2013: Årest beste filmer

Dags topp 20, 2013

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2013

Hopp rett til

Neste:  Endres topp 20, 2013»

2013 var et usedvanlig rikt år for hypnotiske filmopplevelser, i arbeider med et uhyre distinkt formspråk. Den mest hypnotiske av dem alle må havne øverst på årets liste. To the Wonder er det foreløpige endepunktet for Terrence Malicks utvikling siden comebacket i 1998 med The Thin Red Line, der han mer og mer har frigjort seg fra tradisjonelle krav om at en film skal fortelle en historie. Selv den frittflytende og abstrakte The Tree of Life brakte oss, som øyet i orkanens storm, en inntrengende og lett tilgjengelig historie om et uforsonlig far/sønn-forhold, med stor gjenkjennelsesfaktor, også for selve skildringen av det å være barn.

I To the Wonder er historien bortimot avskaffet; det vil si konturene av en konflikt rundt et kjærlighetsforhold trer etter hvert fram for oss, mens filmen av og til hvisker oss i øret noen narrative detaljer. Men det Malick er virkelig interessert i, er å suge oss inn i en mild og kjærlig malstrøm av bilder, kjedet sammen i uendelige rekker, rytmisk klippet sammen, preget av et kamera med en ubøyelig trang til å bevege seg forover, forover. Når det hele er over føler man seg omtrent som Dorothy etter at skypumpen har satt henne av ved farmen igjen, eller som når man er ferdig med en bok som har bestått av kun en eneste lang, åndeløs setning. Delikate, poetiske billedkomposisjoner drysses ut, og bildene av solens spill på tregulv referer direkte tilbake til The Tree of Life. Og snakker man om filmisk lyrikk, er det lite som slår det lengre segmentet der Rachel McAdams inntar arenaen som en forbigående hovedperson. To the Wonder er også et pussig eksempel på hvordan anvende ganske elendige, men dekorative skuespillere. Ben Affleck er henvist til en slags filmatisk skammekrok med et evig bistert åsyn, men passer på underlig vis inn i filmens uutgrunnelighet. Olga Kurylenko mangler nærvær – en av hovedårsakene til at den i utgangspunktet ambisiøse Oblivion sviktet på det emosjonelle plan – men hennes tidligere erfaring med ballett og modellvirksomhet omsettes i sekvenser med kroppslig eleganse og en posering som utmerket ivaretar filmens symbolorienterte prosjekt.

Den store skjønnheten er en overskridende audiovisuell opplevelse som vi i sjelden grad tidligere har sett på kino. For etter en Malick-aktig, suggererende åpningssekvens, styrter Paolo Sorrentino oss umiddelbart inn i enda en virtuos sekvens, et fargesprakende fødselsdagsparty fylt av glade, men gyselige mennesker i beste Fellini-stil. Bursdagsbarnet er den 65-årige Jep Gambardella (Toni Servillo), som skrev en kritikerrost roman for førti år siden, men for lengst har sagt fra seg alle ambisjoner. Rundt seg har han et rollegalleri av i det ytre livsnytende, men i det indre fortvilede mennesker. Kunsten er dekadent og utført av sjarlataner, illustrert ved en rekke tilstelninger av performance-kunst, foran et alltid fjetret publikum.

Filmen har en tankevekkende tematikk rundt dekadanse, lykkens forgjengelighet og tapte illusjoner, med hele Roma som kulisse. Dialogen synes intelligent og poengtert – i en scene får vi høre Jep i en monolog utføre et ekstremt sviende karakterdrap på en av gjestene i hans mange sosiale sammenkomster. Det er likevel, i første omgang, på det rent visuelle og i iscenesettelsen Den store skjønnheten tar pusten fra oss. Fotoet er glatt, nesten reklamefilmaktig, men eksepsjonelt stilfullt og funklende i sin kontrastrikdom. De enormt suggestive kamerabevegelsene, og rytmen de er klippet sammen med, bygger opp en særegen intensitet, og filmen har en lang rekke fantastiske montasjesekvenser. Det klippes gjerne brått fra en scene til en annen, i overganger som føles pirrende og tidvis geniale; selv en dialogscene i en leilighet blir til en kinesisk eske av skiftende kameraplasseringer. Likevel føles ikke formen utstudert, bare fantasifull og eggende. (Dette er en forkortet utgave av min anmeldelse for filmbladet Cinema, som kan leses i sin helhet her.)

The Master inneholder noen scener mellom Joaquin Phoenix og Philip Seymor Hoffman som i en sjeldent opplevd grad virker farlige. Det er en slik emosjonell sprengkraft og brutalitet involvert her – følelsen av vi står overfor to skuespillere som driver hverandre til det ytterste er håndgripelig – med en slik intensitet at en nesten frykter det hele skal ende i en «exploding head»-situasjon à la Cronenbergs Scanners. Forholdet mellom sektlederen og hans emosjonelt forvirrede disippel dirrer av motstridende følelser som kjærlighet, maktkamp, behov for far/sønn-figurer, og oppriktige ønsker om både å gi og oppnå forståelse og lindring.

Tematikken rundt hjemmestrikkede religion-lignende bevegelser, drevet fram av karismatiske figurer, er i høyeste grad dagsaktuell da betydelige deler av den moderne verdens befolkning mer enn noensinne synes å være åpne for anti-vitenskapelige holdninger. The Master utforsker det indre liv i en slik bevegelse, men filmens aller største styrke er intensiteten, uforutsigbarheten i rollefigurer og intrige, og et eksepsjonelt distinkt formmessig uttrykk. Åpningssekvensen er helt sinnssyk i sin visuelle representasjon av en ung mann som er fullstendig innestengt i en verden av besettelser og undertrykte drifter.

Denne forbløffende stilsikre og teknisk dyktige andrefilmen til Mouly Surya legger seg i et terreng tett opp til Tran Anh Hungs moderne klassiker Duften av grønn papaya om morgenen (1993). Vi snakker dermed om en dvelende og elegant sensualitet, en mystisk sensibilitet, en vekt på folklore, tradisjoner og ritualer kombinert med en uutgrunnelig stemning, med et kamera som ofte beveger seg i tilsynelatende planmessige, men like fullt gåtefulle mønstre. Dette er virkelig en kunstfilm av stort format og noe av det mest løfterike jeg har sett på år og dag når det gjelder et poetisk univers man kan la seg oppsluke av og gi seg hen til. Selv om filmen kan oppleves som ganske krevende, er den samtidig jordnær og humoristisk, og sier mye innsiktsfullt om ungdommers famlende forhold til kjærlighet og hverandre.

What They Don’t Talk About When They Talk About Love utspiller seg på en institusjon for blinde og sterkt synshemmede. Bakgrunnen i bildene, som er ute av fokus, blir hos Mouly Surya ikke bare en teknisk egenskap ved bildene som vi publikummere har vent oss til på film, men også en visualisering av personenes synssvekkelse. Filmen er skutt i et svært lekkert høykontrast-foto, som spiller flott sammen med indonesernes sorte hår og dermed bidrar til å forankre rollefigurene på særegent vis i sine omgivelser. (Filmen hadde verdenspremiere på Sundance i fjor og er så vidt jeg vet ennå ikke tilgjengelig på DVD. Den vises også under den kommende Tromsø-festivalen. )

05Lore

lore
Australia, 2012

Lore er fortellingen om Hitlers lydige undersåtter like etter nazi-Tysklands sammenbrudd: Den 15-16 årige Hannelore og hennes fire yngre søsken, blant dem en baby, må på egenhånd legge ut på en lang reise, store deler til fots, for å nå fram til besteforeldrenes gård i Nord-Tyskland. Filmen tegner et rystende bilde av et sammenbrudd både i den fysiske og psykiske verden. Det kunne blitt helt uutholdelig, hadde det ikke vært for at Cate Shortland viderefører sitt lyriske, antydende prosjekt fra debutfilmen Somersault. Selv om kameraet er håndholdt, virker hvert eneste av filmens hundrevis av bilder uhyre nøye komponert og gjennomtenkt, og med jevne mellomrom får en små elektriske sjokk av glede over iderikdommen, følsomheten og det presisjons-poetiske blikket. Bare fokusbruken alene er en stadig kilde til impresjonistiske mirakler.

Men selv om bildene til tider nesten føles vektløse, framstår likevel filmens univers som jordnært, til å ta og føle på. Debuterende Saskia Rosendahl har akkurat det robuste, ur-tyske utseendet – hun minner litt om Sandra Hûller i Requiem – som føles perfekt for rollen. For dette er ariske barn, født av foreldre langt oppe i nazi-hierarkiet, hjernevasket av ideologi. Men den aller største prestasjonen finner vi i filmens tidlige partier, nemlig Ursina Lardi som den kjederøykende moren, autoritær og iskald, men samtidig kokende av selvhat og sårbarhet. Hun blir blottlagt med en presisjon og emosjonell innsikt det gjør vondt å se på. Avslutningen er genial i sin plutselige avkledning av filmens tematiske kjerne. Millioner av mennesker har bygd hele sin tilværelse på en løgn, men trangen til fornektelse og selvrettferdighet overtrumfer alt. For den eldre garde tyskere er fullt komfortable med at etter undergangen skal løgnene bare fortsette. (Dette er en forkortet utgave av min anmeldelse av filmen i filmbladet Cinema, som kan leses i sin helhet her.)

Rooney Mara har gitt oss to sterke rolleprestasjoner i 2013, men begge har lidd skjebnen det er å havne «rett på video». Den ene er i den moderne westernfilmen Ain’t Them Bodies Saints, som dessverre går seg bort i sin egen insisterende atmosfære. Det kan man imidlertid ikke si om Side Effects, der hun nok en gang viser sin usedvanlige evne til å forsvinne inn i rollefigurene. Prestasjonen hennes her må være en av de sterkeste framstillingene av depresjon noensinne på film, ved siden av Lars von Triers Antichrist og Melancholia. Og akkurat som i Antichrist er det så overbevisende og bevegende at man blir litt skuffet når filmene etter hvert tar en annen vending.

I alle tilfeller gestalter Mara rollefiguren med en uhyggelig innoverskuende intensitet, og Steven Soderbergh virker mer inspirert enn noensinne. Det er en fryd å se en av verdens mest intelligente og skolerte filmskapere operere på sitt høyeste turtall. Han har en konstant iderikdom, i visuelle løsninger, atmosfære, fortellermessige avgjørelser om hva som skal vises og ikke, i turneringen av stadige vendinger i intrigen, og i effektiv, kjapp historiefortelling. Som mange andre synes jeg filmens senere partier blir mer konvensjonelle, iallfall intrigemessig, men størsteparten av Side Effects er gjort i ren oppvisningsstil.

Jeg opplevde også denne filmen som ujevn, for den tar ikke fyr før Zhang Ziyi trer inn på arenaen, og jeg synes heller ikke Wong Kar-wai klarer å få noe spesielt ut av kung-fu-kampene i filmens tidlige partier. Han er heller ikke den aller nøyeste med å etablere personer og forklare intrigen. Men jo mer vi får av Zhang og jo mer denne episke filmen nærmer seg vår egen etterkrigstid, jo mer muterer det som jeg trodde skulle være en ren kampsportfilm til et typisk Wong-verk slik vi kjenner dem fra In the Mood for Love og 2046. Kanskje har jeg vært for lenge borte fra dette universet, men jeg ble så til de grader beveget av den verkende vemod Wong maner fram her, at det er umulig å gi The Grandmaster noe annet enn en høy plassering.

Igjen er det minner, tapte muligheter, fortiden som er ugjenkallelig forbi og ugjengjeldt kjærlighet som står i sentrum, og jeg kan ikke se at den visuelle poesien står noe tilbake for eks-partner Christopher Doyles fotografiske velmaktsdager. En sen scene mellom Zhang og Tony Leung fortoner seg som en gjenskapelse av en tilsvarende situasjon i 2046 med de samme skuespillerne – som var de andre inkarnasjoner av de samme rollefigurene – der de to møtes igjen etter lengre tid. Igjen er det Zhang som er forelsket i en mer uutgrunnelig Leung, men resignasjonen og livstrettheten hos Zhang er framstilt tusen ganger mer bevegende. De siste tjue minuttene av filmen oppløser seg i nærmest abstrakte passasjer. Zhang er dessuten uhyre majestetisk i sine kampscener, og innendørsspesialisten Wong slår til med en overdådig vakker scene på en frossen innsjø. (Filmen er sett i den kinesiske versjonen, som ikke skal være noen definitiv Director’s Cut, men visse scener er erstattet med andre i forhold til den internasjonale versjonen. Kan bestilles fra Asia her. David Bordwell diskuterer inngående de hele tre forskjellige versjonene av filmen her.)

08Tabu

tabu
Portugal, 2012

2013 har i mine øyne vært et meget sterkt filmår, og alle arbeidene fra 8. til 18. plass på denne lista er kvalitetsmessig svært vanskelig å skille fra hverandre. Originalitet bør imidlertid berømmes og da må Tabu komme høyt opp. Det er riktignok blitt en liten trend å anvende stumfilmens metode, men Tabu befinner seg på et uendelig høyere plan enn The Artist og dens etterfølgere. Størsteparten av filmen følger et melodramatisk trekantforhold innspilt som en stumfilm, men med en mild og melankolsk fortellerstemme som kommenterer handlingen. Distansen mellom den kulturelt forfinede stemmen og dennes refleksjoner over tematikken, og de overdrevne, enkle følelsene som utspiller seg i bildene, skaper en helt spesiell stemning av sår poesi. Det er som om det vi ser i bildene blir en del av et forutbestemt mønster av begjær og dårskap som er dømt til å utspille seg så lenge det finnes mennesker på jorden. Det er sjelden jeg har sittet i en kinosal med følelsen av å være badet i et forklarelsens lys, samtidig som filmens form har gjort meg ytterst mystifisert over hvor det hele vil ende. (Les mer om filmen på Montages her.)

(Under «midtstreken» på min liste kommer forøvrig en rekke andre arbeider som scorer høyt på originalitet – Upstream Color [spesielt], Stoker og Bellflower – og de føyer seg også inn i trenden med hypnotiske filmer, nevnt under omtalen av To the Wonder.)

Så det er slik en Tim Burton-film kan bli når han for en stakket stund klarer å frigjøre seg fra kommers-klemma, med sin utkverning av slappe varianter over det såkalte «burtonske univers». En typisk utvikling finner man i Dark Shadows, der de første 20 minuttene (for en gangs skyld) virker geniale, bare for at luften langsomt går ut av ballongen, inntil man er så lei at man bare venter på at filmen skal ta slutt. Animasjonsfilmen Frankenweenie er imidlertid noe helt annet. Framstillingen av barndom, skole- og småbymiljø, eksentriske og ekle barn, forholdet til kjæledyr og disses oppførsel, stilfigurer fra skrekkfilm og de karikerte personene er så tindrende friskt og treffsikkert framstilt at man bare får lyst til å danse av fryd.

Uten å være ekspert vil jeg påstå at animasjonen virker distinkt og original, og spesielt øynene til de dukkeaktige skikkelsene er uhyre uttrykksfulle. Dessverre har også denne filmen en nedadgående kurve – historien er en gjenfortelling av Frankenstein-myten og en god del av iderikdommen går etter hvert tapt i en for stor iver etter å referere til klassiske skrekkfilmer – men her er imidlertid prosjektets grunnmur så solid at filmen aldri står i fare for å havarere.

10Araf/Somewhere in Between

arafsomewhere-in-between
Frankrike, Tyrkia, Tyskland, 2012

Denne tyrkiske filmen om en ung, lengselsfull servitrise som forelsker seg i en mystisk langtransportsjåfør byr på en svært sofistikert, poetisk opplevelse. Dempede lydrelaterte virkemidler, blant annet Marc Marders lavmælte, drømmende musikktemaer; rytmiske forskyvninger av fokus; nennsomt underliggjørende filming gjennom ofte fuktige glassruter; en antydende fortellerstil; lange dialogløse passasjer preget av ladede blikkvekslinger; svært oppfinnsomme, nydelig mollstemte visuelle grep. Alt dette skaper Yesim Ustaoglus mest omsluttende filmopplevelse til nå, der vi skal hypnotiseres inn i jentas udefinerbart lengselsfulle sinnstilstand.

Samtidig er Araf en samfunnskommentar med en sosial samvittighet, like inntrengende som i en sosialrealistisk film. I motsetning til mange slike arbeider er Araf et skoleeksempel på hvordan man kan tilføye et pirrende kunstnerisk uttrykk og en lyrisk dimensjon, uten å miste noe som helst av troverdigheten eller knytningen til en samfunnskommentar. I Araf sprenger Ustaoglu den sosialrealistiske rammen, til vi står igjen med en kraftfull og hjerteskjærende metafor for kvinneundertrykkelse og sosiale skranker. Kronen på Ustaoglus verk er uten tvil Neslihan Atagüls fabelaktige spill i hovedrollen, som framtoner mer enn hun spiller, basert på den emosjonelle utstrålingen som allerede er bygget inn i hennes skulpturaktige ansiktstrekk.

(En gjennomgang av Ustaoglus filmer på Montages kan du lese her. I denne festivalrapporten kan du også lese en omtale av den polske filmen Imagine, som kommer lenger ned på listen min. Fra verdensfilmen for øvrig vil jeg sterkt anbefale den brasilianske filmen Neighboring Sounds – en oppfinnsom, varm og stemningsfull film om et knippe personer i et kvartal i en brasiliansk by, som i et mindre rikt år ville inntatt en soleklar plass på min topp tyve.)

11. Upstream Color (Carruth)
12. Stoker (Park)
13. Dom över död man (Troell)
14. Bellflower (Glodell)
15. Anna Karenina (Wright)
16. Gravity (Cuarón)
17. Simon Killer (Campos)
18. Imagine (Jakimowski)
19. Lincoln (Spielberg)
20. What Maisie Knew (McGehee & Siegel)

Mulige kandidater som ikke er sett: The Act of Killing, Prisoners, The Counselor, Blue Jasmine, Stories We Tell, Philomena, Call Girl og A Touch of Sin.

Absolutte runners-up: The Bling Ring, Neighboring Sounds, En som deg og Pain & Gain.

Meget hederlig omtale: The Wolverine (extended version), Zero Dark Thirty, Holy Motors, The Girl og My Little Princess.

Hederlig omtale: Passion, Frances Ha, Beyond the Hills, Yossi, The Impossible, The Place Beyond the Pines, Room 237, Behind the Candelabra, Rush, Rust og bein, Only God Forgives, Trance, Oh Boy, Fremmed ved sjøen og Man of Steel.

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2013

Hopp rett til

Neste:  Endres topp 20, 2013»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>