Det er bare gått et halvt år siden Avatar-fenomenet landet i Norge, men allerede nå ser vi konturene av noe som utvilsomt vil bli et referansepunkt i filmhistorien. Ikke bare som en teknologisk nyvinning, men også i selve måten man opplever film.
Først er det viktig å stadfeste Avatars kulturarv som kinofilm. Jeg tør påstå at den rekontekstualiserte hele vår innfallsvinkel til filmmediet – et fantastisk vellykket eksperiment som nedprioriterte historieelementer til fordel for en opplevelsesorientert estetikk, ikke altfor ulik den man opererer med i design av fornøyelsesparker. Dette er forsåvidt ikke noe nytt i seg selv. I etterkrigstiden forsøkte Hollywood å møte konkurransen fra det nye tv-mediet ved hjelp av storslåtte formater (Cinemascope, Cinerama, «Smile-box» osv.) og 3D-teknologi (eksempelvis Bwana Devil og Dial M for Murder), uten at det strengt tatt endte opp som noe annet enn en gimmick av den grunn.
Avatars revolusjonerende bruk av teknologi er derimot alt annet enn en gimmick. Det er som om man har tatt utgangspunkt i de teknologiske mulighetene, men deretter skreddersydd en parallell verden ved hjelp av dem; altså ikke bare brukt dem som en unnskyldning til å hente publikum til kinosalene. Det er på mange måter det nærmeste man kan komme en flersanselig opplevelse i filmatisk sammenheng. Det irriterer meg grenseløst at dette kjerneaspektet nærmest oversees og marginaliseres av samtlige Avatar-kritikere.
Selve genistreken til James Cameron er å putte en meget kjent fortelling inn i dette rammeverket. Pocahontas-myten, hippiementaliteten og krigshissige soldater som er så drevet av sitt apparatur at de mister sin moralske retningssans er ikke revolusjonerende historieelementer i seg selv. Men de er akkurat så sementert i vår kulturelle bevissthet at de kommer umiddelbart til oss. Dette gir Cameron anledning til å ta «pauser» i fortellingen og rette fokus mot det rene opplevelsesaspektet i stedet. Drit i historien! Se fargene, kjenn rommet, pust Pandoras luft (men husk maske!), hør lydene, ta på blomstene og dyrene. Svev på en ikran med James Horners majestetiske musikk i bakgrunnen. Alt dette er vel så legitime aspekter av filmmediets muligheter.
Ja, la meg gå enda lenger: Hvis man er enig i påstanden om at film er mer enn bare fortelling, kan man påstå at Avatar har gjort for klassisk Hollywoodfilm som fransk nybølgefilm har gjort for den alternative filmkunsten – konstruert et nytt filmspråk. Forskjellen er at førstnevnte gjør det gjennom et altoppslukende opplevelsesaspekt mens den andre gjør det gjennom intellektuelle øvelser i bilde og lyd. Så er spørsmålet – hvis filmen er så avhengig av formatet for å opprettholde sin historiske status, hvordan vil den da overleve på DVD, Blu-ray og millioner av PC-skjermer?
Svaret er enkelt: Gjennom det samme! Stemningene og de viscerale øyeblikkene blir ikke noe mindre prioritert fordi 3D-brillene er ubrukelige og skjermen plutselig krymper til 17 tommer. Cameron konstruerte filmen som en intens 2D-opplevelse, og det er det du får. Så får det heller være opp til deg hvor optimalt du vil oppleve den, i likhet med enhver annen film. Det som imidlertid slår en når filmen sees i sekundærmedier, er styrken i karakterene. Dette er det tredje hovedelementet i tillegg til teknologi og fiksjonsunivers som vil gi filmen status som moderne klassiker. De fleste karakterene er veldefinerte med sterke utviklingslinjer, uavhengig av hvor kjent myten de opptrer i er. Hvis det bare hadde vært vakre bilder og fin musikk, kunne det likesågodt vært en attraksjon på Tusenfryd. Nei, i stedet binder de oss til jorden og lar oss oppleve verden gjennom dem og deres sinnstilstand. Karakterene blir vår avatar inn i Pandoras mystikk og storslagenhet. Teknologi, fiksjonsunivers, karakter!
Jeg er hellig overbevist om at Avatar vil bli det referansepunktet som Reisen til Månen, King Kong eller Til siste åndedrag har blitt i ettertid – uttrykk som har utvidet og utforsket vår opplevelse av det å se film.