En smakebit fra Todd Haynes’ Mildred Pierce

I mai i fjor skrev jeg en ørliten nyhet om at Todd Haynes jobbet med en adaptasjon av James M. Caints Mildred Pierce, og at Kate Winslet var tiltenkt hovedrollen. På papiret et prosjekt som skrek av potensiale, men som i tiden etterpå forsvant fra radaren. Så kom nyheten om HBO hadde kjøpt manuset, at Winslet hadde signert og at forarbeidet var i gang. Resultatet skulle bli en femdelt miniserie for tv-kanalen, som i seg selv bærer bud om kvalitet. Siden den gang har jeg ventet nesten desperat på de første levende bildene -- sitrende av forventninger om hvordan en av mine absolutte favorittskuespillere skulle gjøre det i hendene til regissøren som ga oss periodemesterligheter som Far From Heaven og I’m Not There. Kanskje ikke så rart at jeg derfor var litt smånervøs når jeg spilte av teaseren, som ble sluppet denne uka:

Fallhøyden for dette prosjektet er stor, ikke bare på grunn av talentet bak og foran kamera, men fordi filmhistorien allerede har gitt oss en solid adaptasjon av Cains verk i Michael Curtiz sin film fra 1945. Den inkluderte blant annet legenden Joan Crawford i sin desidert beste rolle, og fortjener meget mulig stemplet tidenes beste melodrama. Men Haynes bryr seg nok ikke mye om den slags, han er først og fremst interessert i å gjøre sin egen versjon. Etter teaseren å dømme, er den isåfall ganske trofast til opphavsmaterialet. Riktignok tøyer han alderen til de to hovedpersonene, med 23-årige Evan Rachel Wood som datteren til 34-årige Kate Winslet, men de ser ihvertfall ut til å ha kjemien (eller historiens nødvendige fravær av den slags) i orden.

Teaseren hinter også nok til det ganske så storslåtte familiedramaet som skal utbroderes utover disse fem episodene. Haynes beskyldes jo ofte for å tøye sitt publikums tålmodighet vel lenge, og selv om heller ikke det affiserer han noe særlig, vil det bli interessant å se hvordan han har dratt handlingen utover det som vel tilsier fem timers spilletid. For min del kunne det sannsynligvis vart dobbelt så lenge, bare jeg får bildekomposisjoner av den sorten jeg er vant med fra estetikeren. Det ser da også vitterlig slik ut, med spesielt Ann Roths kostymer som en umiddelbar stand-out. Fotograf Edward Lachman ser heller ikke ut til å ha latt seg begrense av tv-formatet, og kjører på med bilder som burde serveres på lerret. Men slik er det blitt med tv-serier fra HBO -- de burde strengt tatt gå på kino!

Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

Magnus Nikolaisen sier:

15. september 2010, kl. 13:09

Ser herlig ut må jeg si! Med Kate Winslet og Evan Rachel Wood som hovedkarakterer kan vi hvertfall være trygge på solide skuespillerprestasjoner – noe som er helt nødvendig for et slikt drama!

Du nevner Cutiz sin film fra 1945 som jeg er helt enig i at er en strålende film, men jeg forventer at denne miniserien makter noe som er en mangelvare i filmen fra 1945; nemlig å tre dypt inn i tematikken og dvele ved karakterenes innerste og vondeste følelser! Curtiz sin film er preget av overfladiskhet og høyt tempo – noe som gjør filmen utrolig underholdende nesten både på godt og vondt. Et eksempel er scenen hvor Mildred mister sin ene datter. Sorgprosessen varer kanskje i et halvt minutt og hvor Mildred presterer å si; «I will never forget you» (noe som strengt tatt blir litt dumt å understreke da det er hennes datter). I neste scene er Mildred på fest og koser seg. Curtiz sin film er selvfølgelig preget av tiden den er laget i, og i sin kontekst synes jeg som sagt at det er en strålende film. Men jeg mener at fallhøyden til denne miniserien ikke nødvendigvis er så stor som du sikter til – mye grunnet miniserieformatet og tidsalderforskjellen. Det er den kommer som miniserie vil gi serien tid til å dvele ved store følelser og dramatikk – og gi historien tid til å utfolde seg i riktig tempo. Det gjør allerede at den vil skille seg stort fra filmen. Samtidig vil dagens kontekst og valgte skuespillere sikre at vi vil bli servert et mer ekte, avslørende og nært skuespill som på egenhånd vil sørge for et mer levende og følelsesmessig drama!

Poenget mitt er at disse forskjellene er såpass markante at Curtiz sin film og Haynes’ serie vil leve et godt liv ved siden av hverandre. Forskjellene blir for store til at de kan og vil bli sammenlignet direkte…

Uansett virker serien veldig lovende! Takk for at du gjorde meg oppmerksom på den!

Svar
Lars Ole Kristiansen sier:

15. september 2010, kl. 14:35

Enig med Magnus; Curtiz film er strålende – helt fantastisk underholdning! Virkelig. Men også så overflatisk at den nesten kan fremstå som ironiserende.
Tidenes beste melodrama? Njæi. Til å forsvare den tittelen synes jeg rett og slett filmen ikke er gripende eller utilslørt melodramatisk nok. Jeg foreslår «All That Heaven Allows», «Bigger Than Life» eller «Writter on the Wind». Evt. «Angsten eter sjelen» eller «The Merchant of Four Seasons» av Fassbinder.

Vil tro Haynes vil lage en langt mer gripende versjon, og med disse skuespillerne på laget forventer jeg ikke mindre enn en av neste års største filmopplevelser. For med Ed Lachmans foto blir jo dette mer film enn tv, gjør det ikke?

Svar