Martin Scorsese i «Hugo»

Martin Scorsese i fokus på Montages

Martin Scorsese er en av vår tids mest betydningsfulle filmskapere, og denne uken er det klart for norsk kinopremiere på hans nye film Hugo Cabret – fersk vinner av fem Oscar-priser, og en av vinterens mest kritikerroste amerikanske filmer.

I all sin mesterlighet er Hugo Cabret nok en påminnelse om hvor godt Scorsese behersker filmmediet – og derfor setter vi denne uken Martin Scorseses karriere i fokus her på Montages. Gjennom de kommende dagene vil vi gjennomgå så godt som rubbel og bit av Scorseses filmografi, fordelt på fire artikler om hans produksjon henholdsvis på 70-, 80-, 90-, og 00-tallet. Hver enkelt film vil presenteres med en kort, kritisk omtale, og helhetlig sett blir dette et tilbakeblikk på en av de mest allsidige og konstant overraskende karrierene i filmhistorien. Forhåpentligvis gjenstår det sider av Scorseses kunstnerskap som kan oppdages påny; kanskje kan allerede kanoniserte filmer fremstå i et annet lys, eller noen av regissørens mindre kjente verk bli nye bekjentskap.

Med en yrkeskarriere som har spent seg over drøyt fire tiår, frontet av en stigende bunke moderne klassikere og et sprudlende engasjement for filmhistorie, har Martin Scorsese utvilsomt hatt stor betydning for filminteresserte over hele verden. Filmografien preges av et gjennomgående bevisst forhold til fortiden, samtidig som den kortvokste italiensk-amerikaneren også regnes blant de mest innovative, amerikanske regissørene. Denne egenskapen har han beholdt siden «det nye Hollywood» tok form mot slutten av 1960-tallet, da Scorsese og en rekke andre den gang fremadstormende filmskapere (Spielberg, Coppola, De Palma, Lucas) begynte å sette sitt personlige preg på klassiske konvensjoner som eksisterte da de entret filmbransjen.

En av motivasjonene for vårt Scorsese-fokus har vært å påvise hvilken spennvidde som faktisk finnes hos ham; en filmskaper de fleste hovedsaklig forbinder med maskulin, beinhard syttitallsrealisme og blodstenkte gangsterskildringer. Mange har omtalt kinoaktuelle Hugo Cabret som en avstikker, som en digresjon – at det ikke ligger i Scorseses natur å lage en “myk” familiefilm. Men da er det viktig å huske på at også The Age of Innocence (1993) i sin tid stod i skarp kontrast til både Mafiabrødre (1990) og Cape Fear (1991); at The Departed (2006) og Shutter Island (2010) på hver sin måte hadde lite til felles med The Aviator (2004), trass auteurens visuelle avtrykk (som riktignok også er ganske så eklektisk).

Martin Scorsese regisserer «Shutter Island».

Med en så omfattende karriere er det som angitt vanskelig å si nøyaktig hva som definerer en “Scorsese-film” – selv om klassikerne (Taxi Driver, 1976, Raging Bull, 1980, Mafiabrødre, 1990) og de andre mafiafilmene kanskje raskest kommer til minnet. Alt regissøren har tatt i har ikke blitt til like skinnende gull, men vi kan slå fast at allsidigheten er gjennomgående – noe hans stålkontroll på flere sjangere beviser. Vi nevner i fleng: komedie (The King of Comedy, 1983; Natt på Manhattan, 1985), musikal (New York, New York, 1977, thriller (Cape Fear, 1991), kostymedrama (The Age of Innocence, 1993; Gangs of New York, 2002) og dokumentar (bl.a. Il mio viaggio in Italia, 1999; No Direction Home, 2005). Til og med en kontroversiell Jesus-skildring (The Last Temptation of Christ, 1988) står igjen som et vellykket prosjekt, og i 1987 regisserte han også den nå ikoniske musikkvideoen til Michael JacksonBad. På tvers av alle disse filmene har Scorsese maktet å sette sitt personlige stempel på det aller meste – en egenskap som må sies å være essensiell for å kunne medregnes blant de aller største auteurene.

De siste tiårene har Scorsese vært enda mer tilbakeskuende enn tidligere – med vekslende hell, vil enkelte mene. Filmskaperen har tatt dokumentariske dypdykk i populærmusikk- og filmhistorie, og laget flere spillefilmer (og en tv-serie, hvis man regner med Boardwalk Empire) der handlingen har utspilt seg mange tiår tilbake. I sin visualitet har Scorsese trukket tydeligere filmhistoriske linjer enn tidligere, som i Shutter Island, der hans begeistring for Powell and Pressburgers fargespill er åpenbar, i tillegg til den generelle nostalgien for Hollywoods studiosystem. Men lite fra det siste tiåret tyder på at Scorsese har mistet gnisten, hverken som filmskaper eller filmentusiast – han dukker til stadighet opp som intervjuobjekt i dokumentarer der hans ekspertise behøves. Få, om noen, snakker mer energisk og kunnskapsrikt om film enn Scorsese, og ettertiden vil også huske ham som en filmformidler langt utenfor rammene av en regissørstol.

I Hugo Cabret – som vi mot slutten av uken vil dekke med en egen, inngående artikkel – er det et Paris på 1930-tallet og gjenoppdagelsen av Georges Méliès og hans banebrytende stumfilmer som danner bakteppet for historien, og her går Scorsese lengre enn noensinne i å formidle viktigheten av å omfavne og verne om filmkunstens skatter. Så skal vi også denne uken verne om og aktualisere nettopp de skattene Scorsese selv har skapt.

Vi ønsker alle våre lesere en strålende Scorsese-uke her på Montages!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. Dette vil nok bli en spennende uke, hva lesestoff angår. Jeg kjenner meg nok igjen i å se på Scorsese som en mafiafilm-regissør, og ser det er ett par av hans filmer (dere nevner) jeg enda ikke har sett. Skammer meg.

    Hugo Cabret er en nydelig film, som på mange måter engasjerte meg mer enn hans andre moderne verker gjorde, á la Shutter Island, The Aviator. Absolutt verdt kinoprisen, samt en forhåndsbestilling av Blu-ray versjonen.

  2. Kult, men er nok dessverre ingen stor fan av Scorsese. Det vil si, jeg liker alle filmene jeg har sett av ham, men kan ikke skryte på meg å elske noen av dem.

    Men hvem vet, kanskje dere gjennom disse artiklene klarer å overbevise meg nok til å forstå hans påståtte geni. Blir i hvert fall spennende å lese.

  3. @Øyvind: Jeg kan kjenne meg igjen i hva du beskriver, for Scorsese har ikke laget overveldende mange virkelig fantastiske filmer – spesielt ikke hvis man setter han opp mot Spielberg (en relevant sammenligning, da de to står som de største amerikanske og mest seiglivede filmskaperne fra sin generasjon).

    Men merker at hjertet banker mer og mer for Scorsese for hvert år som går; ikke bare fordi de to siste filmene hans har vært så overveldende i min bok, men også fordi jeg fascineres av den stadig mer eklektiske filmografien hans. Scorsese søker og prøver, roter seg bort og finner veien tilbake, kaster seg ut på en ny avsporing osv. Summen av alt blir en synlig kjærlighet til film og en enorm formidlingstrang. Og det blir vel på en måte Scorseses geni, tenker jeg.

  4. Nå er jo ikke denne ukens artikkelserie om Scorsese en toppliste, men merker jeg er nysgjerrig på hvordan folk rangerer filmene hans. Min topp 10 vil vel se omtrent slik ut:

    1. Goodfellas
    2. Taxi Driver
    3. Raging Bull
    (disse utgjør i grunnen en delt førsteplass)
    4. Hugo Cabret
    5. Shutter Island
    6. A Personal Journey With Martin Scorsese Through American Movies
    7. Casino
    8. After Hours
    9. The Departed
    10. Alice Doesen’t Live Here Anymore

  5. Øyvind Rype sier:

    Var sikker på at Raging Bull var din soleklare ener, Lars Ole. Etter å ha pløyd meg gjennom filmografien hans, er dette hans Topp10 hva angår spillefilm. Vel og merke etter min mening.

    1. Taxi Driver
    2. Goodfellas
    3. Raging Bull
    4. Mean Streets
    5. Hugo
    6. Alice Doesn’t Live Here Anymore
    7. After Hours
    8. The Departed
    9. The King of Comedy
    10. Casino

    Shutter Island var i sin tid på femteplass men etter to hjemmevisninger har den faktisk fallt ned til 11.

  6. Ja, det er ikke lett det her, Øyvind. “Raging Bull” er den mest viscerale, rystende filmen hans, og den mest ekspressive rent visuelt. Hadde den som suveren favoritt i flere år, men det blir stadig vanskeligere å rangere de tre beste filmene hans. “Taxi Driver” er den mest interessante og hypnotiske. “Goodfellas” er den mest uimotståelig underholdende, hans aller mest energiske film. Og jo flere ganger jeg har sett den (særlig de par siste rundene jeg gav den i forbindelse med “Shutter Island), jo tydeligere har den fremstått som den ultimate Scorsese-filmen for meg.

    Men som sagt: alle tre stiller rimelig likt i min bok, de har svært forskjellige kvaliteter og jeg har virkelig problemer med å vurdere dem opp mot hverandre. Blir også spennende å se hvordan “Hugo Cabret” mørnes med årene, for det var en opplevelse av de sjeldne.

  7. Jannicke Mikkelsen sier:

    Jeg har skrevet ett lite innlegg på bloggen min om effekten av 3D brukt i Hugo.
    http://jannicke.montages.no/

  8. 1. After Hours
    2. Taxi Driver
    3. Raging Bull
    4. The King of Comedy
    5. Goodfellas
    6. Life Lessons
    7. Mean Streets
    8. The Age of Innocence
    9. Shutter Island
    10. The Last Temptation of Christ

  9. Det har tatt litt refleksjon, og ukens gjennomgang har gitt både perspektiver og tid til å måle filmene opp mot hverandre. Så, her er min Topp 10 Scorsese:

    1. Taxi Driver
    2. Hugo Cabret
    3. Raging Bull
    4. Goodfellas
    5. Mean Streets
    6. Casino
    7. Shutter Island
    8. The Aviator
    9. After Hours
    10. The Departed

    Nils: «Life Lessons» så høyt? Har ikke sett den, men nå ble jeg enda mer nysgjerrig.

  10. Det er et av de uforglemmelige motivene i Scorseses filmografi – Nick Nolte og det lerretet og de Dylan-bootlegene.

  11. 1. Mean Streets
    2. Raging Bull
    3. After Hours
    4. Taxi Driver
    5. The King of Comedy
    6. No Direction Home: Bob Dylan
    7. George Harrison: Living in the Material World
    8. Goodfellas
    9. Alice Doesn’t Live Here Anymore
    10. The Last Temptation of Christ

  12. Når jeg ser på lista over filmene hans, ser jeg at fiksjonsfilmene hans etter Goodfellas ikke har engasjert meg noe særlig. Ingen av filmene siden da har vel vært direkte dårlige (OK, Shutter Island kommer farlig nært), men ingen har vært i noe mesterklasse heller. Men det gjør ikke så mye så lenge han fortsetter å lage så og si perfekte musikkdokumentarer som de om Dylan og Harrison.

  13. Å plassere de to musikkdokumentarene før «Goodfellas» er herlig kontrært, Thor-Eirik, og gir meg ekstra impuls til å se dem – to av et lite knippe Scorsese-filmer jeg ennå ikke har fått sett selv. Å lage hele denne serien på Montages har gitt glimrende incentiv til å få fylt ut hullene.

  14. Stian Stakset sier:

    Musikkfilmene til Scorsese varierer veldig i kvalitet. The Last Waltz, om avskjedskonserten til The Band, er veldig iscenesatt, men med en utrolig nerve både i sceneinnslagene og intervjuene backstage. No Direction Home, dokumentaren om Dylan, er fantastisk, både i sin omgang med arkivklipp og ikke minst fordi den får hovedpersonen selv i tale i stor utstrekning. En kjempeprestasjon. Konsertdokumentaren Shine a Light, med The Rolling Stones, er enerverende og kjip. George Harrisson-dokumentaren fra i fjor viser at Scorseses formkurve når det gjelder musikkfilmer er dalende. Den er flat og kjedelig, med dårlig utnyttede intervjuobjekter, og altfor mye fokus på privatliv fremfor musikk. Det motsatte av det som gjorde No Direction Home så vellykket.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>