Analysen

Tungeskjærerne (2017)

Solveig Melkeraaens kinodokumentar Tungeskjærerne var åpningsfilm ved Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) i januar 2017, og fikk jevnt over gode anmeldelser fra norske kritikere under festivalen og før kinopremieren 10. mars. Filmen har senere også gjort seg bemerket ved den prestisjetunge festivalen HotDocs i Toronto, og høstet nylig to Amanda-nominasjoner – for beste barnefilm og beste dokumentarfilm.

Melkeraaen åpner filmen i et barnlig toneleie, med regissørens egen niese, Ylva, som filmens hovedperson og fortellerstemme. Tungeskjærerne følger niåringen fra hjemmet i Oslo til Øksnes i Vesterålen, der hun i to uker skal besøke fetteren Tobias og prøve seg som torsketungeskjærer under det årlige Lofotfisket. Men først møter vi Ylva på hjemmebane, der hun presenterer seg selv: hun er glad i å danse, går på ballett, har en liten bror, en mor og en far som ikke bor sammen lenger og en kosekanin som heter Alice. Så får vi vite litt om hvilke tanker hun gjør seg om å reise så langt, og det at ungene i Vesterålen driver med noe som av de voksne i Oslo kalles “barnearbeid”.

Etter en lang reise kommer hun frem til besteforeldrene på Øksnes, som kan fortelle henne mye om hvordan det var i gamle dager, da jenter verken fikk skjære torsketunger eller spille fotball. Så møter Ylva fetteren Tobias, og Melkeraaen byr på en innledende runde der hun lar tilskuerne bli bedre kjent med disse to hovedpersonene, henholdsvis fra sentrum og periferi. Etter hvert får vi være med Ylva til første dag på fiskemottaket, der hun blir utstyrt med kniv og noe engstelig gir seg i kast med tungeskjæringen – under kyndig oppsikt og veiledning av Tobias. Ylva får vite at Tobias håper å kunne kjøpe sin egen båt med pengene han har tjent på arbeidet, og vi blir også med inn på kontoret til sjefen på fiskemottaket som garanterer for et lite lån, så Tobias kan kjøpe båten når sesongen er over.

Dagene går, og etter hvert som Ylva blir mer stødig med kniven, kan hun til og med ta på seg å veilede en litt engstelig seksåring i tungeskjæringens mysterier. Etter å ha deltatt i VM i tungeskjæring, skifter hun til finskjørtet (som byjenta har med seg fra Oslo) og drar på fest med Tobias hjemme hos hans far. Med seg tilbake har hun noen nytjente tusenlapper og vissheten om at du kan, bare du prøver. Filmen avsluttes med et sommerbesøk i Vesterålen, der Tobias stolt tar Ylva med på tur i den nye båten.

Den didaktiske barnefilmen og den klassiske dokumentarismen

Hovedtematikken i Tungeskjærerne kretser seg rundt vekjente tema i den didaktiske barnefilmen, enten denne er innen dokumentar- eller fiksjonsgenren. Stikkord her er postulater som «du kan, hvis du prøver», «barn har noe til felles, hvor enn de bor», «det gutter kan, kan også jenter». Som dokumentar retter den seg pent inn i den didaktiske tradisjonen til selve ur-dokumentarfilmen – britisk dokumentarfilm fra 30-tallet – der det didaktiske ble pakket inn en dramatisk strukturert fortelling, for å gjøre tilskueren nysgjerrig og interessert i filmens hovedbudskap. Det samme gjelder selvfølgelig for den didaktiske fiksjonsbarnefilmen, eksempelvis slik vi ser det i Karsten og Petra-filmene, der det pedogiske aspektet nok er enda bedre skjult.

Tungeskjærerne er selvfølgelig preget av at det tilgjengelige dokumentariske filmspråket anno 2017 er betydelig utvidet siden pioneren John Griersons dager. Det ser vi allerede i Melkeraaens anslag, der Ylva danser rundt foran Oslo S og forteller oss at denne filmen er det tante Sol som lager. Det er imidlertid den siste referansen vi får til filmskaperen. Etter åpningen er resten av filmen holdt i klassisk direct cinema-stil, der verken filmfotograf Håvard Fossum eller tante Sol blir refert til, selv om de er tilstede hele tiden i det vi gjerne kaller et observerende kamera – flua-på-veggen. Denne avholdenheten bidrar til å styrke filmfortellingens dramatiske framdrift, som igjen understøttes av gode “skuespillerprestasjoner” av hovedrolleinnhaverne Ylva og Tobias. Å spille seg selv er ingen enkel sak.

Det er imidlertid et problem at man får inntrykk av at Melkeraaen kan ha hatt for lite materiale med de to hovedpersonene å bearbeide i klippefasen, og derfor har vært nødt til å inkludere noen bifortellinger. Blant annet blir livet i fiskeværet «i gamle dager» illustrert ved hjelp av stills, med besteforeldrenes kommentarer under, men dette grepet bærer preg av å være umotivert og lite gjennomarbeidet. Et annet forsøk, der Melkeraaen har lagt inn en humoristisk musikal-scene à la Knut Erik Jensen, faller bokstavelig talt i fisk.

Filmen fungerer rett og slett best når regissøren holder fokuset på de to hovedpersonene, og lar dem få opptre uanfektet foran kameralinsen. Ylva og Tobias har en umiddelbar sjarme, som under filmfestivalen i Tromsø åpenbart smittet over på både undertegnede og det øvrige premierepublikummet. Med disse kvalitetene ser vi at Tungeskjærerne er et godt eksempel på en personbasert dokumentarform som har vunnet stadig større popularitet.

Soft documentary – den personlige dokumentarfilmen

I en artikkel i Rushprint 25. november 2010 tar professor Gunnar Iversen opp et fenomen han velger å kalle soft documentary:

Stadig flere norske dokumentarfilmer synes å ønske å beskrive og skildre mennesker på en naiv og morsom måte. Lun humor erstatter kritisk alvor. Filmene er ofte skildringer av helt vanlige mennesker, og synes å mangle et ønske om å borre seg ned under verdens sjarmerende og pussige overflate. Er ikke dette positivt, et tegn på en ny type mangfold i selve dokumentarfilmuttrykket, eller er det grunn til bekymring?

Som utgangspunkt for denne betraktningen, og som et eksempel på hva som bekymrer ham ved denne retningen innenfor dokumentarfilmen, tar Iversen blant annet opp en film nettopp av Solveig Melkeraaen: Statistikk (2007), et av hennes bidrag til fjernsynsserien De som bygger landet, vist på NRK. Iversens bekymring er at denne nye, “myke” dokumentarformen bidrar til å feie ubehagelige trekk ved den sosiale virkeligheten under teppet, for å gi plass til en dominerende inderlighet og personnærhet, preget av populærjournalistikken.

Nå skal det sies at den personnære dokumentaren ikke er en grensesprengende nyhet innenfor norsk dokumentarfilm. Som Iversen selv medgir, er for eksempel Øyvind Sandbergs hverdagsskildringer (Å seile sin egen sjø [2002], Kabal i hjerter [2007], Folk ved fjorden [2012]) gode og stilsikre eksempler på denne dokumentarstilen, som med et annet engelskspråklig uttrykk gjerne blir kalt feel good.

«Folk ved fjorden» (2012)

Og det er ingen tvil om at Tungeskjærerne er en slik feel good-film, en film som lar tilskueren slappe av og som toner ned eventuelle dramatiske konflikter til fordel for en forventet harmonisk løsning på de dramaturgiske sjekkpunktene som presenteres. Vil Ylva klare å lære seg å skjære tunger den første dagen? Det vil hun. Vil Ylva eller vennene Tobias og Mateus klare å vinne VM i torsketungeskjæring. Det klarer de ikke, men konkurransen vinnes for første gang av ei jente. Får Tobias kjøpt den båten han har så lyst på? Det får han.

Det er likevel ikke denne spinkle dramaturgiske strukturen som filmen lever på, men de langt mer vellykkede portrettene av to barn på terskelen til å bli ungdom. Dialogen mellom byjenta Ylva og utkantgutten Tobias flyter lett og gir oss innsikt i de mange små og store problemer og gleder de har. I disse sekvensene fungerer filmen på sitt beste, for eksempel når de to diskuterer foreldrenes skilsmisser. Her kommer filmens bevisst valgte observerende form til sin rett, og det spiller mindre rolle i hvor stor grad dialogen dem i mellom er iscenesatt eller ikke.

Filmen formidler godt verden sett fra en niårings og en tiårings perspektiv. Det er også dette som er styrken til en soft documentary, det er, som Gunnar Iversen hevder, en «hverdagens etnografi». Og Tungeskjærerne henfaller heller ikke til søtladenhet, noe som er en iboende fare for denne typen dokumentarfilm.

Barn med kniv – norske verdier

I disse valg- og verdidebattider tar Tungeskjærerne opp et aktuelt tema – overbeskyttelse av barn. Tidligere i år vakte det stor internasjonal oppsikt da Granstubben barnehage i nærheten av Steinkjer tok med femåringene til det lokale reinslakteriet. Bildene av barna som hjalp til med å slepe avgårde nyflådde skinn og som samlet reinklauver fikk hovedoppslag i The New York Times, The Guardian og andre store aviser verden over. Avisene intervjuet også barnehagebestyreren som forsvarte ekskursjonen med at det ga innsikt i hvordan maten kom på bordet, og at dette var vel innarbeidet i norsk kultur. I forhåndsomtaler av Tungeskjærerne er det framstillingen av barn med kniv, som skal sikre internasjonale smågrøss over barsk norsk barnevirkelighet.

Solveig Melkeraaen sier selv i et intervju med Fiskeribladet : «I dag er det jo barn som knapt får lov til å holde i en kniv. De blir polstret i alle ulike retninger. Det er en bakenforliggende motivasjon, å vise at, ja, dette er veldig bra.» Så filmen er å regne som et innlegg mot «polstret barndom» såvel som nok et forsøk på å få søringan til å forstå noe av nordnorsk kultur og lynne. Tankene ledes hen til Knut Erik Jensens infame og burleske oppdragsfilm Natur-Barn-Natur (1987) som nettopp er denne type anti-polstrings-film.

Nå er riktignok Tungeskjærernes feel good-preg en garanti for at filmen ikke havner ut i Jensen-aktig satire, men det eksotiske i at barn ned til 6-årsalderen utstyres med skarpslipte kniver for å skjære torsketunger i blod og fiskeslo er unektelig et godt internasjonalt salgsargument.

I spilllefilmlengdens tvangstrøye

Oppgitt lengde på Tungeskjærerne er 85 minutter, noe som tilsvarer spillefilmlengde (feature length), altså den varighet som må til for å kvalifisere som kinofilm. Stadig flere norske dokumentarfilmer sikter seg inn mot å bli vist på kino, noe som på mange måter er paradoksalt – all den tid de fleste ser dokumentarfilmer via andre distribusjonsformer enn kinoen. Årsaken er nok at dette formatet fortsatt har så pass mye prestisje at det gir viktig reklame for filmen og at filmfestivalene gjerne blir brukt som premieresteder, slik TIFF var det for Tungeskjærerne.

Men i dette tilfellet oppleves spillefilmformatet som en tvangstrøye. Som nevnt ovenfor, virker det som om Solveig Melkeraaen rett og slett ikke har hatt nok materiale til å fylle halvannen time, og at hun derfor har polstret filmen med ulike former for “fyllstoff”. Jeg har allerede nevnt sekvensene med stillbilder fra gamle dager på fiskeværet – disse virker påhektet og lite gjennomtenkt. Et forsøk på å inkludere en sekvens vi kan kalle en torskemusikal, satt til Unit Fives Æ e nordlending, æ, blir bare pinlig. Også filmens avsluttende sekvens, der Ylva møter Tobias igjen og får være med i båten hans, virker hastverkspreget. Et annet snålt innslag underveis er Madcon-stjernen Tshawe Baqwa, som i begynnelsen av filmen blir introdusert av Ylva som “onkel Tshawe”, men som heller ikke får noen nevneverdig funksjon utover kjendisfaktoren og som leverandør av sangen som ligger under rulletekstene.

Jeg ble selv såpass revet med av feel good-stemningen blant publikum ved premieren i Tromsø, at innføringen i tungeskjæringens kunst og de sjarmerende dialogscenene mellom Ylva og Tobias i stor grad dekket over longørene, men ved gjensyn på liten skjerm trer de påtrengende tydelig fram. Slik sett er det synd at regissøren har følt seg forpliktet av kinofilmformatet, for det er ikke åpenbart for meg at materialet holder til en dokumentarfilm i spillefilmslengde. Resultatet blir dessverre at den nydelige kjernehistorien med de to unge tungeskjærerne tværes ut.

På kortfilmfestivalen i Grimstad ble et uforholdsmessig stort antall lange dokumentarfilmer sendt inn i år (et paradoks jeg har kommentert tidligere), og dette ga empiri til inntrykket av at regissører av dokumentarfilm i stadig større grad virker å være presset til å forholde seg til langfilmformatet, kanskje rett og slett av publisitetsmessige hensyn. Det er synd, og i tilfellet Tungeskjærerne kunne en runde til med saksen ved klippebordet, for å bruke en metafor fra celluloidens dager, ha gitt filmen det siste avgjørende løftet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>