Filmfrelst #117: Paul Thomas Andersons The Master

Paul Thomas Anderson står bak en foreløpig kort, men imponerende filmografi: Hard Eight, Boogie Nights, Magnolia, Punch-Drunk Love, There Will Be Blood, og nå kinoaktuelle The Master.

I denne episoden av Filmfrelst slipper vi redaktør Karsten Meinich, redaksjonssjef Lars Ole Kristiansen og podcastvert Martin Sivertsen løs på den amerikanske mesterregissørens nyeste verk.

God lytting!

16 kommentarer

Per Morten Mjølkeråen sier:

21. mars 2013, kl. 20:38

Mitt første møte med Paul Thomas Andersons filmografi var med There Will be Blood, og for et førsteinntrykk det var! Nå har jeg sett The Master fire ganger, og sakte, men sikkert går det opp for meg at det ikke bare er min favoritt PTA-film, men blant mine favoritter gjennom tidene.

Nå har jeg mest sannsynlig en annerledes og mer ignorant innfallsvinkel enn dere (gamle menn), ettersom jeg er relativt ung, og først de tre siste årene har brent ordentlig for film. Og med en film som The Master er det naturlig for meg å falle for den. Veldig fin diskusjon i podkasten, og har lyst å skrive et lengre innlegg med mine meninger når jeg har bedre tid.

Svar
Petter sier:

22. mars 2013, kl. 01:03

Kommer det en offentliggjøring av resultatene fra The Master-konken?

Svar
Karsten Meinich sier:

22. mars 2013, kl. 10:40

Petter: Ja, vi er straks klare med den – kom inn mange svar!

Svar
Trond Johansen sier:

24. mars 2013, kl. 18:50

Gleder meg til å høre episoden. Magefølelsen pr. i dag tilsier at The Master sannsynligvis blir stående som dette tiårets store filmverk.

Svar
Erling Kaarud sier:

14. april 2013, kl. 17:06

Interessant samtale, selv om den med fordel kunne vært klippet ned til det halve.

Men det jeg skulle si: det var en pussig samtale, for den kom ikke inn på noe av det som rørte seg i hodet mitt før og etter filmen. Jeg hadde lest at den skulle handle om grunnleggelsen av Scientologi-kirken, hvilket viste seg å være bare tull, selv om den kanskje lånte noen elementer fra personen L.R.Hubbard. Og Tom Cruise, som er i den kirken, hadde jo en sentral rolle i Magnolia.

Men det jeg mener den tok for seg, var: hvorfor underkaster vi oss autoriteter (som Hubbard)? Ung fyr kommer hjem fra krigen, er vant til å bli fortalt hva han skal mene og gjøre. Det absurde, utrygge livet er tross alt utholdelige innenfor rammene som autoriteten skaper. Etter krigen faller dette vekk. Han er på vei ned i avgrunnen, drikker, lager til og med giftig sprit. Søker, søker. Så kommer han over The Master, som blir redningen. Han finner seg i hva det skal være, bli kommandert til å gå fra vegg til vindu, noe som ligner det du blir kommandert til i en krig, bare han får lov til å være under autoritetens beskyttende vinger.

Og så er det dette: en sentral scenen i filmen, et vendepunkt, er ørkenscenen. Den er også filmatisk den mest poetiske, vakreste, mest intense og spennende. Vi går fra tett fokusering på ansikter til bredt bilde, ørken, som i Hitchcocks North by Northwest. Og her skjer det noe dramatisk. The Master ber Phoenix kjøre i en retning, se seg ut et mål, og komme tilbake. Altså frem og tilbake igjen. Men nå snur han ikke, han forsvinner … og drar hjem til ungdomsforelskelsen. Han vil vekk. Men der møter han skuffelsen: hun har giftet seg. Han har ikke lenger noe valg, han MÅ tilbake til The Master. Han slipper ikke unna underkastelsen.

Slutten av filmen har en scene som jeg og min kone hadde forskjellige tolkninger av. Phenix er i seng med en kvinne, en prostituert? Han prøver samme teknikk på henne som The Master praktiserte på ham, gjenta og gjenta. «Du får ikke lov til å blunke.» «Du er helt fantastisk.» Har han blitt en slags The Master selv? Er han fremdeles med i «sekten», fremdeles underkastet The Master, men har bare et slags sidesprang? Har han reist fra The Master og valgt å gå sin egen vei?

Svar
Karsten Ekren sier:

15. april 2013, kl. 14:30

Erling: Helt uenig i det med lengden på podcasten! Lange episoder er prima. Men av og til savner jeg opponenter. Samtalene blir mindre innfallsrike når enigheten blir for stor.

Jeg elsket filmen og syns den er PTAs mest interessante så langt. Den har noe herlig uforløst og mystisk ved seg samtidig som jeg syns et klart hovedtema skinner gjennom hele filmen: Makt og kontroll, både gjennom psykologisk behandling i åpningen av filmen (Rorschach-scenen, som også har blitt brukt som postermateriale for filmen), gjennom sektens forsøk på «åndelig heling» og i uformelle relasjoner. I psykologiske termer kunne man sett dette som en klassisk kamp mellom Freuds inndeling i id (den dyriske, driftsstyrte Quell), og super-ego (det temmede jeg, slik Dodd ønsker selv å fremstå og slik han ønsker å se om Quell lar seg endre i retning av). Her er det selvfølgelig interessant å se hvordan også Quell saboterer dette prosjektet ettersom han både er tiltrukket av og selv trenger Quells villskap. Nettopp disse subtile og uuttalte motivene mener jeg gjør denne filmen så interessant og åpen for seeren.

PTA har forresten selv omtalt den siste scenen du nevner Erling. Han sa at det beste komplimentet han har fått for den var at noen hadde sett den som rørende i det at Quell fikk lov til å vende tilbake til sin opprinnelige natur: som et knullende villdyr. Altså litt på siden av din tolkning. Og igjen: Dette viser hvordan filmens åpenhet gir ulik mening for ulike seere.

Men så, Montages: får vi svarene på Quizen?

Svar
Erling Kaarud sier:

17. april 2013, kl. 11:09

Takk for interessant og utdypende svar, Karsten. Den måten å se sluttscenen på hadde jeg ikke tenkt på. Men da er det jo sånn at Quell har blitt en blanding av seg selv og Dodd, for han knuller jo mens han benytter Dodds metode på dama.

Jeg merker at filmen har satt seg fast i meg, noe alle de filmene jeg setter størst pris på har gjort, de etterlater en slags undring eller setter spor i form av noe poetisk, vakkert, ikke-rasjonelt. Det er derfor jeg liker Stalker, den er på ett plan rasjonell, det som foregår er jordnært og har en slags logikk, mens den egentlig er fullstendig uforståelig, umulig å trenge til bunns i. Som livet! Vi forstår ganske mye, vi ser sammenhenger, når vi planter et frø vet vi at det kommer opp et tre osv, men hva har vi da egentlig forstått? Selve eksistensen er uforståelig. Derfor, mener jeg, har vi utviklet religioner: for å lage forklaringer på det uforklarlige. Alle religioner er fortellinger. Og da er vi tilbake til The Master og sekten der. De lager en slags religion, med logiske setninger, logiske metoder, for å få kontroll over det ukontrollerbare og uforståelige. Men hva forstår de egentlig? I bunn og grunn ikke noe. Sånn er også selve filmen: alt som foregår har tilsynelatende en viss logikk, men vi blir sittende igjen med undring. Takk til PTA, som ikke lot seg friste til å forklare sin egen film, noe mindre begavede filmskapere ofte gjør.

Jeg undrer meg på om PTA selv vet hva sluttscenen betyr. Jeg tror faktisk at han ikke vet det. Jeg tror han har laget den utifra et kunstnerisk instinkt, og er spent på tolkningene som kommer.

Jeg leser litt krim for tiden. Krim har en ”sjanger-lov” som sier at regnestykket skal gå opp, alt skal falle logisk på plass, vi skal vite hvem som var morderen og hvordan/hvorfor mordet skjedde, det skal ikke etterlates tvil i oss, ingen ”eksistensiell angst”. (Det fins selvfølgelig krim som bryter denne «loven», f.eks. noe av Karin Fossum.) Vi blir stilt overfor de mest bestialske og uforståelige mord, men blir også beroliget, for når det kommer til stykket er det logiske sammenhenger og logiske handlinger. Vi, representert ved helten, kan forstå og finne ut av det meste. Det vi regner som «høyverdig kunst» (selv om jeg mener at bra krim også er «kunst») stiller oss overfor livets paradokser og meningsløsheter. For eksempel Othello: han finner omsider en kvinne som ikke bedrar ham med andre menn, bare så synd at når han oppdager det, har han nettopp drept henne. Det er logisk meningsfylt, men også meningsløst.

Sluttscenen i The Master er ikke like elegant, men den rommer et paradoks, slik jeg nå tolker den: Quell er endelig en fri mann, han har frigjort seg fra Dodd, men glemmer at han har Dodd inne i seg, Dodd snakker ut gjennom munnen på ham. Hvor fri er han da? Eller kan det også tolkes dithen at Dodd har blitt et mer komplett menneske? Han har ”stjålet” Dodd?

Men på den annen side: hvorfor i all verden skal jeg prøve å forstå det? Kan jeg ikke bare nyte undringen?

Svar
Erling Kaarud sier:

17. april 2013, kl. 13:16

Sorry. En av de siste setningene ble feil. Det skal være «Eller kan det også tolkes dithen at Quell har blitt et mer komplett menneske?»

Svar
Kaare Broset sier:

5. april 2014, kl. 11:40

Vil bare si at dissinga av Thomas Pynchon ikke akkurat får Karsten til å se veldig bra ut.

Ellers fin podcast altså, bare akkurat det som plaget meg.

Svar
- Karsten Meinich sier:
  
  7. april 2014, kl. 13:34
  
  Hei Kaare! Hvor omtrent er det Pynchon får gjennomgå i podkasten? Kan ikke huske selv å fremlagt dissingen du beskriver, men kom litt i selvransakende modus nå.
Kaare Broset sier:

13. april 2014, kl. 13:03

Nå var det kanskje bare fanboy-tendensene mine som satt inn, men den avfeiende holdningen til Pynchon i forhold til PTA slo meg som litt historieløs. Vi snakker så mye om filmene som har hatt innflytelse på PTA, men han har nevnt i flere intervjuer hvor mye glede han har hatt av Pynchons bøker. Flere av filmene hans bærer preg av hans innflytelse, især The Master som har en del til felles med Pynchons første novelle, V.

For meg er det utrolig spennende å se en filmskaper adaptere noe av Pynchon og jeg kan egentlig ikke tenke meg noen bedre nålevende regissør enn PTA for oppgaven. Bare det at Pynchon, så mediesky og kompromissløs han er, har latt PTA få adaptere en av novellene hans tyder på en gjensidig respekt mellom dem.

Montages er en filmside javisst, men når en så viktig innflytelse på en filmskaper blir ignorert følte jeg behov for å si ifra.

Svar
- Karsten Meinich sier:
  
  13. april 2014, kl. 13:38
  
  Veldig bra at du sier fra, Kaare, og jeg kan jo ikke annet enn å innrømme kunnskapsløshet i forhold til Pynchon. Jeg tar det til meg, og skal forsøke å få satt meg tilstrekkelig inn i dette før vi befinner oss på en ny PTA-podkast – om Inherent Vice – i løpet av 2014. Setter stor pris på korrigeringene og innspillene, for det er bare å erkjenne at det er mer jeg ikke vet enn jeg vet, og noen ganger tar filmentusiasmen overhånd (der en spiseskje litteraturkunnskap ville gjort bedre nytte). God påske!
- Dag Sødtholt sier:
  
  13. april 2014, kl. 19:49
  
  Pussig at denne filmplakaten for The Master da er formet som en V: http://www.imdb.com/media/rm442540800/tt1560747
Sveinung Wålengen sier:

13. april 2014, kl. 19:56

Nå leser du vel litt mye inn i plakaten, Dag? Jeg har i alle fall oppfattet motivet som en referanse til Rorschach-testen som dukker opp i filmen.

Edit: Nå ser jeg også at Karsten Ekren har tolket den på samme måte litt lenger opp i feltet.

Svar
Dag Sødtholt sier:

13. april 2014, kl. 20:03

Men siden det er en Rorschach-test så er det jo ikke så rart at jeg leser noe inn i den? Hvordan kan man lese «for mye» inn i en slik test? ;-) (Men de diagonale stripene nederst til høyre og venstre former definitivt en V.)

Svar
- Sveinung Wålengen sier:
  
  13. april 2014, kl. 20:36
  
  Ok, da. Det er i alle fall en mer nøktern tolkning enn hva Freddie Quell ville gitt, vil jeg tro :-)