Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. Raging Bull vises torsdag 30. august kl. 18.00 på alle cinematekene (unntatt Bergen, som viser den kl. 19). God film!
*
Tidligere i år satte vi et bredt anlagt fokus på Martin Scorseses karriere her på Montages, i forbindelse med kinopremieren på Hugo. En full gjennomgang av hans filmografi ga oss i redaksjonen en anledning til å reflektere over hele avtrykket som Scorseses over 40 år lange karriere har etterlatt, og også merke oss hvilke av Scorseses filmer som sitter sterkere i enn andre. For meg var det særlig forbløffende å bli påminnet om hvor enestående Raging Bull faktisk er, selv når den settes opp mot Scorseses mange andre mesterverk.
Da jeg så den første gang (på VHS for mange år siden) var det filmens visuelle kraft og kontrastfylte sort/hvitt-foto som etterlot det sterkeste inntrykket, men etter gjensynet nå i vinter var det nyansene innimellom de hardtslående scenene, og skuespillernes usedvanlig autentiske, og engasjerende rolletolkninger – med Robert De Niro i særklasse – som skilte seg ut. Ikke det at Raging Bull aldri har vært kjent for mesterlig skuespillerkunst – De Niros velfortjente Oscar-pris gjorde dette tydelig også fra første stund – men Martin Scorsese har med tiden blitt mer profilert for sin virtuose og kunnskapsrike visuelle regi, enn for følsomt arbeid med skuespillere.
I Raging Bull er det i dette perspektivet nesten utrolig å se hvordan det er de små, mellommenneskelige scenene som faktisk sitter sterkest i – selv om filmen også har sine ikoniske visuelle iscenesettelser (som boksesekvensene) intakt. Jeg tenkte derfor det kunne være en god anledning nå, i forbindelse med visningene av Raging Bull rundt om i landet, å trekke frem et knippe av disse nyanserte skuespillerøyeblikkene, som for meg bærer enda større vekt enn de mer stiliserte sekvensene, og illustrere dem med noen klipp fra filmen.
Og det handler selvfølgelig da hovedsaklig om hovedpersonen Robert De Niro. Ikke bare skulle han gestalte en ekte, nålevende person, Jake La Motta, men han skulle også forvandle seg fysisk over flere tidsperioder for å kunne skape et troverdig uttrykk av en boksers kropp, som sakte men sikkert brytes ned. Dette utføres på en ytterst troverdig måte gjennom hele filmen, men likevel er det alltid aller vanskeligst å få publikum med på de nære, små utsnittene av et menneskeliv som kanskje ofte er de som forteller oss mest. Allerede tidlig i filmen, etter første boksesekvens, får vi et slikt øyeblikk – når broren Joey (Joe Pesci) besøker sin bror Jake, som befinner seg midt i en brutal krangel med sin kone. Jake jager kona over i et annet rom, skriker og banner til naboen på tvers av bakgården, før han setter seg ned med Joey – og plutselig er vi nært på, og stemmevolumet tas helt ned.
Scenen introduserer oss for Jake La Mottas enorme humørsvingninger, og ikke minst det sentrale forholdet til broren. De Niro utviser både følsomhet og fysikk samtidig, og når han klager over sine små hender og hvordan de vil hindre ham fra muligheten til en tittelmatch, ser vi for første gang i filmen hvor usikker Jake er bak masken av muskler. Så spør han Joey om han kan slå ham i ansiktet:
Denne typen scener, der Scorsese tar oss fra stemning til stemning, er det egentlige hjertet i Raging Bull, og det er også relasjonsskildringene og familiedramaet som gjør filmen til noe helt annet enn en sportsfilm. «Han er fanget i egen kropp med sitt ukontrollerbare raseri og talent, og rundt ham ser alle menneskene ut til å være tyrefektere,» skrev jeg i omtalen av Raging Bull i vårt Scorsese-fokus, og denne emosjonelt konspiratoriske siden ved La Motta er kanskje aldri tydeligere enn i scenen der han får mistanke om at Joey har ligget med hans nye kone:
I begge disse scenene kommer både Robert De Niro og Joe Pescis presise og metodiske rolletolkninger tydelig frem, samtidig som Scorsese hele tiden bevarer roen og lar dramaet spille seg ut med spent bue. Og sentralt for at disse nyansene skal bli synlige er rytmen som Scorsese og klipper Thelma Schoonmakers har funnet i sin montering av bildene. Bildespråket i seg selv er konvensjonelt bygget opp av hovedsaklig skudd/motskudd og et toskudd, men ettersom både dialogen og avlevering har såpass nerve, kan Schoonmaker tilpasse og balansere skiftningene som om hun og Scorsese kan gi innholdet en siste runde regi – og det merkes.
Så også i sluttscenen, der De Niro i en uavbrutt tagning oppsummerer sin karakter gjennom et hjerteskjærende sitat fra Marlon Brando i On the Waterfront. Også her er det rolletolkningens små detaljer – pausene og blunkene – som gjør det største inntrykket, ikke nødvendigvis De Niros fysiske forandring:
I scener som dette (og det er flere) dirrer filmen av dramatikk i større grad enn når slagene sitter løst i bokseringen.
Scorseses filmografi er rik på meritter, men hans kanskje viktigste verktøy er denne evnen til å hente frem skuespillerprestasjoner av en annen verden. Raging Bull er i så måte hans mesterstykke, og vel verdt et gjensyn.