Denne gang skjedde tragedien ved et ungarsk universitet i Pecs. En 23 år gammel mann begynner å skyte mot medelever i et klasserom, helt uten forvarsel, og én person dør av det meningsløse opptrinnet. Episoden føyer seg inn i en skremmende serie av lignende hendelser – senest i fjor høst mistet 11 ungdommer livet under skolemassakren i Finland. Estlands naboland i nord. Disse hendelsene understreker også at vi har å gjøre med universelle faktorer, og ikke et isolert sykdomstegn ved det amerikanske samfunnet, som var en hyppig brukt forklaringsmodell i kjølvannet av Columbine-tragedien spesielt. Vi har også hatt tilløp til lignende episoder i Norge.
I forlengelsen av den opperksomheten som massemedia naturlig har viet disse skyteepisodene dette tiåret, er det også blitt laget både dokumentar- og fiksjonsfilmer inspirert av virkelighetens hendelser. Man kan snakke om en ny subsjanger, der filmenes uttrykk kan grovsorteres i to kategorier: På den ene siden de forklaringssøkende filmene som graver etter konkrete og håndfaste svar – på den andre siden de filmene som hviler mot et poetisk filmspråk, og som gjennom objektive stemningsbilder er mindre opptatt av å ta stilling.
Ytterpunktene representeres naturligvis med dokumentarist Michael Moore som laget det klart mest omdiskuterte bidraget med Bowling for Columbine, og Gus Van Sant som året etter regisserte det poetiske kunststykket Elephant som vant Gullpalmen i Cannes. Begge filmene tar utgangspunkt i Columbine-massakren fra 1999 der elevene Eric Harris og Dylan Klebold skjøt og drepte tolv medelever og én lærer. Men der den ene filmen opplagt propaganderer over årsakene, fortelles den andre som en stemningsfull reise gjennom skolehverdagen, uten å analysere eller forklare bildene.
Kinoaktuelle Skoleklassen (Klass) er, i motsetning til Bowling for Columbine, en fiksjonsfilm. Men det er en fiksjonsfilm som ønsker å forklare noe – og det gjør den ved å fremstå realistisk og med konkrete problemstillinger. Alle kan kjenne seg igjen i situasjonene som oppstår i klasserommet når noen utsettes for mobbing. I dette tilfellet tar det fullstendig overhånd, og kun én av klassekameratene viser mot til å forsvare offeret. Når hver dag er en kamp mot fysisk og psykisk mobbing, treffer man til slutt et punkt der nok er nok. Hva gjør man da?
Det tilhører sjeldenhetene at estiske filmproduksjoner finner veien til norske kinolerret, og det er lett å mistenke Skoleklassen for å få innpass på kvoten for såkalt viktige filmer. Heldigvis er ikke filmen dårlig – den er bare veldig lite nyskapende og enda mindre nytenkende. Regissøren er ikke redd for å bruke stereotypier for å tydeliggjøre elevenes roller, miljøet eller budskapet. Det brukes lite tid på å male frem nyanser i elevportrettene, og handlingen drives frem av veldig enkle grep som tidvis overdrives. Selve mobbingen fremstår for eksempel som veldig karikert, og lærernes ignoranse (forhåpentligvis) tilsvarende urealistisk. I sin kjerne handler filmen åpenbart om det å gripe inn, eller ikke gjøre det. Regissør Ilmar Raag lykkes i å formidle sitt budskap, men gjør det veldig pedagogisk og åpenbart rettet mot en tydelig målgruppe: ungdomsskoleelever. Dette er filmen som bør vises for skoleklasser på kinobesøk med påfølgende diskusjon. Rent filmatisk har den mindre å gjøre på det store lerretet, og blekner fullstendig mot et mesterverk som Elephant, eller forsåvidt den canadiske Polytechnique som kommer på kino over nyttår som dramatiserer en skolemassakre i Toronto sent på 80-tallet (filmen vises i disse dager under Oslo Internasjonale Filmfestival).