Yesif Ustaoglu

Yeşim Ustaoğlu og poesien i det autentiske

I kveld viser Cinemateket i Bergen Yesim Ustaoglus Araf (20.00), i forbindelse med utstillingen Mother Tongue. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i forbindelse med vår dekning av Film fra Sør, 2013, da Ustaoglu gjestet festivalen.

*

Det siste tiåret har Tyrkia seilt opp som en av de sterkeste filmnasjonene i Europa og dets umiddelbare nabolag. Navn som Nuri Bilge Ceylan, Gullbjørn-vinneren Semih Kaplanoglu og Zeki Demirkubuz har satt sitt preg på verdensfilmen og den internasjonale festivalkarusellen.

Yesim Ustaoglu – eller Yeşim Ustaoğlu, for å skrive navnet i sin fulle tyrkiske prakt – er kanskje mindre kjent enn disse, men dette er høyst ufortjent. I løpet av sine fem filmer har hun vist en rivende utvikling og et stadig mer vidtfavnende talent, samtidig som hun holder fast på sine basiskvaliteter: menneskelig varme, en inntrengende ro i historiefortellingen, særdeles sterke kvinneportretter og et særegent blikk for poesien i autentiske miljøbeskrivelser.

I år gjester Yesim Ustaoglu Film fra Sør-festivalen for annen gang. I tillegg til hennes ferske Araf – Somewhere in Between viser festivalen også hennes to forrige fiksjonsfilmer, Waiting for the Clouds (2003) og Pandora’s Box (2008). Du bør definitivt få med deg alle tre. Skulle tiden imidlertid ikke strekke til, er iallfall Pandora’s Box og Araf to av festivalens absolutte høydepunkter.

Pandora’s Box inneholder en av tidenes største skuespillerprestasjoner, der den nesten nitti-årige Tsilla Chelton gestalter en Alzheimer-pasient på så uhyggelig overbevisende vis at du vil sverge på at det faktisk er en dement person du ser. Samtidig utviser Ustaoglu og Chelton et herlig svarthumoristisk blikk på de absurde og barnlige trekkene ved en slik persons oppførsel, med stor og befriende gjenkjennelseskraft for alle med erfaringer med demente slektninger. Araf er på sin side et skoleeksempel på hvordan man kan løfte en i utgangspunktet sosialrealistisk fortelling opp til poesi av høy klasse. Og selv om Ustaoglus filmer tar for seg hendelser og miljøer som er spesifikke for Tyrkia, er dette likevel universelle temaer som vil vekke gjenklang hos alle.

Yesim Ustaoglu
Yesim Ustaoglu

Denne artikkelen skal handle om filmene til Yesim Ustaoglu, gjennom kortere omtaler og tilhørende illustrasjonsbilder som kan lede leseren inn i regissørens visuelle verden. For flere opplysninger om regissøren viser vi til denne presentasjon hos Film fra sør. Supplerende opplysninger kan også finnes her. Under hver film oppgir vi linker til Amazon der DVD-er muligens kan fås kjøpt. De mer eventyrerske lesere må gjerne forsøke denne tyrkiske nettbutikken, da Ustaoglus to siste filmer kun er utgitt i Tyrkia (men med engelske undertekster). Spesielt utgivelsen av Araf holder høy kvalitet.

Yesim Ustaoglu debuterte allerede i 1994 med den marerittaktige thrilleren The Track, med David Lynch-aktige flytende overganger mellom drøm og virkelighet. Men det var først med Journey to the Sun (1999) at hun fant sitt kunstneriske hjerte, med et uttrykk og temakrets som skulle danne basis for hennes senere karriere. Filmen ble vist under Film fra sør i 1999, og førte til Ustaoglus første besøk på festivalen. Filmen handler om en ung mann som frakter kisten med en avdød kurdisk venn tvers gjennom Tyrkia, fra Istanbul til Kurdistan.

I denne artikkelen skal vi imidlertid konsentrere oss om de tre Ustaoglu-filmene som vises under Film fra sørs mini-retrospektiv.

1. Waiting for the Clouds (2003)

Waiting for the Clouds toppbilde

Yesim Ustaoglu har aldri vært redd for å ta opp tabubelagte temaer fra tyrkisk historie. En av de mange tragediene i landets fortid er fordrivelsen på 1910-tallet av et gresk folkeslag, de såkalte pontiske grekerne, som hadde bodd i Lille-Asia i 3000 år. I Waiting for the Clouds møter vi den gamle damen Ayshe, som tidlig i filmen mister sin eldre søster. Helt fra starten av føler vi at det er noe annerledes ved henne, og etter søsterens død blir dette utenforskapet forsterket i slik en grad at Ayshe trekker seg helt tilbake fra de andre landsbybeboerne. Filmen starter med arkivfotografier av pontiske grekere under fordrivelsen, så vi avslører ingen stor hemmelighet ved å fortelle at Ayshe egentlig heter Eleni, og har fornektet sin greske, kristne herkomst i femti år, etter at en muslimsk familie i sin tid forbarmet seg over henne og tok henne opp som en del av familien. Søsteren var således ikke en ekte søster. I tillegg bebreider Ayshe seg selv for at hun har sviktet lillebroren, som forsvant fra henne under fordrivelsene, og som hun ikke vet om ennå lever.

Etter hvert forsvinner Ayshe inn i en tilstand av depresjon, der minner, fantasier og selvhat blir hennes nye virkelighet. Filmen har et bakteppe av tyrkisk nasjonalisme og politisk ensretting anno 1975, og historien om forfølgelsen av minoriteter er viktig. Men den store styrken til Waiting for the Clouds ligger likevel først og fremst på to plan. Det ene er Ustaoglus evne til å dyrke fram en følelse av autentisitet og virkelighetsnærhet, men med en lyrisk snarere enn konvensjonelt realistisk hånd. Som i alle de fire siste filmene hennes oppstår det en slags autentisitetens poesi. Det legges hele tiden stor vekt på å plassere rollefigurene inn i en kontekst av gjenstander, landskap og scenografi. De fotograferes ofte innrammet i døråpninger eller plassert inn i dybdedimensjonen av bildene. Tempoet er rolig, men filmene føles likevel inntrengende.

Men Waiting for the Clouds er også ansiktenes poesi. Filmens andre store styrke er nemlig Rüçhan Caliskur i rollen som Ayshe/Eleni, en kjent tyrkisk teaterskuespiller som her fikk sin første filmrolle. Hennes meislede, milde ansiktrekk med en markant følelse av indre liv gir en helt spesiell poesi til alle bildene hun opptrer i – det første av en serie sterke kvinneportretter hos Ustaoglu. Like henrivende er en mistilpasset nabogutt, spilt av Ridvan Yagci, som Ayshe tar under sine vinger. Ostaoglus følsomhet i iscenesettelsen følger nydelig opp de flotte rollefigurene. Stadig viser hun et blikk for elegante, talende detaljer, en evne som bare blir sterkere utviklet for hver film. I et bilde ser vi en av rollefigurene reflektert opp ned i en vannpytt, et grep som på beste auteur-aktige vis peker tilbake på et bilde fra åpningen av Journey to the Sun. Over det hele hviler en nydelig musikk av Michael Galasso, kjent fra blant annet In the Mood for Love av Wong Kar-wai.

Som i alle filmene fra og med Journey to the Sun er reisemotivet framtredende i Waiting for the Clouds. Men mens turen gikk fra storbyen til Kurdistan i Journey to the Sun, går den her motsatt vei langs modernitetens akse, for Ayshe bryter til slutt opp fra landsbygda for å lete etter sin bror i Hellas. (Problematikken rundt fremmedhet og rotløshet får en hjerteskjærende dimensjon når Ayshes får problemer med å gjøre seg forstått i Hellas med sin pontisk-greske dialekt.)

En av de mest særegne manifestasjonene av reisemotivet i Ustaoglus filmografi opptrer likevel i filmens midtparti, når hele landsbybefolkningen bryter opp for sommeren og tar med seg buskapen for å flytte opp i en «ekstra» landsby høyt, høyt oppe i fjellene – omtrent som når nordmenn dro til seters i gamle dager. Dette er en autentisk skikk, ytterligere beskrevet i Ustaoglus dokumentarfilm Life on Their Shoulders (2004).

Waiting for the Clouds hovedpersonen
Rüçhan Caliskur som Ayshe forener meislede ansiktstrekk med stor følsomhet.
waiting for the clouds nabogutten
Ridvan Yagci som den henrivende nabogutten Mehmet.
Waiting for the Clouds 6 detaljer
Både eksteriører og interiører er ofte preget av detaljrikdom og markant bruk av dybdedimensjonen, noe som resulterer i maleriske, visuelt komplekse bilder.
Waiting for the Clouds 7 ansiktenes poesi
Ansiktenes poesi.
Waiting for the Clouds 8 berøringer
Berøringenes poesi.
Waiting for the Clouds 9 naturen
Naturens poesi.

Waiting for the Clouds er utgitt på DVD på det amerikanske selskapet Facets og kan bestilles her. (Billedkvaliteten er ganske laber, men filmens kvaliteter vil likevel skinne gjennom.)

Visningstidene for Waiting for the Clouds under Film fra sør finner du her.

2. Pandora’s Box (2008)

Pandora toppbilde

Vi nevnte innledningsvis at Ustaoglus filmer er verker som vil vekke universell gjenklang. Dette gjelder aller sterkest for Pandora’s Box, som er den av filmene hennes som er minst forankret i en spesifikk tyrkisk virkelighet. Det er naturligvis ikke bra at folk har problemer, men i vår vestlige  verden, truet av en økende mistenkeliggjøring av annerledesheten og fremmedheten hos andre kulturer, er det nesten rørende å gjenkjenne alle våre egne problemer og egenskaper i den moderne tyrkiske storby-familien vi møter her. Det fremmer nærmest en forbrødring på tvers av grenser og kulturer å se muslimer stadig fingre med sine mobiltelefoner og være omgitt av den samme skvaldrende medievirkeligheten som oss. De har problemer med ekteskap, forhold og mistilpassede tenåringssønner, og er preget av retningsløshet, forvirring og eksistensiell fremmedgjøring.

De tre voksne søsknene i filmen blir utsatt for enda hardere prøvelser når deres gamle mor, som stadig lever på tradisjonelt vis i en liten landsby i fjellene, plutselig forsvinner i skogene. Når hun endelig kommer til rette, blir hun diagnostisert med Alzheimer, og barna tar henne med til byen for å ta seg av henne. Ustaoglu hever dette tilsynelatende tradisjonelle materialet opp til å føles nytt og friskt, blant annet ved å videreutvikle flere av trekkene fra Waiting for the Clouds. Et kupert landskap, gjerne innhyllet i tåke, peker tilbake på den forrige filmen, og rollefigurene plasseres hele tiden inn i en stofflig verden gjennom en stadig dveling – ofte via estetisk pirrende, langsomt sveipende kamerabevegelser – ved byområder, landskap og ikke minst detaljerte interiører som vitner om tiår av akkumulert, levd liv. Den lange bilturen søsknene foretar ut på landsbygda når moren først blir erklært savnet, blir som en odyssé gjennom tåkete og endeløse, regntunge landskap.

Dette høres kanskje ut som noe som Theo Angelopoulos kunne ha begått, men selv om Ustaoglu liker lengre tagninger, er dette fjernt fra grekerens høytidelige, symboltunge og tablå-aktige stil. Ustaoglu har en lettere hånd og historiene er mer karakterorienterte. Den vekselvis pottesure kranglingen og fortrolige intimiteten mellom søsknene framstår som uhyre troverdig og naturlig iscenesatt. Det samme må i aller høyeste grad sies om den nesten nitti-årige Tsilla Cheltons innsats som moren. Hun er så fjern i blikket, desorientert og frossen i ansiktstrekkene at tankene mine flere ganger gikk til den ekte autistiske jenta i Goran Paskaljevics fabelaktige En midtvinternatts drøm (2004). Der hun tusler avgårde, monomant knugende på det samme tørkleet, veksler man stadig mellom total overbevisning over at damen må være ekte dement, og en motvillig aksept av at det hele faktisk bare er spill de gangene hun sier noe som passer sammen med historien. (For ikke å snakke om det horribelt uetiske ved å anvende en virkelig Alzheimer-pasient.)

Likevel er Pandora’s Box langt fra noen begredelig film, for den Altzheimer-rammedes oppførsel er ofte skildret med en slik vilter, svart humor at gapskratten kommer automatisk, og hun framstår som et overstadig absurd tilsvar til de andre rollefigurenes eksistensielle problemer. En av tidenes beste skuespillerprestasjoner er det uansett, og alle som er interessert i film og mennesker skylder seg selv å oppleve dette.

I andre situasjoner framstår den demente damen med en nydelig menneskelig varme, og Pandora’s Box blir en særegen blanding av fortvilelse, tristesse, humor og hjertegod humanisme. Franske Jean-Pierre Mas har forøvrig komponert et konsist og spartansk, men uhyre fengende tema, som trekkes fram med jevne mellomrom, hver gang med enda mer uimotståelig effekt, som en lakonisk fargelegging av filmen. Auteur-orienterte vil nikke anerkjennende også i denne filmen; her til at damens demens får et visuelt uttrykk tidlig i filmen ved at hun mister kastanjer på gulvet, mens den eldre søsterens død i Waiting for the Clouds blir markert ved at vedkommende mister et oransje garnnøste.

Pandora's Box moren 3 forvirret
Tsilla Chelton som den demente moren viser en ekstrem spennvidde i filmen. Her forvirret av den moderne heisen i datterens leiegård.
Pandora's Box moren 4 årvåken
Myndig av utseende, men antagelig uforstående observatør av døtrenes evinnelige krangling.
Pandora's Box moren 5 undersøkelse
Legen skal undersøke henne, men undersøkelsen blir gjensidig.
Pandora's Box moren 6 mørk stund
En mørk stund i et ukjent landskap.
Pandora's Box moren 7 og sønnesønnen
Moren og sønnesønnen – to mistilpassede mennesker som former et bånd.
Pandora's Box moren 8 i huset
Moren tilbake i huset sitt mot slutten av filmen, knugende på det evinnelige tørkleet.
Pandora's Box moren 9 søt
Hun kan imidlertid også være elskelig og eksepsjonelt sjarmerende – i det som etter mitt syn er en av tidenes største skuespillerprestasjoner.
Pandora's Box 6 sønnesønnen
Den plagede sønnesønnen ekspressivt plassert inn i et markant bylandskap.
Pandora's Box 7 morens hus
Morens hus og barndomshjemmet til de problemfylte søsknene.
Pandora's Box 8 kjøreturen
Impresjonistisk øyeblikk fra den lange, regntunge kjøreturen til morens hus.
Pandora's Box 9 landskap
Et typisk Ustaoglu-landskap, innhyllet i tåke.

Pandora’s Box er utgitt på DVD i Tyrkia med engelske undertekster og kan visstnok bestilles via Amazon her.

Visningstidene for Pandora’s Box under Film fra sør finner du her.

3. Araf – Somewhere in Between

Araf toppbilde

Mens sidehistoriene i Waiting for the Clouds, om foreldreløse og ellers vanskeligstilte barn, var litt uorganisk, nesten klønete innvevd i den vidunderlige hovedhistorien, innebar Pandora’s Box en langt bedre integrering av de voksne barnas egne liv og forløpet med morens demensproblemer. Araf framstår som fortellermessig fullendt, ettersom de forskjellige elementene og forløpene silkemykt griper inn i hverandre her. Igjen dveles det ved «transport-etapper», med lastebiler langs øde veier og de to unge hovedpersonenes bussreise fra sin mer tradisjonelle landsby til arbeidet deres på en funklende og sjelløs kafeteria langt borte. Den unge mannen er servitør og fremmedgjort fra sin fordrukne far. Den unge kvinnen arbeider i kjøkkenet og befinner seg også i et (mer diskret) opprør mot sin egen tradisjonsbundne familie. Han er forelsket i henne, men den lengselsfulle jenta faller i stedet for en mystisk langtransportsjåfør. Spørsmålet er om dette er et vakkert og kulturoverskridende kjærlighetsforhold, eller et fatalt feilgrep?

Araf byr på en svært sofistikert poetisk opplevelse. Dempede lydrelaterte virkemidler, blant annet Marc Marders lavmælte, drømmende musikktemaer; rytmiske forskyvninger av fokus; nennsomt underliggjørende filming gjennom ofte fuktige glassruter; en antydende fortellerstil; lange dialogløse passasjer preget av ladede blikkvekslinger; svært oppfinnsomme, nydelig mollstemnte visuelle grep. Alt dette skaper Ustaoglus mest omsluttende filmopplevelse til nå, der vi skal hypnotiseres inn i jentas udefinerbart lengselsfulle sinnstilstand. Samtidig er Araf en film med samfunnskommentar og sosial samvittighet like inntrengende som noen sosialrealistisk film. I motsetning til en viss type slike arbeider – der kunstnerens hånd skal være “usynlig”, der billedkomposisjon og alle andre stiliserende trekk generelt er bannlyst til fordel for en ren registrering av “ubehandlet” virkelighet – er Araf et skoleeksempel på hvordan man kan tilføye et pirrende kunstnerisk uttrykk og en lyrisk dimensjon, uten å miste noe som helst av troverdigheten eller knytningen til en samfunnskommentar. I Araf sprenger Ustaoglu den sosialrealistiske rammen, til vi står igjen med en kraftfull og hjerteskjærende metafor for kvinneundertrykkelse og sosiale skranker.

For filmen er ikke mer lyrisk enn at vi mot slutten beveger oss over i enemerkene til den nye rumenske sosialrealismen. Kronen på Ustaoglus verk er uten tvil Neslihan Atagüls fabelaktige spill i hovedrollen. Med sin runde ansiktsform, åpne uttrykk og store øyne minner hun om Élodie Bouchez i Englers drømmeliv (Erick Zonka, 1998). Atagül framtoner mer enn hun spiller; det er færre følelsesmessige nyanser, men desto mer vekt på den emosjonelle utstrålingen som allerede er bygget inn i hennes skulpturaktige ansiktstrekk. Araf blir noe mer ujevn i sin siste halvtime, men helhetsinntrykket er likevel en sjeldent berusende og empatisk filmopplevelse.

En av de mest betagende scenene i Araf er den drømmeaktige situasjonen hvor jenta og lastebilsjåføren støter på hverandre for aller første gang, så vi skal starte den visuelle biten med å se litt nærmere på den.

Araf scene 1
Scenen starter med en fuktig glassrute…
Araf scene 2
… hun ligger halvt i en døs og ser utover…
Araf scene 3
… hun slår blikket ned og en tåre triller ut…
Araf scene 4
… tilbake til glassruten, som vi nå forstår er det hun så på i bildet over. Regndråpene speiler tåren hennes, og vi ser plutselig konturene av noe nytt gjennom ruten…
Araf scene 5
…og langsomt forskyves fokus ut mot plassen bortenfor ruten, og det er som om en lastebil materialiserer seg på nærmest magisk vis, som svaret på hennes lengselsfullhet…
Araf scene 6
… hun har åpnet øynene på ny…
Araf scene 7
…og ser sjåføren skride over plassen, litt drømmeaktig utvisket gjennom ruten…
Araf scene 8
…hun følger ham med blikket…
Araf scene 9
…han kommer inn i kafeteriaen der hun har sittet og ventet på bussen hjem etter endt arbeidsdag…
Araf scene 9a
…han snur seg og blikket hans søker umiddelbart hennes, som av en mystisk dragning, men hun slår blikket blygt ned. Det blir ikke noe møte nå, kun et preludium.

Et godt stykke ut i filmen har de to blitt kjærester, men møtes kun sporadisk. Nå har hun gått og ventet og ventet, og denne scenen både speiler og kontrasterer den første scenen på elegant vis.

araf scene b 1
Hun venter på samme sted og er også nå meget trett…
araf scene b 2
… men så klippes det til et bilde tatt denne gang ute fra plassen, hvor vi ser henne se glad ut gjennom ruten…
araf scene b 3
… hvor vi ser reflektert i ruten, på Spielbergsk vis, den røde lastebilen som nettopp har kommet inn på plassen, igjen som svaret på hennes drømmer. Oppførselen hennes er forøvrig markant annerledes nå.
araf lastebil 1
Den røde bilen blir filmen gjennom brukt som et visuelt symbol på forholdet deres – ikke sjelden stilisert oppstilt, som her.
araf lastebil 2
Filmen er forøvrig preget av visuelt pirrende transport-etapper…
araf lastebil 3
…men som også kan romme ulykker og uvær.
Araf familie 1
Komplekse interiørscener: Jentas unge beiler er på rommet sitt mens faren og moren spiser med ryggen til, men samtidig fanget inn i et speil. I en visuell rytmikk veksler filmen mellom fokusforskyvninger…
Araf familie 2
… og kameraplasseringer. Både den kuede moren og den fremmedgjorte sønnen trer fram, mens faren forblir fjern. Isolasjon og ensomhet understrekes og rollefigurer rammes fysisk inn. Identiske kameraplasseringer skaper talende forbindelser, like over til en litt tidligere scene der moren sitter ensom på kjøkkenet.
Araf interiør
Vi avslutter den visuelle presentasjonen av “Araf” med enda et interiør, denne gang valgt av estetiske årsaker.

Araf er utgitt på DVD i Tyrkia med engelske undertekster og kan visstnok bestilles via Amazon her.

Visningstidene for Araf under Film fra sør finner du her.

Yesim Ustaoglu har vist at hun er en svært sofistikert filmskaper med en vilje til stadig å utvide sin kunstneriske palett. En følsomhet i forhold til rollefigurene forenes med en stadig mer elegant og sømløs formbevissthet og fortellerevne. La oss håpe at hun omsider når et enda større publikum og får den anerkjennelsen hun fortjener. En umiddelbar sjanse for et norsk publikum ligger i å besøke mini-retrospektivet under Film fra Sør.

*

Montages må innrømme at vi knipset bilder som gale av Neslihan Atagül. Som en bonus ser vi oss derfor i stand til å bringe denne stilstudien av en skuespiller vi definitivt håper å se mer av i fremtiden.

araf stil 1 araf stil 2 araf stil 3 araf stil 4 araf stil 5 araf stil 6 araf stil 7 araf stil 8 araf stil 9

 *

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Henrik D sier:

    Flott artikkel! Fikk veldig lyst til å se filmene.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>