Dette er uten tvil en av de mest fascinerende partnerskapene jeg har hørt om på veldig lenge. Ryktene har versert om at Gus Van Sant og Bret Easton Ellis skulle gå sammen om et spillefilmprosjekt basert på omstendighetene rundt selvmordet til kunstnerduoen Theresa Duncan og Jeremy Blake. I dag bekrefter Variety dette, og prosjektet skal allerede være fullfinansiert. Manuset skal ta utgangspunktet i Vanity Fair-artikkelen The Golden Suicides, som du kan lese i sin helhet på magasinets hjemmesider. Her er et utdrag:

“I am going to join the lovely Theresa,” Blake, 35, had written on the back of a business card, which he left on the beach, along with his clothes. Police helicopters searched for him for days on the chance he might still be alive. Friends prayed that he was, talking of how his passport was missing, he had bought a ticket to Germany. Then on July 22, a fisherman found his body floating 4.5 miles off Sea Girt, New Jersey.

Duncan og Blake var stjerner i kunstermiljøet i New York, og er forlengst blitt et av disse mytiske parene kunsthistorien er så full av. Hun var filmskaper og forfatter, men mest kjent for å ha utviklet de første dataspillene myntet på jenter. Hun var slående vakker, -- en celebritet av den typen både tabloider og enkeltmennesker lar seg fascinere av. Kanskje ikke rart da at flere enn hennes nærmeste venner ble sjokkert da hun ble funnet død i sin leilighet ved siden av en pilleboks og et veltet glass champagne. Om et selvmord kan kalles dekadent, var det nettopp dét det var, regissert til fingerspissene, komplettert med et sitat fra T.S. Eliots East Coker på Duncans blogg. At det var Blake selv som fant henne, var kanskje medvirkende til at han en uke senere altså valgte å følge etter.

Bare tanken på at Van Sant og Easton Ellis skal bruke dette som utgangspunkt i en filmatisering, gjør prosjektet besnærende interessant. Sistnevnte har i mange år vært blant litteraturens tydeligste eksponenter av ikke bare kunstermiljøer og personlighetene den fostrer, han er også en mester på nettopp å avkle den dekadansen og svulstigheten som mer enn sjelden hører med. Samtidig er dette naturlig nok en tragedie, ikke bare på det personlige planet, men også for den moderne kunstnerscenen paret var en viktig del av. Blakes abstrakte og hallusinasjonspregede sekvenser til Paul Thomas Andersons Punch-drunk Love er kanskje det mest allment kjente:

Denne tragedien trenger derfor en sårhet det mer overfladiske ved Easton Ellis fort kunne ødelagt. Men i samarbeid med Van Sant kan dette derimot bli atskillig mer dyptpløyende, med regissørens evner til å skape sterke relasjonsdrama med solide karakterer som en nødvendig motvekt til Ellis. Prosjektet er altså bare på manusstadiet, og det skal bli veldig interessant å følge castingprosessen når den tid kommer.