Regissør Henrik Martin Dahlsbakken har laget fem spillefilmer fra 2015 til 2018: familiedramaet Å vende tilbake, feriemysteriet Sensommer, hulethrilleren Cave, en road movie i Rett vest og sist den erotiske thriller-komedien En affære. I dette lange og detaljerte intervjuet diskuterer Dahlsbakken og Montages-bidragsyter Marius Lyngar hvordan regissøren har meislet ut sin karriere, og på hvilken måte hans ideer og metoder har gitt form til det som allerede har blitt en omfangsrik filmografi.
*
«Dette med at jeg bedriver min egen filmskole, og forsøker å finne meg selv, er det største tullet jeg hører,» sukker Henrik Martin Dahlsbakken oppgitt, midtveis ut i samtalen nedenfor – der regissøren åpner opp om sin eksplosive karriere og effektive metode, i anledning at hans nyeste film En affære (og til nå største kinosuksess) har blitt tilgjengelig på hjemmevideo og er Kanonpris-nominert for beste kvinnelige hovedrolle (Andrea Bræin Hovig).
«Vi skal liksom sette folk i bås hele tiden, men fakta er at hver historie er ulik og trenger sitt spesifikke formspråk. Jeg ville dødd innvendig om jeg skulle laget den samme type filmen hele tiden. Det er ikke meg. Samtidig har jeg sikkert et blikk man kan kjenne igjen, men det får andre bedømme,» formidler Dahlsbakken, når vi spør om de ulike genrene han har beveget seg innenfor, og kanskje forsøker å finne en etikett som kan passe på ham – selv om det er nettopp filmskaperens eklektiske utvalg fortellinger og rollefigurer som definerer ham. I alle fall hittil, i det vi må kunne kalle et bråmodent filmkunstnerskap.
Dette intervjuet er sydd sammen av refleksjoner fra forskjellige samtaler med Henrik Martin Dahlsbakken, som jeg ved to separate anledninger i 2018 satte meg ned for å snakke med. Med utgangspunkt i at jeg har fulgt hans produksjon med økende grad av nysgjerrighet, har jeg lenge vært interessert i å få til en prat med ham. Gjennom Dahlsbakkens filmer har jeg fått reise til andre tidsepoker, møtt vill natur og blitt nødt til å reflektere over alvorlige temaer knyttet til livet og døden. Ikke minst har jeg fått oppleve en fortellerstemme som virkelig vil noe. Mot alle odds.
Første gangen jeg treffer Dahlsbakken er etter en pressevisning av Rett vest, som hadde norsk kinopremiere i januar 2018. Vi finner et bord, og etter en knapp, men spennende prat, retter han blikket videre, og vi går hver til vårt. Et halvt år senere er Dahlsbakken igjen klar med en ny kinofilm, og i anledning lanseringen av En affære møtes vi igjen for enda en prat. Hvordan har det gått så langt? Hvor vil han videre?
Nedenfor følger hele vårt intervju med Henrik Martin Dahlsbakken.
*
Marius Lyngar: For å starte med det som skjedde sist, hvordan ser du nå tilbake på mottagelsen av En affære i fjor høst? Den fikk gjennomgående best kritikk av lokalpressen, mens en del andre anmeldere var noe tilbakeholdne?
Henrik Martin Dahlsbakken: For å være helt ærlig så var det veldig mye rart. Flere anmeldelser fremstod som forutinntatte, utover det faktum at dette er en film som du enten elsker eller hater. Det kan jeg fint leve med. Det jeg ikke synes er greit er at det stadig harseleres med min produktivitet, og at dette brukes mot filmen. Jeg mener at filmen fortjener å bli sett på som et selvstendig verk.
Det var en anmelder som mente at filmen var et innlegg i #metoo-debatten, og at filmen hadde vært ferdigstilt i over ett år, noe som er fullstendig feil. Vi gjorde opptakene i august 2017, to måneder før det fantes noe som het #metoo. I tillegg bør vi ikke glemme at etterarbeid på en spillefilm som regel tar minst ett år. Man etterlyser at filmen skal ta et standpunkt, men dette mener jeg må være opp til publikum. Jeg er interessert i mennesker. Ikke politikk.
ML: Jeg tenker at En affære hadde et element av satire over seg, dette med fremstillingen av kvinnenes samtaler som spilte på en kamp om sosial status og klasse. Mange anmeldere kaller filmen en erotisk thriller og vurderer den på dette grunnlaget; i hvilken grad kunne En affære like gjerne ha blitt betegnet som en sort komedie?
HMD: Genredefinisjoner er først og fremst ment for markedsføring og posisjonering. En affære inneholder utvilsomt en del humor – kanskje vi kan beskrive det som subtil svart komikk? – men å kalle den en komedie ville være å trekke det litt langt, mener jeg. Den er en hybrid. Tragedie og komedie kan ofte være to sider av samme sak, og denne filmen er vel et eksempel på det. Vi hadde en lang diskusjon med distributøren om denne problemstillingen, og fant til slutt ut at filmens tone og forstyrrende elementer veide tyngst, særlig etter testvisninger. Folk leser også En affære veldig ulikt, og det noen synes er morsomt finner andre ubehagelig. Satiren ligger der likevel, og det mener jeg er det mest interessante med hele filmen.
ML: Temaer som naturen, døden og «reiser i tid» går igjen i flere av filmene dine, og du blir også ofte omtalt som en allsidig filmskaper. Rett vest har en vesentlig lysere eller lettere tone enn dine tidligere verker. Hvordan skjedde det?
HMD: Jeg var veldig klar for å gjøre noe litt lystigere på akkurat det tidspunktet, etter å ha laget flere dystre filmer. Så gjorde jeg kortfilmen Takk for turen (2016, se hele filmen her) med Stein Winge og Jan Malmsjö, som ga meg mersmak til å gjøre Rett vest.
ML: Det var også en mørk film.
HMD: Den var det, men samtidig hadde den litt humor i seg, med et lysere blikk på tilværelsen – mye lysere enn det meste jeg hadde gjort. Jeg gjorde en kostymeprøve med Ingar (Helge Gimle) og Benjamin (Helstad) mens vi gjorde Cave (2016), og da merket jeg at de to gutta hadde skikkelig god kjemi. Da tenkte jeg å lage en film med de to som far og sønn.
Så kom ideen til meg om å gjøre Rett vest; en blanding av barndomsminner, folk jeg har møtt, historier jeg har hørt og fri fantasi – som til sammen ble den fortellingen om far og sønn som skal i quilte-mesterskap. Målet er ikke essensen, men reisen dit og hva de går igjennom. Ønsket om å lage en lystigere og mer tilgjengelig film trigget det hele. Slik at når du går ut av kinosalen, er du kanskje litt varm om hjertet og kan smile litt.
ML: Du utmerket deg i starten av karrieren ved å filme analogt. Det kan høres dyrt og tungvint ut; er dette noe du har gjort til og med Rett vest?
HMD: Fram til før Rett vest. Da strippet vi alt ned. Vi gjorde den filmen digitalt, rett og slett for å kunne skyte lettere og raskere. Vi hadde kun 13 opptaksdager og lot kameraet rulle ganske mye under opptak. Det er en del scener som er improvisert også, og da måtte vi ha mer å gå på. Vi hadde ikke penger til råfilm på det prosjektet.
ML: Du klarte det før.
HMD: Ja, men da var det maks tre til fire tagninger. Jeg gjorde opptil 26 tagninger av ett bilde på Rett vest, så det ble andre forutsetninger. Det har likevel vært viktig for meg å skyte på analog film. Det har betydd mye, både visuelt og metodisk. Det er et helt annet uttrykk og en helt annen disiplin.
ML: Besettelsen din med film kom tidlig. 8 år gammel ble du filmfrelst og startet å lage videoer med en kamerat. 16 år gammel skal du ha blitt oppslukt av filmmediet. Var det aktiviteten i seg selv som tente gnisten, eller var det også filmene du så?
HMD: Både og. Jeg husker jeg ble revet med av Løvenes konge (Roger Allers og Rob Minkoff, 1994), som for så vidt alle barn den gang ble, men det var nok størst glede i å lage film med kamerater, og det å lage skrekkfilm, eller komedie – rett og slett det å fortelle historier gjennom filmmediet. Det startet med det; selve øyeblikket når du er der og ser resultatene foran deg. Den gangen klippet vi ikke i etterkant. Så da filmen var ferdig skutt, i kronologisk rekkefølge, var den også ferdig klippet. Vi hadde ikke noe redigeringsprogram, alt skjedde i kameraet – på Hi8-videobånd. Det var åpenbart en helt annen disiplin enn det vi er vant til i dag.
ML: Som mange kanskje vet er Martin Scorsese et av dine store forbilder, derav navnetillegget du tok i ung voksen alder. Goodfellas (1990) er en favoritt. Du har også nevnt Paul Thomas Anderson og filmverk som Who’s Afraid of Virginia Woolf? (Nichols, 1966) og Lawrence of Arabia (Lean, 1962). Mange av disse filmene kjennetegnes ved at skuespillerfaget er like vesentlig som regien og filmhåndverket. Er dette noe av det som inspirerer deg i disse arbeidene?
HMD: Ja, absolutt, og noe jeg selv er veldig opptatt av: at stiluttrykk, tone og de filmatiske virkemidlene skal gå hånd i hånd med rollefigurene og handlingen. De er ingen motsetninger; de skal tjene hverandre. Det å formidle ting rent visuelt, uten å bruke dialog, synes jeg er grunnleggende interessant. I mine tidligere filmer kan man se mer av det, men mindre i Rett vest.
ML: Som i Sensommer (2016).
HMD: Ja, både i Sensommer og min første langfilm Å vende tilbake.
ML: Samtidig virker du mer kunstfilminspirert. Du har nevnt filmer av Roman Polanski, som Kniven i vannet (1962) og Rosemary’s Baby (1968). Du har brukt Bente Børsum i to filmer, kjent fra Jakten (Løchen, 1959), og Fanny och Alexander-skuespilleren Jan Malmsjö i Takk for turen.
HMD: Ja, jeg har sett masse film, men man finner alltid sin egen stil. Jeg er helt klart inspirert av Polanski, og også Hal Ashby, som var så innflytelsesrik i amerikansk film på 1970-tallet – han lagde veldig mange gode og forskjellige filmer. Jeg kan kjenne meg litt igjen i Ashby, som jobbet metodisk med skuespillere og teamet rundt. I mine filmer er ikke jeg det enerådende geniet i skapelsen av det hele. Det geniale oppstår eventuelt i samarbeid med folkene rundt meg.
ML: Du velger teamet veldig bevisst?
HMD: Veldig! Jeg håndplukker alle folkene fordi jeg vet at de gjør meg bedre. Vi gjør hverandre bedre. Det er en veldig gjensidig greie. Det er ingen tilfeldigheter. Det samme gjelder alle locations, og så caster jeg selv.
ML: Filmkritiker Dag Sødtholt trakk også frem her på Montages at du beveget deg mot å skape en hybrid mellom kunstfilm og skrekkfilm med Sensommer. Føler du det selv?
HMD: Ja, analysen hans av Sensommer er noe av det beste jeg har lest om mine filmer. Det var gøy å se at forfatteren av den teksten så alt vi prøvde på. Han leste filmen i stor grad slik jeg hadde forsøkt å tenke den ut som forteller.
ML: Du bruker ofte små gjenstander i forgrunnen av bildene og filmer gjennom døråpninger.
HMD: Jeg må ha dybde å jobbe etter, og da hjelper det å ha noe i forgrunnen. Jeg jobber også veldig intuitivt, og ser alt visuelt for meg under arbeidet med manuset; jeg har bildene i hodet. Når jeg skriver vet jeg hvilke skudd jeg trenger i de ulike scenene. Noen endrer seg når jeg vet hvilke locations vi skal bruke, men alle kamerautsnittene vi gjør er previsualiserte.
ML: Rent fortellermessig?
HMD: Ja, jeg mener at stiluttrykk og formspråk skal tjene historien. Det er historien som skal definerere kameraet.
ML: Din bror, Oskar Dahlsbakken, er filmfotograf. Er det lettere å arbeide med familie i en bransje med mange «kalde skuldre», som du har antydet at det er?
HMD: Det er selvfølgelig veldig trygt og fint, og en jeg stoler på. Jeg er mer energisk enn ham; han er mer nedpå, men vi krangler aldri. Vi kan være uenige og diskutere, men det blir aldri ufint. Han er fotograf og jeg er regissør. Vi kjenner våre plasser og har samarbeidet siden barndommen.
Se dette innlegget på Instagram
*
ML: Du har påpekt at du er «ekstremt avhengig av frihet og kontroll». Dette er en av grunnene til at du ser ut til forkaste drømmen om Hollywood? Samtidig ser du på det som en av fordelene ved å jobbe i Norge?
HMD: Ja, det er veldig viktig for meg, men ikke nødvendigvis fordi jeg er en kontrollfreak, men fordi jeg vil verne om den kreative prosessen. Det må skje på mine premisser. Jeg må sette forutsetningene og rammeverket for det som skal skje. Hvis det blir for mange som skal mene for mye rundt alt i forkant, er det ødeleggende. Jeg verner om den kreative prosessen, men er åpen for innspill og lytter til teamet, men det må være på mine premisser hvis det skal fungere for meg, og vi skal få et best mulig resultat. Den friheten er gull verdt.
ML: Men produksjonene dine har hatt en del begrensninger økonomisk.
HMD: Det stemmer, men det gjelder å finne friheten innenfor begrensningene. Rett og slett. Det er en kunst, men det er det jeg har søkt og lært meg å mestre.
ML: Du har imidlertid vært nødt til å jobbe deg opp den harde veien, uten støtte til spillefilm fra Norsk filminstitutt (NFI). Tenker du at du har kommet deg et skritt videre mot å vise deg «tilliten verdig» til å motta produksjonsstøtte fra NFI?
HMD: Det nærmer seg nok. Nå har jeg flere prosjekter under utvikling hos andre produsenter, med andre forfattere, og andre forutsetninger. Så det kommer. Rett og slett. Jeg har spilt inn syv langfilmer [red.anm: to av disse har foreløpig ikke hatt kinopremiere], og det er sjelden kost i Norge at man går i opptak uten produksjonstilskudd fra NFI, men det har vært min vei inn i bransjen. Det har vært viktig for meg å fortelle de historiene jeg har ønsket å fortelle.
ML: Hva tror du er fordelen og ulempen ved å ikke gå en filmskole, eller ta en godkjent filmutdannelse?
HMD: Fordelen er at du finner din egen stemme i større grad. Du blir produktet av de filmene du lager, på godt og vondt. På den annen side har du en lettere vei inn i bransjen om du har gått på skole. Du har en eksamensfilm og et vitnemål å vise til, som betyr noe når du søker støtte og skal finne samarbeidspartnere. Jeg søker bare på bakgrunn av det jeg har laget, så filmografien blir CV-en jeg kan vise til.
ML: Da du var 19 år søkte du, men kom ikke inn på Den norske filmskolen. Til NRK i 2017 uttalte du at du nå er «glad for avslaget». Og senere, da du ble headhuntet til masterstudiet ved Den norske filmskolen, droppet du ut. Hva skjedde der?
HMD: Skole ble aldri min vei, fant jeg ut. Jeg er en sjelden autodidakt, og det trives jeg med.
ML: Du har tidligere nevnt en mangel på anerkjennelse og støtte, at du har blitt møtt med fordommer, og uttalt at anerkjennelsen for film i Norge er lav, selv om de som lager film har mye frihet og kontroll? Du synes å ha forandret holdningen til deg selv mer enn til menneskene rundt deg, du gir og venter mindre av andre? Du har dessuten hevdet at bransjen mangler «raushet»?
HMD: Ja, jeg ble vel litt overrasket, da jeg gjorde min første spillefilm i en alder av 24 år, at det var veldig få eller nærmest ingen som i det hele tatt brydde seg. Når man kommer inn i bransjen så ung, og samtidig produserer selv, uten et system, eller noen folk rundt deg… Jeg tenker at vi bør støtte og heie fram hverandre i større grad enn det vi gjør.
Altfor få norske filmskapere ser det andre norske filmskapere gjør. Det er en svakhet ved vår bransje, mangelen på raushet. Når folk først sier til meg at det er kult det jeg gjør, eller inspirerende, da betyr det mye. Men jeg er blitt mer hardhudet i årenes løp. Jeg har uansett gjort så godt jeg kan. Det betyr mindre at folk roser meg for kvantitet eller produktivitet, fremfor kvalitet eller filmene i seg selv. At jeg er produktiv er ikke nødvendigvis en kompliment.
ML: Du regner deg ikke som samfunnsdebattant, og har uttalt at du ikke vil være det, men du har også formidlet (i et intervju med Filmpolitiet i 2016) at du «er samfunnsengasjert og liker historier vi mennesker kanskje ikke er så glad i å snakke om» og at du «alltid har vært opptatt av tabubelagte temaer, å bryte med normen og ta opp ting som angår oss alle, men som det ikke er så populært å snakke om».
Du har laget film som bl.a. tematiserer krigstraumer, i Å vende tilbake og til en viss grad i Cave. Mange av filmene dine samlet sett handler om døden, og i kortfilmen Takk for turen tok du opp et kjærlighetsforhold mellom to godt voksne menn. Er det likevel et snev av en samfunnsdebattant ved deg, som filmskaper?
HMD: Tja. Jeg tenker at en debattant tar et standpunkt, at en debattant kommer med utsagn og meninger om ting – som vil skape debatt. Jeg tenker at min oppgave heller er å stille spørsmål, så kan andre finne svarene. Jeg er opptatt av å belyse ting som er samfunnsrelevant og som kan engasjere, men jeg har ikke fasiten på noe. To streker under svaret er uinteressant. Jeg vil at publikum skal finne sine egne svar, og tenke selv. Det handler om bevisstgjøring. Det er absolutt interessant å gå inn i temaer som mennesker ikke synes det er greit å snakke om, men det handler egentlig mer om å skildre relasjoner. Jeg er nysgjerrig på mennesker, menneskeskjebner, mennesketyper, de livene vi lever, det vi ofrer, det vi lengter etter. Noe som angår oss alle, på et grunnleggende, menneskelig plan.
Jeg vil også normalisere ting som ofte blir problematisert. Sånn som Ingar Helge Gimles karakter i Rett vest, en mann som liker å kle seg i kvinneklær. Det er helt normalt for ham, og det at han møter mennesker på sin vei som enten synes det er litt rart eller helt greit, endrer ikke hans syn på det. For ham er det helt normalt. Det samme gjaldt Takk for turen, der et eldre homofilt par ble skildret som et hvilket som helst heterofilt par. Det var viktig for meg.
ML: Hittil har du stort sett skrevet dine manus alene, men nå har du åpnet opp for mer samarbeid. Har du noen konkrete prosjekter på gang?
HMD: Ja, jeg har blant annet utviklet julekomedien Gledelig jul (2019) med Erlend Loe, som har skrevet manuset. Jeg søker for tiden etter genrefilmer som lodder dypere, som sier noe om tiden vi lever i og de menneskene vi omgir oss med.
*
ML: Du gir visstnok skuespillerne dine lite regioppfølging, men blir samtidig høyt verdsatt som personinstruktør. Er det fordi du viser dem tillit, og gir fra deg kontroll og ansvar? Hvor viktig er castingprosessen for deg? Du har også sagt at mye av regien ligger i manus?
HMD: Jeg vil ikke si at jeg gir lite regioppfølging, men jeg forsøker å si så lite som mulig til en skuespiller under opptak. Jeg tenker at 90% prosent av jobben min ligger i manuset og å finne den riktige rollebesetningen. De siste prosentene skjer på settet. Hvis jeg har castet rett person som rett rollefigur, så er veldig mye av jobben min gjort. Det er så enkelt som det. Skuespillere er ekstremt smarte folk. Når de spiller en rolle de er komfortable med, og som de forstår, og vet hvordan de skal gjøre, så gjør de det enkelt og bedre uten at jeg blander meg mye. Hvis jeg skal si noe, er det fordi de går i en retning som jeg føler er feil, eller hvis jeg har lyst til å teste ut noe. Ofte kan feiltrinn føre til at noe blir bedre i neste tagning. Jeg søker etter nyansene, og alltid med klippeprosessen i bakhodet.
Når jeg ser bildene i monitor, har jeg fullt overblikk og vet hva som skjer. Jeg «leser» dem hele tiden. Jeg vet hvor vi skal, men som regel vet også de hvor vi skal. Uten at jeg trenger å si at de skal gråte, så gjør de det for de de vet det på forhånd. Enten instinktivt, eller ut fra det de har lest i manus. Jeg skriver veldig detaljerte manus. I forkant snakker vi masse om hvem karakteren er, og reisen de skal gjennom – den emosjonelle reisen. Hva er motivasjonen, hvilke behov har de, hva lengter de etter. Ting som ikke nødvendigvis kommer fram i filmen. Så når de kommer på settet, er skuespillerne veldig godt forberedt. Vi har et tett og trygt tillitsforhold, så hvis noen ting skurrer, fanger vi det som regel opp.
ML: Du bruker flere av de samme skuespillerne i ulike filmer; det er kanskje på grunn av dette tillitsforholdet, som er bygget opp over tid?
HMD: Absolutt, og som tilfellet er med Ingar (Helge Gimle) og Benjamin (Helstad), så har det å caste dem på nytt hatt å gjøre med at jeg ønsket å utfordre dem ytterligere, og samtidig føre oss mot en slags større sannhet. Jeg kan ikke gjøre noe med de samme skuespillerne uten at vi gjør noe som ytterligere utvikler dem og vårt samarbeid.
*
ML: Til nå har du bare laget såkalte lavbudsjettfilmer, og i 2016 uttalte du til Natt&Dag at det er «viktig at det økonomiske ikke skal være en hindring for resultatet». Du har antydet å ha noen triks i lomma, vil du utdype dette?
HMD: Jeg har gjort såpass mange lavbudsjettfilmer nå at jeg vet hvordan man skal putte alle pengene «på lerretet». Det handler om at det skal se dyrt ut. Cave og Sensommer ser flottere ut enn en del annet som er laget her i landet, vil jeg si. Også fordi de er skutt på film. Det gir en helt annen look. Det samme gjelder å finne locations som har høy produksjonsverdi, samt det å caste skuespillere som både er dyktige og har et renommé. Alt henger sammen. Jeg forteller også historier med ganske få rollefigurer, satt sammen i et miljø som ofte føles hermetisk, og det begrenser antall locations.
ML: Cave skal få en oppfølger, stemmer det? Og det har blitt sagt at den vil være mer som en actionkomedie?
HMD: Ja, eller mer en western, eller actionwestern.
ML: Kom ideen fra Picnic med døden (Boorman, 1972) eller?
HMD: Vel, det går i en litt annen retning genremessig; historien fortsetter der den slapp, men det skjer noe i starten av Cave 2 som gjør at den tar en annen retning. Jeg liker ikke å gjenta meg selv. Det motsatte hadde blitt for dumt. Jeg kan si så mye som at det er en vinterfilm med en del nye rollefigurer.
ML: Du har fått solgt Cave til veldig mange land. Har du fått kontakter på den måten?
HMD: Ja, og de venter veldig på Cave 2, disse landene som har kjøpt filmen, og det er lettere å selge mine kommende filmer på bakgrunn av det.
ML: Du har sagt du vil lage film «uten avgrensinger som landegrenser, geografi og økonomi, til å ha mer penger og tid til rådighet». Hva skal til av tid, erfaring, støtte og midler for a du skal få virkeliggjøre denne drømmen?
HMD: Det handler om at jeg kommer i kontakt med et større, internasjonalt miljø, et finansieringsmiljø, at jeg kan lage film som foregår i alt fra Bangladesh til Sør-Afrika, om det er et godt manus, med internasjonale skuespillere. Men jeg har ikke den ”Hollywood-drømmen” om superhelter og eksplosjoner. Det må være en knakende god historie; det er det alle filmer bør starte med – og interessante karakterer. Jeg gjør ikke ting jeg ikke brenner for, det går ikke. Særlig når andre har skrevet det, må jeg virkelig bli grepet for at jeg skal kunne gjennomføre prosjektet.
ML: Filmene dine handler ofte om forholdet mellom livet og døden, og i Rett vest dreier det seg om kreft. Ofte handler det om menneskers møte med naturen og «reiser i tid», endring av tidsepoker.
HMD: Jeg er interessert i mennesker, livet, døden og kjærligheten. Det er noe som angår oss alle på en måte. I Rett vest skildrer jeg det på en litt annen måte enn tidligere. Jeg er stolt over at vi strippet alt ned og stolte på rollefigurene. Det er et ekstremt stort spenn mellom drama og komedie. Det er ingen enkel sak å balansere. Det samme gjaldt det å balansere tid og rom i Sensommer; det var ekstremt krevende.
ML: Har du noen tanker om hvor En affære står i din filmografi?
HMD: Jeg har vært innom mange forskjellige genre, men thriller og spenningsfilm er utvilsomt det jeg liker best å lage. Det har vært en naturlig fortsettelse av Sensommer og Cave. Etter Cave – som delvis er i den samme genren – er det i En affære en helt annen tone, og et helt annet innhold og formspråk. Så disse to filmene kan ikke sammenlignes helt, men de kan settes i tilnærmet samme bås.
ML: Du valgte å gå tilbake til en litt dystrere film enn tilfellet var med Rett vest, hvorfor akkurat det?
HMD: Jeg liker som sagt ikke å kopiere meg selv, så etter denne filmen skal jeg gjøre en ny komedie. Jeg liker ikke å være ensformig i lengden.
ML: Jeg synes skuespillerne leverer veldig bra i En affære, men den utmerker seg også ved at du bruker kjente navn – hvor bevisst var dette?
HMD: Rollebesetningen i en enhver film er veldig viktig, men valget av Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe til En affære har nok vært en liten genistrek. Det gjelder ikke bare det at de har så god kjemi, men fordi de har så ulik bakgrunn. Andrea har flere år bak seg med teater, film og TV, mens Tarjei kommer rett fra Skam (NRK, 2015-2017) og har ikke den erfaringen eller skoleringen som hun har. Dette selvfølgelig i tillegg til at deres profilerte status høyner filmens markedsverdi. I det store og hele opplever jeg at En affære ble en velspilt film, fra alle hold. Innsatsen fra folk i de mindre rollene var også etter mitt syn sjeldent bra, men det er ikke bare min fortjeneste, men også skuespillerne og deres talent som har ført til det.
ML: Filmplakaten deres har vært diskutert i flere aviser, og dette med rollene mellom kjønnene, med en yngre mann og en eldre kvinne. Kan du si litt om hva dere tenkte her?
HMD: Man er mer vant til – i populærkulturen generelt – å se en eldre mann og en yngre kvinne. Det er normalisert og greit, mens en eldre kvinne og en yngre mann blir sett på som et tabu. Dette er interessant i seg selv. Jeg har ikke ønsket å rettferdiggjøre forholdet, men heller se på at noe slikt ikke bør skje. Det er likevel dypt menneskelig å gå inn i en slik relasjon selv om det er fullstendig galt.
Den gråsonen er interessant å utforske, og det er publikums eget moralske kompass som må lede dem til å avgjøre hva som er rett og galt. Jeg har aldri sett på meg selv som en dommer for om dette er rett eller galt. Jeg har ønsket å forklare hvordan det kunne skje, ut fra indre drifter og følelser. Det handler om lengsler og behov vi har, noe menneskelig.
ML: Er maktforhold og maktposisjoner noe som opptar deg? Tarjei Sandvik Moe har antydet (i samtale om filmen på Blått lerret) at filmen handlet om dette, gjennom kvinnens rolle som guttens lærer.
HMD: Ja, i En affære er dette noe som uten tvil gir nerve til fortellingen, og skildringen av maktforholdet er en veldig viktig del av filmen, ikke bare mellom lærer og elev, men også mellom ektepar, mellom venninner, mellom kolleger, uten tvil – og sosial status. Jeg føler filmen er med på å skildre vår tids samfunn, og de menneskene som lever i dette landet.
ML: Er dette den dyreste produksjonen din hittil?
HMD: Ja.
ML: Og skyter du bare digitalt nå?
HMD: Ja, inntil videre. Det blir mest digitalt, vil jeg tro, men De fredløse er skutt helt analogt – innspilt sommeren 2016. [Red.anm: Filmen skal lanseres på kino senere i 2019.]
ML: Det var mye vinduer i En affære, som fikk meg til å tenke på det å se? Hvor bevisst var dette fra din side?
HMD: Ja, glass og ulike rom som skiller mennesker, samt bruken av betongflater. Komponisten, Stein Berge Svendsen, spilte dessuten veldig mye på glass. Så glass går igjen i filmen, på flere ulike plan.
ML: Hva er fordelen med hyppige produksjoner, for deg?
HMD: Det gjør at jeg holder faget eller håndverket ved like. Jeg blir mindre nervøs, og modigere – fordi jeg er villig til å ta en større risiko i prosessen. Det tvinger meg til å vite hva jeg vil ha. Alt har vært nøye planlagt i forkant. Veldig mye av jobben ligger i å previsualisere hele filmen. I samarbeid med fotograf og skuespillere er veldig mye planlagt på forhånd.
ML: Du har på en måte «klippet» mer i manus?
HMD: Ja, den jobben vi gjorde i etterkant var i større grad en strukturering av filmen og tempo. Filmene Rett vest og En affære sammenligner jeg ikke overhodet, men de har begge min touch på et eller annet vis. En film som En affære ligger trolig nærmere Sensommer. Det gjelder både form, og delvis innhold.
ML: Og du holder nå på med etterarbeidet til De fredløse, som blir neste film ut?
HMD: Det stemmer. I tillegg skal jeg gjøre Gledelig jul for Nordisk film, og en annen for SF Studios. I fraværet av produksjonsstøtte fra NFI er jeg så heldig at det finnes noen private aktører der ute som vil hjelpe meg med å fortelle disse historiene, og ser en eller annen verdi i talentet mitt. Hadde det ikke vært for dem, ville jeg ikke hatt noen jobb nå.
*
