Film fra sør 2017: Den argentinske regissøren Anahí Berneri (f. 1975) besøker Oslo denne uken med sin nye film Alanis, som deltar i hovedkonkurransen under årets Film fra sør. I dette intervjuet diskuterer Berneri sin visuelle filosofi, tematiske utforskning og status for kvinnelige regissører i Argentina og internasjonalt.
Inntil det ble klart at Anahí Berneri skulle komme til årets Film fra sør-festival, har hun vært et ubeskrevet blad for undertegnede – og sikkert mange av våre lesere. Desto mer gledelig å gjøre en ny oppdagelse, og hele tre av hennes spillefilmer vises i seksjonen Director’s Special Portrait denne uken: debuten A Year Without Love (2005), moraldramaet It’s Your Fault (2010) og altså hennes nyeste film Alanis, som kommer til Oslo rett fra prisdryss under filmfestivalen i San Sebastian tidligere i høst, der det ble utmerkelser til både Berneri (beste regissør) og hovedrolleinnehaver Sofía Gala (beste skuespillerinne).
I Alanis møter vi tittelfiguren Alanis (Gala), en ung mor som er sexarbeider ved et illegalt bordell i Buenos Aires, der hun også bor med sin lille sønn på et og et halv år – en nydelig liten pjokk som blir passet godt på av de andre kvinnene hver gang moren har besøk av en kunde. En dag blir bordellet raidet av myndighetene, og når alle kastes ut havner Alanis på gaten uten eiendeler eller en jobb å gå til. Med sin sønn på armen begynner hun å samle trådene og forsøke å sikre seg et trygt sted å være – ikke bare lett i en storby, som her fremstilles i all sin brutale hverdagslighet, langt vekk fra de romantiserte tangogatene vi kanskje er mer vant med å se når Buenos Aires vises på film.
Samtalen med Anahí Berneri nedenfor er gjort i forkant av festivalen, og vil utvides når regissøren stiller til samtale med Montages før visningen av Alanis torsdag 16. november kl. 18.30 på Filmens hus i Oslo.
*
Karsten Meinich: Vi skal se tre av dine filmer i Oslo under Film fra sør: A Year Without Love, It’s Your Fault og Alanis. Tilsammen har du laget fem spillefilmer, og hvis du ser tilbake på debutfilmen din A Year Without Love – som ble laget for 12 år siden – hva betyr den for deg nå? Og hvordan husker du prosessen med å lage din første film, sammenlignet med din femte film, Alanis?
Anahí Berneri: Produksjonen av A Year Without Love var en gledesfylt opplevelse, og ble en døråpner for meg inn mot det å lage film. Den ble distribuert i 17 forskjellige land og fikk priser på mange festivaler, men viktigst for meg i dag er det at filmen fortsatt lever. Som en skeiv film ble den i Argentina et sjangeråpnende verk, som betyr mye for meg. Debuten min har også mer til felles med Alanis enn noe annet jeg har laget. Begge filmene har en protagonist som er marginalisert i samfunnet, tilsidesatt på grunn av seksualitet, og begge filmene bruker byen – Buenos Aires by night – som en egen karakter i fortellingen.
I tillegg lignet de to produksjonene på hverandre i hvordan de ble igangsatt med lave budsjetter og stor frihet til å leke; altså uten barrierer for den kunstneriske utforskningen. Under innspillingen av A Year Without Love betrygget jeg meg selv med at det var en slags lek; at hvis sluttresultatet viser at jeg er en dårlig regissør, så hadde jeg det i det minste gøy med å lage filmen. Denne samme frihetsfølelsen vendte tilbake da jeg lagde Alanis, en film som oppstod ved at jeg bidro med en kortfilmidé til et prosjekt i en forening for skuespillere. Opplevelsen ble så inspirerende for meg at vi ble enige om å utvikle kortfilmen videre til en spillefilm.
KM: Selv om de to filmene har likhetstrekk, har du vel endret deg noe som regissør underveis – hva er den største forskjellen fra da du var debutant?
AB: En effekt av erfaringen jeg nå har tilegnet meg som regissør, er at jeg bedre kan skille mellom hva som er essensielt for en film, og hva som er «tilbehør». Som igjen kan avgjøre hva det er verdt å jobbe hardt for å få til, og hva som kan droppes. Jeg tror ikke jeg kunne ha laget Alanis som en første eller andre spillefilm; utfordringene under opptak og i organiseringen av prosjektet ville ha blitt en for uoverkommelig snubletråd.
KM: Hovedpersonen i Alanis har en fascinerende fremtoning; jeg opplevde at man raskt blir veldig engasjert i hennes situasjon: en sexarbeider med et barn på armen. Bare det ene bildet av dette, utstråler i seg selv en styrke og motsetning som gjør oss nysgjerrige. Kan du fortelle litt om hvordan du fant frem til denne karakteren? Var det gjennom skriveprosessen, eller er hun basert på en ekte person? Jeg regner med at dere gjorde en del research langs gatene i Buenos Aires for å sikre troverdighet til rolletolkningen?
AB: Absolutt, vi gjorde masse research. Vi snakket med sexarbeidernes foreninger, og kvinner vi møtte på gaten eller i forskjellige bordeller. Disse samtalene vekket mange spørsmål. Bør prostitusjon legaliseres i Argentina eller ikke? Noen opplever det som slaveri, andre kjemper for rettigheter til å kunne gjøre jobben med bedre beskyttelse. Sofía Gala, som spiller Alanis, ble så dedikert til prosjektet at hun brukte sin egen sønn i rollen som Alanis’ sønn i filmen.
For meg ble disse bildene i filmen enda sterkere ved at det er hennes egen sønn hun ammer, og dette båndet mellom mor og sønn utstråler en kraft og faktisk også en sensualitet, som jeg ønsket å vise. Alanis er ikke en selvhøytidelig figur, og Sofía Gala tilførte en holdning som var… picaresque – noe ekte. Slik unngikk vi at Alanis fremstår som et offer; isteden har hun ryggrad nok til å løse problemene sine, uten å reflektere særlig (eller angre etterpå). Jeg forsøker å observere skuespillerne mine så nøye som mulig, og finne ut hva som fascinerer meg ved dem, slik at jeg kan be dem ta bruk i sin egne personlighetstrekk foran kameraet. Dette gjør at alle rollefigurene er bygget opp rundt skuespillerne som gestalter dem, og jeg ber derfor heller aldri aktørene om å komponere nye karaktertrekk; de må være seg selv i situasjonene.
KM: Så oppleves da også Alanis som en veldig realistisk film. Men din visuelle stil er likevel under en strengere estetisk disiplin enn eksempelvis virkelighetsnære filmer som anlegger en mer verité og dokumentarisk stil (à la Dardenne-brødrene). Hvordan utviklet du den visuelle planen for Alanis? Bildene dine er tålmodige, og lar oss studere bevegelsene i rommet uten at du bryter inn.
AB: Et sentralt konsept for det visuelle var at vi ønsket å bruke så få innstillinger som mulig, og at bildene derfor var komponert slik at handlingen kunne forløpe seg realistisk i disse rammene og gi skuespillerne frihet. Jeg ønsket å bryte ut av den filmspråklige overmakten som gis til nærbildet og ansiktets gester, og isteden la Alanis’ hele figur og kropp styre hvordan bildet ble komponert. Eksempelvis har filmen nå mange bilder der Alanis sitt hode er kuttet vekk av bildekanten, fordi kameraet enten er på nivå med hennes bryst eller viser perspektivet til babyen i hennes armer.
KM: Interessant. Kan du også si litt da om samarbeidet med fotografen, og hvordan dere balanserte de lange tagningene med fortellingens fremdrift?
AB: Fotografen, Luis Sens, foreslo at vi tok i bruk refleksjoner, glass og speil i iscenesettelsen, for å gi en indre rytme i bildene og muligheten til å skifte perspektiver uten å bryte innstillingen. Dette ble en utmerket strategi, bakt inn i produksjonsdesignet, ettersom jeg ikke ønsket, eller i det hele tatt kunne gjøre mange kameraforflytninger i løpet av en scene. Den lille tiden vi hadde ville jeg gi til skuespillerne. Bruken av speil ga oss for øvrig også en metafor jeg liker godt, med tanke på representasjon og identitet – spørsmål som ligger i fortellingen og hovedpersonen.
KM: Din tematikk i Alanis – fattigdom, klasseforskjeller, morsrollen – finner vi også i din argentinske regissørkollega Diego Lermans nye film, A Sort of Family, som også vises på Film fra sør denne uken. Anser du disse temaene som spesielt aktuelle i dagens argentinske samfunn? Er det noen spesielle bevegelser eller debatter i ditt hjemland som inspirerer disse historiene, i din og i Lermans film?
AB: Ja, tematikken er både relevant og aktuell i Argentina i dag. De siste årene har vi sett fremveksten av feministiske bevegelser, som Ni Una Menos, og vi har som et resultat av det begynt å diskutere diskriminering og vold mot kvinner i vårt samfunn. Både Diegos film og min egen springer ut av disse sosiale prosessene, og samfunnet vi lever i.
Argentina har signert internasjonale avtaler om å ikke forfølge sexarbeidere, men sannheten er at de prostituerte likevel blir jaget, straffet og forfulgt. De har alle problemer med politiets trakassering, og blir stigmatiserte i samfunnet – inkludert frykten for å bli fratatt sine barn. Så politikken som føres er hyklersk. I vår rollefigur Alanis utforsker vi de verste fornærmelsene, «the whore mother» og «son of a bitch», for å skape identifikasjon og gjenkjennelse med utstøtte mennesker. Jeg liker å gå direkte inn i tilskuerenes fordommer. I Alanis viser jeg en kvinne som av fri vilje velger prostitusjon, blant sine få muligheter, som en måte å overleve på. Jamføringen av menneskehandel og sexarbeidere i det argentinske samfunnet er en politisk forenkling som gir en falsk følelse av avklaring, når virkeligheten er langt mer kompleks.
KM: Det er alltid oppløftende å oppdage nye filmskapere, og ikke minst er det gledelig å se at flere og flere kvinnelige regissører stiger frem – selv om kjønnsrepresentasjonen i filmbransjen fortsatt ikke er balanse. I Argentina er din kollega Lucrecia Martel en profil, og berømt på den internasjonale festivalscenen. Hvordan er posisjonen for kvinnelige regissører i Argentina i dag, og hvilke andre filmskapere har vært inspirerende for deg i din karriere?
AB: Jeg er stolt av landet mitt i dette perspektivet, fordi vi har så mange gode kvinnelige regissører: Lucrecia Martel, Celina Murga, Ana Katz og Albertina Carri, bare for å nevne noen av de jeg liker best. For mange år siden startet argentinske kvinner kampen for en plass i filmindustrien, gjennom organisasjonen La mujer y el Cine. De var pionerer, med regissøren María Luisa Bemberg i front for det arbeidet. Så siden 1990-tallet, i takt med den nye bølgen som kom i argentinsk film inn på 2000-tallet og filmskolenes betydning, har kvinner – ikke minst gjennom sitt talent – gjort seg fortjent til en plass.
Selv er jeg også tungt influert av filmer regissert av kvinner, og Alanis helt spesifikt er inspirert av Chantal Akermans enestående film Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles (1975). For meg er nok Akerman en av de mest innflytelsesrike kvinnelige regissørene i filmhistorien. Jeg elsker hennes måte å fange inn hverdagslivet på, gjennom bilder der realtiden virker inn på oss, og hvordan hennes rollefigurer er forankret i en dyp og gripende humanisme.
KM: På årets Film fra sør vises det et stort antall filmer fra Latin-Amerika, og vi har de siste årene sett fremveksten av mange dynamiske filmmiljøer i land som Colombia, Venezuela og Chile, samt Argentina og Brasil. Hva er dine tanker om latinamerikansk film i 2017? Samarbeider dere på tvers av landegrensene?
AB: Ja, jeg opplever definitivt at vi er inne i en svært spennende periode i latinamerikansk film. Likevel er det en bekymringsfull tid, fordi svært få av de latinamerikanske filmer får en kommersiell kinolansering i sine respektive land og naboland, som gjør at dialogen mellom filmskaperne i hovedsak er begrenset til festivalene. Men vi får håpe at dette vil bli bedre i fremtiden, etter hvert som filmene sprer seg.
*
De tre filmene av Anahí Berneri som vises i Director’s Special Portrait-seksjonen på årets Film fra sør-festival i Oslo (9.-19. november) finner dere billetter til her.