechiches film er utvilsomt mer prosaisk enn Malicks impresjonistiske runddans, men Blå er den varmeste fargen er langt fra edruelig. Virkelighetsnært og engasjerende hyller den Adèle i hele hennes middelmådige glans, der hun glupsk hiver innpå hva livet måtte introdusere henne for. To the Wonder er på sin side Terrence Malicks mest jordnære film siden Days of Heaven – en vellykket overgang fra overveldende The Tree of Life, til noe som likner i form, men som mest av alt handler om menneskelig interaksjon.
Det har vært mange gode dykk ned i ungdomskultur og generasjonsbetinget streben dette året, men ingen artikulerte et ungt, priviligert og rotløst menneske like godt som Frances Ha. I en nesten smertelig poengtert samtidsskildring følger vi en glimrende Greta Gerwig, som en identitetssøkende og famlende tittelfigur som faller og reiser seg igjen – også bokstavelig talt. Gerwig får utfolde seg i Noah Baumbachs regi, der dialogen er frisk og New York stråler i svart/hvitt. Frances Ha er et klapp på skuldra til en som meg selv, som synes det kan være jævlig å være i slutten av tjueåra – men som samtidig er åpen for å le angsten i fjeset, fordi det hjelper og fordi man tross alt har det ganske ok.
James Franco har hatt mange baller i luften det siste året, og med æren i behold hoppet fra snodige kunstfilmer til mer kommersielle prosjekter. I kassasuksessen Oz the Great and Powerful passet han ypperlig i rollen som sjarmerende bedrager, i en film som rommer fjollete humor og filmhistoriske blunk. I min omtale av filmen skrev jeg blant annet følgende:
«Overgangen fra den første monokrome delen, der både bildeformat og hovedpersonen lever under trange kår, til det fargerike og brede «Land of Oz», er særdeles effektfullt. Forandringen skaper også en følelse av en film som virkelig er i kontakt med sitt publikum. Man sitter i salen og ser en film som plutselig vokser seg vannrett utover den fysiske flaten, og gjennom 3D-illusjonen vokser den også mot deg. (…) Mens filmens første del frembragte et savn etter en tid man aldri har opplevd, ble resten av filmen en annen type fantasi; en technicolor-aktig flukt inn i en drømmeaktig, lettere syrebadet verden».
Olivier Assayas’ drivende coming of age-fortelling har mange fellestrekk med hans egen Cold Water, men i Etter revolusjonen er forgjengerens stemningsladde 1970-tallsnostalgi koblet sterkere til en bestemt tematikk. Det handler om ungdommenes vanskelige valg, ikke minst mellom kunst og politikk, i en av årets mest visuelt betagende filmer. Ambisjoner står etter hvert for fall i et periodedrama som egentlig er tidløst relevant, der særlig den hypnotiserende festsekvensen utmerker seg i sin skjønnhet og tragedie.
«Årets viktigste film» må være en av norsk filmkritikks mest ugyldiggjorte begreper, men i 2013 var det vel strengt talt ingen tvil om hvilken film som var viktigst. The Act of Killing er betydningsfull ved at den viser tilbøyelighet til ondskap så direkte, og ser også ut til å ha fått konsekvenser for det indonesiske samfunnet og den internasjonale oppfatningen av det. I tillegg har filmen en nyskapende fortelleform, som allerede har plassert den som en slags hjørnestein i moderne dokumentarfilmhistorie.
Men The Act of Killing er også en film det er vanskelig å forholde seg til – jeg er glad og takknemlig for å ha sett den, men oppriktig talt vet jeg ikke om jeg noen gang vil se den igjen. Filmen handler om mennesker av kjøtt og blod, som forholder seg til samvittighet og moral – størrelser som for de fleste kan være vanskelig å få grep om. Men i The Act of Killing er alt dette pakket inn i en uhåndterlig grøt; bestående av illusjoner, bisarr selvransakelse og uklar påvirkning utenfra. Da blir det vanskelig for meg å liste den opp blant mine favoritter i årsoppsummeringen.
11. Stoker (Park)
12. Tabu (Gomes)
13. Leviathan (Castaing-Taylor, Paravel)
14. Beyond the Hills (Mungiu)
15. The Bling Ring (S. Coppola)
16. The Place Beyond the Pines (Cianfrance)
17. Eventyrland (Ommundsen)
18. Holy Motors (Carax)
19. Gold (Arslan)
20. Blood Ties (Canet)
Hederlig omtale: Blue Jasmine, Call Girl, Jeune & jolie, This is 40, Anna Karenina, Django Unchained, Don Jon, Captain Phillips, Silver Linings Playbook, La danza de la realidad, Monica Z, Jakten og Fortiden.
Årets gråeste mus: Oh Boy og Nåde.