2015_lys_2

Thor Joachims topp 20, 2015

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Neste:  Tronds topp 20, 2015»

Alex Garlands Ex Machina er i mine øyne den sterkeste debutfilmen siden Sam MendesAmerican Beauty (1999). Danny Boyles manusforfatter sprøyter ut tonnevis av smart dialog og veldreide rollefigurer, men det ligger allerede innenfor Garlands komfortsone. Mer overraskende er det hvordan nesten samtlige kamerainnstillinger tilføres flere lag av ren, audiovisuell mening som aldri føles påklistret; som på Kieslowski-aktig vis speiler de tematiske understrømningene i historien. Selv om science fiction-konseptet om kunstige intelligenser og de filosofiske problemstillingene rundt vår menneskelighet er utforsket og gjennomanalysert utallige ganger tidligere, føles Garlands prosjekt friskt, originalt og lekent.

Særlig imponerende er alt som kretser rundt farger, speilflater og geometri. Alle eksteriørscenene spiller på det unike ved Juvet landskapshotell i Norge der alt det konstruerte gror organisk ut av biologien. Alle interiørscenene leker seg med vinduer og speil som en metafor på robotens menneskelige avspeiling. Fargespekteret opererer enten i jordlige toner, hvite flater eller i variasjoner over rødt og blått – som et gigantisk kretskort. Ja, hele filmen er egentlig konstruert som en eneste stor kunstig intelligens der synapser fyres av med fynd og klem. Ex Machina er utvilsomt årets største filmopplevelse.

En nesten like imponerende regidebut som Ex Machina er Ryan Goslings Lost River. Det kan virke som om Gosling har plukket opp de beste visuelle grepene fra regissørene han har jobbet med (Nicholas Winding Refn, Derek Cianfrance, Terrence Malick), samt en liten dose David Lynch, og satt det sammen til et dystopisk landskap som førfører deg i sin smektende konseptualisering av delikat mørke. Med sømløs eleganse glir vi fra postapokalyptiske ruiner til brunstige undergrunnslandskaper badet i deilig neo-noir. Historien er ikke så viktig; dette er først og fremst en sanselig opplevelse som snirkler seg gjennom ulike stiluttrykk, tonesatt av Johnny Jewels luftige synth-toner. Lost River er utvilsomt en film som bare vil vokse i anseelse.

Som et stjerneskudd fra klar himmel skjøt J.J. Abrams‘ nye Star Wars-film rett inn på undertegnedes topp 3. Hadde det ikke vært for litt smårusk her og der (noen CGI-elementer, deler av John Williams‘ musikk), hadde den sannsynligvis stormtroppet rett inn på førsteplass. Vi er tilbake i det originale universet, med tonnevis av tekstur og stofflighet; Harrison Ford briljerer i sin retur til Han Solo-rollen (like forvirret og gretten som før); actiontablåene er organiske og alle lokasjonene fotograferes og konstrueres ut fra sine egne særtrekk (ørken, snø, grønne skoger). Jo, historien er på mange måter er en nytolkning av A New Hope, men det er slik familiesagaer skal være – enten man snakker om Mahabharata eller Snorre-sagaen her hjemme. Alt går i sirkler. Selv om Abrams angivelig forlater Star Wars-skuta etter denne, er kvalitetsnivået satt. Og det er mer enn godt nok.

David Robert Mitchells It Follows har nærmest blitt unisont applaudert av Montages’ redaksjon, og det er ikke uten grunn. På overflaten virker den kanskje som en gjennomsnittlig slasherfilm, men iscenesettelsen bærer bud om noe helt annet. Selv om 80-tallshyllesten er bevart i musikk og John Carpenter-aktig suspense, er uttrykket hovedsakelig kontemporært og realistisk – med nyanserte protagonister som kjenner klebeåndens trussel like mye på kroppen som tilskueren selv. Jo, filmen kan leses som en satire på ungdommelig seksualitet og kjønnssykdommer, men det er ikke så interessant. Viktigere er den insisterende paranoiaen knyttet til åndens stadige fremstøt – kanskje den mest effektive siden Takashi Shimizus nervesmuldrende The Grudge (2004).

Om film kunne omsettes i ren energi, kunne George Millers Mad Max: Fury Road drevet et kraftverk alene. Den fjerde filmen i serien om et brutalt, postapokalyptisk fremtidssamfunn er egentlig organisert som én eneste lang biljakt, med audiovisuelle grep som kan minne om en Rammstein-konsert. JXLs rasende, perkussive musikk akkompagnerer scener gjennomdynket av sand, svette, blod, metall, flammer og rust. Virtuelle kamerakjøringer snurrer musikkvideo-aktig gjennom luften i monumentale, blodrøde sandstormer uten at filmen mister sitt solide fotfeste. Tom Hardy i tittelrollen er på sin side like innbitt som Mel Gibson i originalfilmene. Mad Max: Fury Road er kort fortalt en kompromissløs og ekstravagant feiring av filmatisk aggresjon.

Generiske trailere og bortfallet av komponist John Williams til fordel for Thomas Newman førte til stor usikkerhet omkring Steven Spielbergs thriller fra den kalde krigen. Da var det ekstra befriende å se at den ikke bare innfridde, men også overgikk forventningene med god margin. Bridge of Spies er bunnseriøs i grunnhistorien, men leker seg på spenstig vis i klipping, iscenesettelser og dialoger. Janusz Kaminski fargelegger Øst-Berlin i iskalde toner av blått og hvitt, mens nesten samtlige dialogscener (og det er mange av dem!) er innrammet, lyslagt eller konstruert på en slik måte at de føles mer som tablåer med egenverdi enn en tradisjonell talking heads-sekvens. Spesielt interessant er dynamikken mellom Tom Hanks og Mark Rylance som kontinuerlig spiller hverandre opp. Bridge of Spies er befriende gammelmodig i tempo og tone; som et innlegg fra en gammel professor og mester.

Martin Scorseses King of Comedy (1982) møter Michael Manns bylandskaper? Det er kanskje en mulig beskrivelse av Dan Gilroys mediesatire om småkriminelle Louis (Jake Gyllenhaal) som filmer tragiske ulykker og selger dem til pressen. Gilroy er nok en debutregissør på årets liste, og demonstrerer i likhet med Ryan Gosling et stålsikkert grep om neo noir-uttrykket og det sydende, pulserende bylandskapet i Los Angeles. Likevel er det Gyllenhaals rolletolkning som bærer filmen på sine skuldre; en innesluttet, tilsynelatende følelsesløs figur blottet for selvforståelse, men med noe som bobler rett under overflaten og venter på å eksplodere (ikke ulikt De Niros roller i King of Comedy og Taxi Driver). Nightcrawler er en av de beste filmatiske sosiopat-portrettene på årevis.

08Im Keller

im-keller
Østerrike, 2014

Ulrich Seidl fornekter seg ikke. I sin seneste dokumentar dykker han nok en gang ned i undergrunnen – denne gangen bokstavelig – for å kartlegge kjellervanene hos snodige østerrikere. Det er to måter å angripe en slik film på: den ene er å humre over det politisk ukorrekte og alt som er “annerledes” med disse menneskene, den andre – kanskje mer interessante – er å gå seg vill i Seidls sublimt vakre innstillinger, balansekunst og dypdefokus. På sedvanlig vis holder han innstillingene svært lenge og på behørig avstand. Det gir oss anledning til å søke etter svar i billedrammen, ikke bare i figurenes dialog eller handlinger. På den måten skytes energi kontinuerlig mellom de absurde situasjonene og det stillestående kameraarbeidet. Nok en gang leverer den østerrikske auteuren et hypnotisk mesterstykke.

09Faults

faults
USA, 2014

Årets potensielle sleeper-hit er nok en debutfilm: Riley Stearns‘ strålende dekonstruksjon av hjernevasking og avprogrammering. Mesteparten av handlingen foregår inne på et hotellrom der Ansel Roth (Leland Orser) prøver å avprogrammere Claire (Mary Elizabeth Winstead) fra hennes kult-tilhørighet, men etter hvert tar filmen både overraskende og metafysiske vendinger. Faults er ikke bare et isolasjonsdrama der spenningen bevrer i rollefigurenes relasjoner, den bruker også hotellrommet som springbrett til audiovisuell utforskning av menneskesinnet. Ved å åpne for små drypp av subtil, Seidl-lignende humor, spesielt i Orsers reaksjoner på Winsteads avmålte autoritet, unngår den samtidig å bli for navlebeskuende. Faults er på mange måter årets Martha Marcy May Marlene (2011), og fortjener mer oppmerksomhet enn den har fått så langt.

10Frank

frank
Irland, Storbritannia, USA, 2014

Frank fikk ikke ordinær kinodistribusjon i Norge i 2014, men var en av de mest positive overraskelsene under TIFF i 2015 (her er min festivalomtale fra den gang). Regissør Lenny Abrahamsons utforskning av den idiosynkratiske og mystiske rockeskikkelsen Frank – basert på virkelighetens Frank Sidebottom, en figur skapt av den britiske musikeren Chris Sievey – er både rørende og syrlig i sin ulne komikk. Selv om Domnhall Gleeson innehar den sammensatte hovedrollen som den talentløse og tidvis usympatiske låtskriveren Jon, ligger det emosjonelle senteret utelukkende hos Michael Fassbenders Frank-figur som formidler et overraskende stort følelsesregister bak den store masken. Frank er en skrue av en film; vel så mye en oppvisning i absurd komedie som det er en satire over sosiale medier og dagens musikkbransje.

11. Corn Island (Ovashvili)
12. Blackhat (Mann)
13. Theeb (Nowar)
14. Louder Than Bombs (Trier)
15. Jauja (Alonso)
16. Slow West (Maclean)
17. Phoenix (Petzold)
18. The Pearl Button (Guzmán) / Amy (Kapadia)
19. Stille hjerte (August)
20. The Martian (Scott)

Hederlige omtaler: «Sicario», «The Look of Silence», «The Tribe», «Spectre», «The Visit», «Shaun the Sheep», «Beasts of No Nation», «De nærmeste», «Black Coal, Thin Ice», «Whiplash», «Korsveien», «Monsters: Dark Continent», «45 Years», «Goodnight Mommy».

Skammekroken: «Project Almanac», «Dark Places», «Foxcatcher», «Taken 3», «Fifty Shades of Grey», «Ouija», «Extinction»,«The Woman in Black 2: Angel of Death», «Pay the Ghost», «The Duff», «Dracula Untold», «Selma», «Seventh Son», «Last Knights», «The Interview», «The Boy Next Door», «Inherent Vice».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Neste:  Tronds topp 20, 2015»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>