Thor Joachims topp 20, 2013

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2013

Hopp rett til

Neste:  Tronds topp 20, 2013

Det kommer alltid minst én film hvert år som makter å bruke 3D-teknologien for det den er verdt . I 2013 er det Gravity som presser formatets opplevelsesestetikk til det ytterste. Alfonso Cuaróns kjærlighetsprosjekt gir oss vanlig dødelige anledningen til å kjenne på en nærhet til verdensrommet i drøye 90 minutter. Vi ruller og speider, flakser og glir, pulserer og sitrer mens Sandra Bullock og George Clooney klamrer seg til livet i det tomme intet etter at noe går fryktelig galt under et rutineoppdrag med romfergen. Selv om filmen etterstreber forfriskende hyperrealisme til enhver tid, putter man inn akkurat nok ‘science fiction’-friheter til at historien og rollefigurene får en emosjonell dybde også (lyd og musikk opptrer på strategiske tidspunkter, tårer renner vektløst av ansiktet osv.).

Gravity er imidlertid mye mer enn en gjennomsnittlig IMAX-film. Cuarón benytter en lang rekke virtuose virkemidler i sin iscenesettelse, som de nå berømte Brian de Palma-aktige langtagningene i filmens begynnelse. Han smyger seg inn og ut av hjelmer, rundt rollefigurer og gjennom skruer og metall. I enkelte sekvenser understrekes den gjennomgående livstematikken i symboltunge innstillinger som aldri legger skjul på sin åpenbare tolkning: Bullock kryper sammen i vektløs fosterstilling mot den livmoraktige utgangsdøren i bakgrunnen. Redningsskipets fallskjermstropper kveiler seg som tentaklete blodårer rundt moderskipet. Flammer, lys, mørke og død bølger mot hverandre i det ene spenningstablået etter det andre. Gravity forener opplevelsesestetikk og tette handlingsforløp med makeløs eleganse i årets suverent beste film.

Michael Bays ultrahippe utforskning av overflateestetikk må være årets mest misforståtte film. Bay pøser på med sine egne varemerker i så stor grad at han parodierer seg selv: Saturerte himler, slow-motion satt til dundrende dubstep, undervinklede innstillinger og supermettede pastellfarger. I tillegg speiles den subtile og subversive komedien i et rent audiovisuelt uttrykk. Det er det ikke mange utenom Bay som makter. Mark Wahlberg og Dwayne «The Rock» Johnson, som vanligvis fremstår som karismaløse skuespillere – i hvert fall for undertegnde – skinner her som brunglinsende testosteronklumper i Miamis like smakløse asfaltjungel, mens bikinikledde damer sprader gjennom dollarsedler og turkise badebassenger. Nydelig.

Jeg måtte gå noen runder med meg selv for å avgjøre om jeg faktisk likte denne biffen av en film eller ei. I retrospekt gjør jeg selvsagt det. Mildt sagt. Paolo Sorrentinos utforskning av de psykologiske tilstandene hos et falmende italiensk aristokrati er en audiovisuell idémyldring jeg knapt har sett maken til. Mange har trukket den legitime parallellen til Fellini. Jeg ser også Buñuel i den absurde iscenesettelsen, Antonioni i de kjølige avstandsobservasjonene og spennet mellom Resnais i den klassiske potpurrien av opera, billedkunst og arkitektur på den ene siden og vulgær Spring Breakers-koloritt på den andre. Filmens herlige pompøsitet på uttrykkssiden kommer imidlertid aldri i veien for svært kompleks symbolikk som kun kan dechiffreres etter flere gjennomsyn.

Den første Hobbiten-filmen var etter min mening den nest beste filmen i 2012. Jeg simpelthen elsket dvelingen ved enkelte steder i fortellingen der HFR-formatet kom til sin rett (Bilbos hjem, Kløvendal, Gollums gruver). Peter Jacksons oppfølgerfilm har mye mindre av dette, samt et meget skuffende partitur av Howard Shore, og faller derfor to plasser. Allikevel er det et aldeles strålende eventyr av en reise, som med tettere klipperytme og høyere tempo henter inn mye. Humoren er også tonet ned, og vi presenteres for noen fantastiske sekvenser der både produksjonsdesign og spesialeffekter er oppslukende (Laketown, Smaugs skattekammer, tønnejakten). Hobbiten-filmene har så langt ikke maktet å fange det spesifikt ‘filmiske’ ved Ringenes Herre-trilogien, men det var kanskje heller aldri meningen. Her handler alt om selve oppdagelsesferden.

Django Unchained er ikke like konsekvent i sin stil som mesterverket Inglorious Basterds (2011) – etter min mening Quentin Tarantinos beste film til dags dato – men den er så mett på det han kan best at det allikevel blir en tour-de-force av heftige montasjer, sitert musikk, fargemettede rollefigurer og bakgrunner, intense konfrontasjoner, gnistrende dialog og stilisert vold. På overflaten er det kanskje en hyllest til spaghettiwestern-sjangeren, men som alltid rører det seg mye mer i og utenfor billedrammen. Innpakket i Tarantino-eksessen er ikke bare moralske dilemmaer knyttet til slaveri og raseproblematikk, men også inngående analyser av personlig identitet, besettelse og handlingskonsekvenser. Uttrykket skal ikke latterliggjøre, men sette deg litt ut av spill mens du tenker over de seriøse spørsmålene du blir stilt ovenfor. Der er kultregissøren alltid suveren. Så får det heller være at hans egen cameo ikke fungerer fullt så bra denne gangen.

Asghar Farhadis Fortiden har ikke det samme husholdningsthriller-perspektivet som gjorde Nader og Simin (2011) til en av de beste filmene det året. Til gjengjeld prioriterer den et veldig tett, bergman-ibsensk familiedrama innenfor husets fire vegger. Ved å gjøre familiekonstellasjonen så kompleks som mulig, frigjør Farhadi en masse potensielle konfrontasjonsmuligheter. Kanskje er kriminalaspektet mot slutten av filmen litt anstrengt i sin kontinuerlige revurdering av sannhet og årsaksforhold, men det spiller ikke så stor rolle så lenge intensiteten mellom rollefigurene opprettholdes. Det er sosialrealistisk og antydende, men med emosjonelle traumer vakende under overflaten til enhver tid. Spesielt Ahmad (Ali Mossafa) som Naders filmatiske bror i både utseende og fremtoning, Marie (Bérénice Bejo) og unggutten Foad (Elyes Aguis) bærer filmen på sine skuldre.

Gravity tok mye av science fiction-applausen i 2013, men denne lille indiefilmen fikk raskt oppmerksomhet hos både kritikere og publikum. På mange måter er Europa Report en slags found footage-variant av Peter Hyams2010 (1984) i sin historie om en ekspedisjon til Jupiter-månen Europa, men den fortelles i et betydelig sobrere filmspråk. Vitenskapsperspektivet etterstrebes til enhver tid mens mysteriet ulmer og koker over lav varme mot det endelige klimakset. Innenfor romskipets klaustrofobiske vegger dyrkes isolasjonsdramaets estetikk, mens den eksterne trusselen forblir usagt til det siste. Kanskje er ikke den lavbudsjetterte måneoverflaten spesielt imponerende i sitt utseende, men det gjør ikke så mye. Europa Report er årets store sleeper-hit.

Med siste film i Paradis-trilogien gjeninnfører Ulrich Seidl varmen og poesien fra Paradis: Kjærlighet (2012), som var så kleint utført i Paradis: Tro (2012). Ok, så er det fremdeles småkleint å bevitne en pedofil lege prøve seg på en tykkfallen ungjente på ‘fat camp’, men det handler ikke først og fremst om det. (Dette nyanseres dessuten i regien.) Filmen handler mer om en ung jentes utforskning av seg selv og sin seksuelle identitet, ofte kommunisert via Seidls statiske, observerende innstillinger. Det absurde og poetiske sidestilles med det kjølige og distanserende. Leirens omgivelser brukes kontinuerlig som indikatorer på hvor rollefigurene befinner seg mentalt, som den Adam og Eva-aktige sekvensen mellom legen og jenta i skogen.

Lincoln er utvilsomt den mest dialogtunge filmen Steven Spielberg har gjort. Det er i utgangspunktet noe som skulle ha tonet ned engasjementet mitt ganske mange hakk. Da er det ekstra fascinerende at han allikevel klarer å injisere sine typiske stil- og temakomponenter inn i det «procedurale». Janusz Kaminskis foto og John Williams‘ musikk opprettholder ærbødigheten uten å gå overbord. Her er flagrende gardiner i utvasket motlys og diskrete Americana-harmonier. Daniel Day-Lewis i tittelrollen kommuniserer vel så mye med kropp og fakter som han taler i store ord og formuleringer. Til tross for informasjonstung dialog lever filmen i det menneskelige mellom samtalene. Lincoln har i det hele tatt vokst betydelig som filmopplevelse siden jeg så den første gang for et drøyt år siden.

10Mama

mama
Canada, Spania, 2013

Spanjolene kan sin horror! Selv om Mama er regissert av Andrés Muschietti, preges den sterkt av medprodusent Guillermo del Toro, spesielt i den mer åpne og fantasifulle sisteakten. Første del har flere elementer av nyere japansk skrekkfilm, og er skikkelig uggen. Det er som om man tar det abstrakte nærværet fra demonsjangeren og overfører det til en mer tradisjonell spøkelseshistorie – grelle lyskilder møter jordlige fargetoninger. Spesielt fornøyelig er Jessica Chastain som omsorgsfull rocke-stemor mens hun må kjempe om morsinstinktet med den rasende skikkelsen i klesskapet. Mama er kanskje ikke voldsomt original som fortelling, men utvilsomt en av årets beste horrorkonseptualiseringer.

11. Blå er den varmeste fargen (Kechiche)
12. Oblivion (Kosinski)
13. Riddick (Twohy)
14. Spring Breakers (Korine)
15. Frances Ha (Baumbach)
16. Holy Motors (Carax)
17. Man of Steel (Snyder)
18. Lore (Shortland)
19. Spise sove dø (Pichler)
20. Rebell (Nguyen)

Hederlige omtaler: Mud, World War Z, Stoker, The Conjuring, Prisoners, Før snøen faller, Zero Dark Thirty, Call Girl, The Master, The Act of Killing, The Place Beyond the Pines, Gåten Ragnarok og Warm Bodies.

Skammekrok: Mormor og de åtte ungene, Ender’s Game, The Great Gatsby, The Heat og White House Down.

*

PS: Ang Lees Life of Pi hadde norgespremiere rett før nyttår i 2012, og jeg rakk derfor ikke å se den før fjorårslistene gikk i «trykken». Dette var imidlertid en av de aller største filmopplevelsene for undertegnede i 2013 – utvilsomt en kandidat til toppsjiktet om den hadde vært kvalifiserbar – og jeg ønsker derfor å gi den en superhederlig omtale helt til slutt.

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2013

Hopp rett til

Neste:  Tronds topp 20, 2013