Frysbildene fra «Oslo, 31. august» som siteres i denne artikkelen er hentet fra en tittekopi gjort tilgjengelig for Montages av filmens distributør.
Det er et sentralt paradoks i Joachim Triers Oslo, 31. august. Hovedpersonen Anders (Anders Danielsen Lie) ser på livet sitt som så uten mening og betydning at det er best han går i glemmeboken – «Alt skal glemmes». Samtidig blir han dette ene døgnet gjenstand for en så nitid granskning, utført med slik et følsomt blikk og klarøyd observasjonsevne, at denne ensomme mannen og hans kanskje fåfengte handlinger vil bli udødeliggjort.
Mye vil sikkert bli skrevet om den perfekte castingen ned til minste bifigur, det usedvanlig naturlige skuespillet og filmens rent medmenneskelige aspekter. I denne artikkelen skal vi imidlertid konsentrere oss om filmens form – for selv om Oslo, 31. august i det ytre er mer realistisk og mindre lekende enn Triers debutverk Reprise fra 2006, har den mange, som oftest diskrete, vendinger som bidrar til å gjøre filmen minneverdig.
En person ute av fokus
Det kanskje mest iøynefallende formelle grepet er en utstrakt bruk av fokusforskyvning, som føles både tematisk megetsigende og estetisk tilfredsstillende. Oslo, 31. august er en film som foregår på to plan: Det er en beretning om én individuell skjebne, men også en kollektiv fortelling om byen som omgir ham på hans vandring. Filmskaperne reflekterer dette visuelt – og så ofte at det er snakk om et gjennomgående, helhetsskapende motiv – ved å forskyve fokuset innen bildet, slik at vi vekselvis ser byen i skarpt fokus i bakgrunnen med Anders ute av fokus i forgrunnen, og omvendt. Løsningen er på samme tid svært naturlig og uhyre fiffig: Naturlig, fordi dette er en grei måte å snike enda mer av Oslo inn i bilder som i utgangspunktet dreier seg om Anders. Fiffig, fordi det skaper en slags visuell pendel som svinger, sømløst og uhyre diskret, fram og tilbake mellom filmens to plan, Anders og Oslo, og i samme bilde, som for å understreke hvor sammenflettede de to planene er.
Samtidig blir Anders et slags spøkelse som beveger seg gjennom bybildet, en person som føler seg så liten og meningsløs at han er i ferd med å utviskes som person. Et av de flotteste bildene i filmen serveres i den allerede smått klassiske sekvensen der Anders sitter alene på Åpent Bakeri og lytter til forskjellige samtaler. På et tidspunkt framtrer han her som et fantom i forgrunnen med menneskene han lytter til i bakgrunnen (se artikkelens toppbilde). Denne lesningen av fokusbruken som en understrekning av Anders usikre status her i livet forsterkes ved at motivet opptrer aller første gang i filmen når han står foran vannet i skogen, klar til å begå selvmord (se bildet over).
Realismebrudd
Det kanskje aller sterkeste bildet i Oslo, 31. august slår oss skånselsløst i ansiktet med en gang «Oslo-prologen» er over. Alle de gode og koselige minnene, fra det kollektive koret av røster på lydsporet, er her erstattet med ren, dirrende nåtid, kroppsliggjort i én enkelt persons angst, et menneske som kun har vonde minner. Anders framtrer i et delvis mørklagt nærbilde som en nærmest forkrøplet person, nesten som var han et vanskapt vesen fra et Francis Bacon-maleri, med skuldrene og den markante nesen skytende fram i bildet. Kontrasten er stor med den erotisk ladede vendingen kvinnen i sengen foretar i neste bilde, med Anders som en mystisk skygge i forgrunnen. Snart, blant annet ved et nytt nærbilde av Anders, kommer det fram at han sitter på sengekanten hennes på et hotellrom.
Noe som imidlertid ikke er så tydelig er at vi nettopp har vært vitne til et eklatant, men like fullt uhyre diskret realismebrudd. For det første bildet av jenta, med Anders i forgrunnen, er tatt fra en posisjon som er mye lenger unna enn fra en som sitter på sengekanten (og også fra en mye høyere posisjon). Man kan forklare dette prosaisk med at Anders i mellomtiden har satt seg på sengekanten i et bilde vi ikke har sett. Den psykologiske, underbevisste effekten på tilskueren av den kontinuiteten mellom bildene vi faktisk ser, er imidlertid en følelse av en person som er så ute av seg at rommets geografi går i oppløsning, så lite tilstede i situasjonen at jenta i sengen virker bokstavelig talt fjern for ham. Det er også interessant å konstatere hvordan lyden blir klippet over når det andre nærbildet av Anders legges ut, som om scenen starter to ganger.
Etter Anders’ mislykkede selvmordsforsøk – mens ånden er villig gjør kroppen opprør mot drukningsdøden – er han med i en gruppesamtale på behandlingssenteret for rusmisbrukere. Vi ser ham ikke før helt mot slutten av scenen, men hele tiden får vi en følelse av at han er der, da samtlige bilder i scenen er «over-the-shoulder shots», der forskjellige deltagere framtrer som en ufokusert skygge i forgrunnen. Igjen kan man prosaisk si at dette er en helt vanlig måte å involvere publikum i situasjonen, ved å plassere kamera midt inne i forsamlingen. Men sett i sammenheng med scenen på hotellrommet, der Anders opptrådte som en lignende skygge i forgrunnen i et par av bildene, smitter stemningen over på samtalescenen – som Anders følte seg utenfor på hotellrommet, føler han seg heller ikke helt til stede i denne samtalen. Dette understrekes til slutt i klartekst når Anders bryter helt med møtets hensikt om ærlig å dele sine innerste tanker med de andre. Selvmordskandidaten presterer å si «de siste dagene har jeg ikke hatt noen særlig sterke følelser», forøvrig kun den første av de mange hårreisende løgnene Anders kommer til å servere i løpet av filmen.
Mysteriet på musikkskolen
En scene jeg virkelig har lagt min elsk på er et snurrig lite intermesso som har sneket seg nesten umerkelig inn, midt i sekvensen hvor den vandrende Anders minnes sine foreldre. Det er ganske imponerende med hvilken diskresjon egentlig helt hårreisende dristige grep er utført i Oslo, 31. august, for jeg hadde sett filmen flere ganger før scenens merkverdighet slo meg i sin fulle bredde. For hva i huleste er det som egentlig foregår her?
Anders’ fortellerstemme om foreldrene avløses av lyden av samspillende, ikke helt stø fioliner. Så klippes det til en liten jente som sitter og spiller fiolin, sammen med andre barn i noe som kan se ut som en slags musikkskole. Deretter følger bilder av de andre barna, før vi plutselig ser Anders stå ved veggen og betrakte dem. Han utveksler blikk med den lille jenta, noe som utløser et vemodig lite smil hos Anders, før scenen avsluttes med et nytt nærbilde av jenta som spiller videre. Så er vi tilbake i Anders’ vandring igjen, og monologen om foreldrene fortsetter.
En av scenens funksjoner er kanskje å bryte opp foreldremonologen, som ellers kunne føles for lang. Vi har opplevd et slikt oppmykende avbrudd også i scenen der Anders intervjues av forlagsredaktøren, der sistnevnte reiser seg og lukker vinduet (men her skal avbruddet også skjule et fiffig aksebrudd som underbevisst signaliserer den dramatiske vendingen samtalen snart skal ta). Likevel må jo scenen ha et konkret formål. Anders har jo vært en damenes mann, så vi kan ikke helt utelukke at jenta er en datter som er uvitende om at Anders er faren, og som han ønsker å oppsøke på linje med de andre personene som har betydd noe for ham. Mer plausibelt er det kanskje at musikkskolen har betydd noe for Anders i hans barndom. Vi finner senere i filmen ut at han spiller piano, så han har kanskje tatt fiolintimer også?
Kanskje tankene om foreldrene har utløst andre minner, slik at han nå, symbolsk sett, ser seg selv som barn – og både det at barnet er jente, ikke gutt, og det at vi aldri ser Anders ankomme skolen, kan muligens være tåkeleggende grep for å hindre overtydelighet? Eller er det Anders’ søster som barn vi ser? Anders fikk jo aldri treffe søsteren i løpet av sin vandring gjennom Oslo. Kanskje han har et minne om en gang han selv som barn så henne spille fiolin på denne musikkskolen – et minne så sterkt og levende at Anders i sin spesielle sinnsstemning har projisert seg selv som voksen inn i det, og at scenen er en visualisering av dette forvrengte minnet? Uansett hvilken (halsbrekkende) forklaring man prøver seg på, har Joachim Trier og manusmedforfatter Eskil Vogt her, på kun 25 sekunder, tryllet fram et vidunderlig lite mysterium som betydelig øker filmens poetisk-uutgrunnelige kraft.
Tid i oppløsning
I Reprise lekte Trier seg flere ganger med å kaste om på den kronologiske rekkefølgen på bildene i visse scener, og med å bryte sammenhengen mellom bildene og karakterenes stemmer. Han kan heller ikke dy seg i den mer realistiske rammen til Oslo, 31. august. I den emosjonelle scenen der Anders tar farvel med bestevennen Thomas, fletter Trier inn en liten reprise på et stumt bilde av Thomas vi allerede så for få sekunder siden, mens lydsporet fører filmens reelle kontinuitet videre, der vi hører Thomas framføre en replikk som åpenbart ikke stemmer med Thomas’ lepper i bildet vi faktisk ser. (Men ikke mer «åpenbart» enn at dette gikk meg hus forbi under første påsyn.)
I den lengre sekvensen der Anders vandrer gatelangs og «mimrer» om hva foreldrene har betydd for livet hans, legger han seg på et tidspunkt ned på gresset i en park. Like etter ser vi ham blant annet sitte på en benk og vi får inntrykk av at vandringen har fortsatt. Senere våkner han imidlertid opp i parken – det har begynt å bli mørkt. Det virker som dette er den samme parken der vi så ham legge seg ned. Er minnene og vandringene vi har sett i mellomtiden noe han har forestilt seg, mens han egentlig lå og døset, eller en del av en drøm? Eller er vandringen bevisst klippet slik at vi hopper fram og tilbake i tid? Uansett forklaring, får vi følelsen av at tiden har gått litt i oppløsning i denne sekvensen, akkurat som vi alle kan miste oversikten over tid og sted når vi vandrer rundt, hensunket i minner og funderinger.
Mulige forløp?
Mens Anders sitter på Åpent Bakeri ser han først en ung mann gå forbi med en bærbar datamaskin over skulderen, og litt senere en ung kvinne i treningstøy. I et grep som føles svært innovativt følger vi – mens vi fortsatt hører lyden inne fra kafeen der Anders sitter – den unge mannen i noen få bilder til han ender opp sturende på en benk, og den unge kvinnen i en litt lenger kavalkade til hun nedtrykt ender opp i sin leilighet. (Sluttbildene av de to speiler for øvrig hverandre, i både positur og plassering i billedrammen.)
Disse to «digresjonene» i narrativet åpner noen tolkningsmessige dører – riktignok bare på gløtt, men de er like fullt forlokkende flertydige. For etter den åtte minutter lange tagningen i foreldrenes hus som avslutter historien om Anders, får vi en liten epilog som metodisk rekapitulerer Anders’ vandringer i omvendt rekkefølge, gjennom å vise korte glimt fra steder han har vært i løpet av filmen. Ikke bare skaper denne epilogen en tilfredsstillende lukking av filmen i forhold til prologen og filmens to plan, da den kollektive Oslo-beretningen i starten av filmen speiles av ett individs reise gjennom den samme byen, og der det begeistrede koret av fortellerstemmer i prologen er erstattet med en talende taushet. Men siden vi nå, på en måte, beveger oss tilbake i tiden, helt til vi til slutt ender opp på det samme hotellrommet der historien om Anders har startet, kan man på et visst tolkningsnivå si at hele historien om Anders kan være noe han sitter og forestiller seg der på hotellrommet, akkurat som han forestiller seg livet og sinnstemningen til de to unge forbipasserende. Alternativt, hvis man ikke vil blande inn Anders selv, kan man si at filmskaperne har vist oss et mulig forløp av hva Anders kan komme til å oppleve i løpet av neste døgn. (I denne tolkningssammenhengen er det interessant at også Reprise inneholdt enkelte mulige forløp flettet inn i hovednarrativet.)
Likevel er det noe skjebnebestemt over dette forløpet. For betegnende nok var Anders ute av stand til å tenke seg noe annet enn en trist utgang på de narrative avstikkerne om de to unge menneskene, som om han projiserer sin egen sinnsstemning på dem. Det er som om Anders gjennom hele filmen trekkes i en bestemt retning uten å ha krefter til å stå i mot. Vi ser dette igjen i en scene helt mot slutten av filmen, hvor tiden også der går i oppløsning. Anders befinner seg her i Frognerbadet ved daggry sammen med tre andre som han har vært ute på byen sammen med. Den unge, fagre Johanne vil ha ham med uti, men Anders vegrer seg – på en måte har han jo allerede «badet» en gang før det samme døgnet, under drukningsforsøket – mens scenen brytes opp av en rekke flash-forwards der vi ser Anders på vei til foreldrenes hus, som drevet av en usynlig kraft. I denne scenen står filmen og vipper mellom to forløp – en ny start på livet med en søt jente som åpenbart er interessert i ham, eller den nesten forutbestemte vandringen videre mot mørket.
Frognerbadets flertydighet
Denne artikkelen skulle først og fremst handle om filmens form, men nå helt på slutten må jeg bare få lov til ytterligere å fremheve denne Frognerbad-scenen. For her oppnår filmskaperne en utsøkt, bittersøt flertydighet som stritter, mykt og vennlig, imot alle forsøk på å nagle den fast. Etter en hard dag har Anders endelig oppnådd en slags fellesskapsfølelse, gjennom den poetiske sykkelturen med brannslukningsapparatet, besøket på ekkopunktet i Frognerparken, og nå i Frognerbadet, hvor det fysiske velværet til de badende vitner om en lykkefølelse som også Anders later til å være med på. Samtidig vil han ikke delta sammen med de andre, som om han likevel er henvist til en rolle som observatør. Eller frykter han at hvis han går uti sammen med de andre, så vil dette friste ham til å forsøke seg på livet på ny, en mulighet han ser ut til å ha valgt bort på dette tidspunktet? Den lykken han ser ut til å føle, om ikke nødvendigvis dele – over de glade menneskene, den søte jenta ved livets start, til og med soloppgangen – representerer den et slags høydepunkt, slik at når han nå har opplevd dette, blir det lettere å gjøre slutt på livet? Eller føler han bare vemod over at den enkle, uforbeholdne lykken som utspiller seg foran ham, er noe han for alltid vil være utestengt fra, uansett om han lever eller ei?
Mulighetene er mange. Anders’ endelige beslutning har også et skjær av heroisme over seg. I løpet av filmen har vi blitt klar over at han slett ikke er noe dydsmønster, og har tvert i mot skapt mye smerte rundt seg. Det er fristende å anta at tordentalen han mottar i baren litt tidligere i filmen har bidratt til at Anders har revurdert seg selv som person. Det ville ha vært lett for ham å innlede et forhold til Johanne. Hun er imidlertid en inkarnasjon av uskyld og sunnhet – det er vel neppe tilfeldig at filmskaperne til og med har latt henne studere ernæringsfysiologi – og man lurer på om når Anders til slutt vandrer bort fra Frognerbadet og henne, så er det en slags barmhjertighetshandling.
Han vet godt at med den personligheten han har, ville han høyst sannsynligvis ha ødelagt livet hennes. Slik sett blir Anders’ endelige beslutning kanskje hans mest anstendige handling noensinne.