3D-filmen våkner med Wim Wenders i Pina

Montages så «Pina» ved filmfestivalen i Berlin i februar 2011, og teksten i denne artikkelen ble publisert i forbindelse med vår festivaldekning. Filmen fikk norsk kinopremiere 4. november.

*

Berlinale’11: Et fullsatt Urania vest i Berlin venter med spenning på at Wim Wenders’ Pina skal begynne. Buzzen på filmen har akselerert kraftig siden den første visningen tidlig i festivalen, og ryktet om en emosjonell opplevelse av høy kunstnerisk kvalitet har surret langs Potsdamer Platz’ høyhus i flere dager.

Det ambisiøse prosjektet var opprinnelig ment å anta en helt annen form, nemlig som et samarbeidsprosjekt mellom koreografen Pina Bausch og Wenders. Men de to fant aldri den rette formen for alle sine idéer, og ved Bauschs plutselige dødsfall i 2009 var filmen langtfra ferdig. Da hadde 3D gjort sitt inntog på verdens kinoer, og Wenders hadde oppdaget formatets muligheter. Først med muligheten for å tilføre den ekstra dimensjonen, mente han at en film ville kunne fange opp Bauschs verdensberømte symbiose av bevegelse, musikk og tale. De to jobbet sammen i litt under et år, og valgte ut sentrale verker i hennes karriere til det som skulle bli en helaftens dansefilm. Men fem dager etter å ha blitt diagnosert med kreft, døde altså Bausch. Dermed tok det hele naturlig nok en ny vending, og Wenders bestemte seg for å fullføre prosjektet som en hyllest til kunsteren. Resultatet et par år senere er derfor en slags retrospektiv gjennomgang av hennes arbeider, gjort i samarbeid med ensemblet Tanztheater Wuppertal Pina Bausch. Her er traileren:

Wenders er selv tilstede på visningen for å introdusere prosjektet, og mottas som en helt av en sal fullstappet med berlinere. Deretter går teppet opp, Berlinale-logoen kommer og forsvinner, og snart strømmer de første tonene til Stravinskys Vårofferet ut fra høyttalerne. Filmens første utsnitt trigger reaksjoner i salen, og gir meg det første grøsset noen 3D-film har gitt meg. For fanget i et utsnitt perfekt komponert som en forlengelse av salen vi sitter i, beveger danserne seg mot oss som om de skulle være levende tilstede der nede på scenegulvet. Den store forskjellen er allikevel den tydelige følelsen av tilstedeværelse de har, atskillig nærere enn noe fysisk teater jeg har opplevd. De danser mot meg, fra meg, tidvis nesten forbi meg… gåsehud! Ikke bare ser jeg endelig 3D for hva det kan være, milevis unna James Cameron og Tim Burton sine animerte og akk så distanserte fantasier, men følelsen er også så oppslukkende at jeg ikke husker sist jeg opplevde lignende. Det tar faktisk en halvtime, kanskje tre kvarter før jeg virkelig venner meg til det hele.

Pina er en dansefilm som sømløst beveger seg mellom Bausch-koreografier, klippet sammen med sitater om damen selv fra danserne i kompaniet, enkelte arkivopptak og tekstplakater. Pina er allikevel langt fra en biografisk dokumentar om hennes liv, ei heller en narrativ oppsummering av hennes karriere. Isteden har Wenders latt koreografien, stemningen og musikken tale for seg selv, som et slags overflødighetshorn stappet med den ene genistreken etter den andre. Resultatet er en film flere vil anklage for å mangle den nødvendige dramaturgi, atter andre vil etterlyse en større innsikt i koregrafens liv, men ingenting av dette hører hjemme i Wenders visjon. Regissøren greier også å styre unna en lettkjøpt sentimentalitet, trass i hans årelange vennskap med Bausch. Når tårene allikevel kommer, er det fordi filmen lykkes til fulle i sin kraftfulle presentasjon av det som utvilsomt var et de senere tiårs største genier.