Jeg har gispet panisk etter oksygen og grepet febrilsk etter håndtaket på lufteslusen. Jeg har mistet retningssansen og vært hjelpesløs i vektløshetens vold. Jeg har følt meg uendelig liten og måpet over universets skjønnhet. Jeg har vært på romferd, til menneskehetens ytterste grense. Jeg har styrtet gjennom atmosfæren og landet pladask på planeten.
Aldri har det montagesque ordet pustberøvende passet bedre til en filmopplevelse enn det å se Gravity på kino. Dette er altoppslukende eskapisme av høyeste kaliber – 91 minutter pur kinestetisk nytelse. Regissør Alfonso Cuaróns karakteristiske superlange (liksom)-one-take-scener gir full uttelling i denne settingen, og i det hele tatt er dette et filmteknisk vidunder av et forsvar for storskjerm og 3D-teknologogiens potens. Så får det bare være at det smøres tykt på med melodramatisk glasur og at heltinnen er i overkant ivrig etter å snakke med seg selv. Never mind the Bullocks.
Gutt møter jente, ja. Jeg må innrømme en viss avmålt entusiasme i forhold til å sette seg ned med et 3 timer langt kanadisk transseksuelt kjærlighetsdrama, men det tok ikke mange minutter før jeg var fullstendig trollbundet av den profetisk begavete (og nærmest usympatiske unge) filmskaperen Xavier Dolan. Laurence Anyways beveger og bergtar, lekent og stilsikkert. Latter, tårer og terapi. Filmmagi.
The Master er sprudlende og velspilt, dels dramatisk fabel og dels allegorisk studie av psykologiske arketyper. Regissør Paul Thomas Anderson setter elegant opp mesterens intellekt mot villstyringens drifter, legemliggjort av Philip Seymour Hoffman og Joacquin Phoenix; det er Narsiss mot Gullmunn, Apollo mot Dinoysos. Og i alle tilfeller er det et underholdende og storslått drama.
Realistisk og nærmest dokumentarisk i sin fremstilling av romferdsel, og ikke helt ulik Gravity i forkjærlighet for nære «kroppslige» og klaustrofobiske kameraføringer. Europa Report scorer ikke maksimalt på originalitet, men tar det igjen på sin befriende edruelige og vitenskapelig tilnærming til science fiction.
Ungdommens råskap. Pervertert MTV (med trykk på «eMpTy») og sanselig syndeflod. Spring Breakers og The Bling Ring er fulle av liv, energi, humor og skaperglede. Men først og fremst er dette tragedier – ikke om bikinikledte ungdommers enkeltskjebner, men om menneskeheten og tilværelsens uutholdelige retningsløshet i et myopisk forbrukerhelvete. Er dette virkelig verdenen og verdiene vi overleverer våre barn? Kanskje ikke helt, men vi snakker i det minste om sviende ukomfortable karikaturer.
Cloud Atlas er storslått, episk og ikke så rent lite pompøst og moraliserende. Jeg beundrer ambisjonsnivået og filmskaperiet, lener meg tilbake med åpne armer, og lar Wachwoski-søsknene nøste meg inn i sitt overivrige intertemporale flettverksoppspinn.
Jeg har i utgangspunktet liten forkjærlighet for zombie-sjangeren, men her leverer Marc Forster en så overbevisende, gnistrende og adrenalinpakket spenningsfest at jeg satt på kanten av kinosetet med et halvnervøst glist fra begynnelse til slutt.
Kulturkræsj og nihilisme i et mytologisert og stilisert thailandsk voldsunivers: marerittversjonen av Lost in Translation. Nicolas Winding Refn beskyldes for å lage lekre, men tomme filmer. Jeg klarer ikke å si meg helt enig her; innholdsløsheten i Only God Forgives er det i såfall meg selv som bringer til bordet, og det føles som «en del av pakka».
Zack Snyders mørke stålmann-univers er ikke i nærheten av å være like sjarmerende som Richard Donners gode gamle Superman. Og det er kanskje like greit. Jeg ønsker denne actionsprengte, emosjonelle og overraskende reflekterte versjonen av den ultimate trikotfantasien velkommen med åpne armer!
Morsom, følsom, sår, interessant, relevant, engasjerende og særdeles velspilt. Det er ikke så rent lite for en såpass beskjeden film!
11. Oblivion (Kosinski)
12. The Hobbit: The Desolation of Smaug (Jackson)
13. Zero Dark Thirty (Bigelow)
14. Django Unchained (Tarantino)
15. Dom över död man (Troell)
16. Upstream Color (Carruth)
17. Indie Game: The Movie (Pajot/Swirsky)
18. Wreck-it-Ralph (Moore)
19. Computer Chess (Bujalski)
20. Pain & Gain (Bay)