Room 237

Leder

Room 237 og kunsten å overanalysere

«Du overanalyserer!» De fleste med interesse og engasjement for film har fått påstanden slengt i fleisen under opphetet diskusjon med likesinnede.

Fordi man, i et øyeblikk av overmot, har tatt seg vann over hodet i forsøket på å forsvare en utskjelt film; kommet i skade for å tilegne noe overdreven verdi, substans eller resonans. Det kan være snakk om ett enkelt bilde, en replikk, et skifte i musikken, en passasje som forener virkemidler og motiver på megetsigende vis. En eller annen undertekst løftes frem fra dypet, så høyt at vannet flyter utover og demningen brister.

Selve øvelsen er per definisjon sympatisk. Det har seg jo ofte slik at de mest dedikerte cineastene oppsøker potensielt interessante, men utfordrende filmer igjen og igjen, drevet av et oppriktig ønske om å forstå, om å avlese mønstrene i filmskaperenes tekst – som oftest fordi avsenderen er en kunstner vedkommende setter høyt. Man trekker inn referanser og teoretiske forståelsesmodeller som hjelp på veien, som kan virke obskure, til og med irrelevante, men som til slutt hjelper en med å finne en vei inn i – eller ut av – verket. På den andre siden kan man også redusere et verk ved å tolke det sønder og sammen; man kan avvæpne seg mot dets faktiske kraft, søke kontroll over det som skal flyte fritt, temme beistene som burde brøle. Dessuten risikerer man å bli en naiv fortolker, like blind som en passivt konsumerende tilskuer – uten å være klar over det selv, fordi man har forvillet seg så langt inn i materien at alt annet blir sort.

Susan Sontag var opptatt av at kunst også må kunne oppleves uten analytiske forsvarsmekanismer, slik at mottakeren kan føle dens fysiske, formelig erotiske kraft. For Sontag vil enhver avmystifisering også innebære risikoen for en utflatning:

Directed to art, interpretation means plucking a set of elements (the X, the Y, the Z, and so forth) from the whole work. The task of interpretation is virtually one on translation. (…) Interpretation first appears in the culture of late classical antiquity, when the power and credibility of myth had been broken by the «realistic» view of the world introduced by scientific enlightenment. Once the question of that haunts post-mythic consciousness – that of the seemliness of religious symbols – had been asked, the ancient texts were, in their pristine form, no longer acceptable. (Sontag 1964: 459)

Room 237

Her kommer Sontag inn på hva som har skjedd med de gamle mytene; når mennesket ikke lenger tør å tro på bilder, forteller dette om en frykt for det uforståelige, det uhåndgripelige. Mytene hadde en tiltrekningskraft som ikke var basert på rasjonalitet, men som instinktivt vekket frem følelser i mennesket, en slags fysisk reaksjon. I et moderne vestlig samfunn later det til at menneskene må tolke mytene for å kunne forstå dem, og det er i denne prosessen Sontag vil mene at de mister sin egentlige mening, ettersom tolkningsdiskurser flest baserer seg på å finne noe bakenforliggende, snarere enn å lese bildene «som de er». Det skal sies at Sontag – i hennes stadig populære essay «Against Interpretation» – først og fremst forsøker å sette fokus på viktigheten av form; at mange kunstvitere og -kritikere piller den bort som et skall i jakten på det såkalte innholdet, på en forestilt kjerne (en problematikk jeg tidligere har skrevet om i denne artikkelen, i forbindelse med mottagelsen av Brian De Palmas Passion).

Susan Sontag
Susan Sontag

Samtidig er Sontag litt utydelig på hva hun legger i dét å faktisk analysere form, for som Richard Shusterman skriver i «Beneath Interpretation» – et slags svar til Sontag – kan hun tidvis gi inntrykk av å forveksle «formal analysis with unintellectual ‘sensous immediacy’» (Shusterman 2000: 119). Den britisk-kanadiske filosofen Ian Jarvie utfordrer Sontag ved å problematisere ideen om kunsten som noe «selvforsørgende»; at filmer berikes ved å bli plassert i en kontekst som er større enn dem selv: «If one appreciates the beauty of a work of art, one must also hold that it contains truth, possibly deep truths. However truths are not truths because they are beautifully expressed. They are truths because they correspond to the facts.» (ibid: 259)

Facts ja, hva er det? Jarvie kan ikke akseptere en film som fullstendig autonom; det vil alltid være en rekke forhold (produksjonsvilkår, tidsperiode, regissørens filmografi osv.) som må tas i betraktning om man skal vurdere og forstå det helhetlige uttrykket. Selve opplevelsen kan ikke alene stå i sentrum hvis filmen skal bli en kilde til kunnskap og erkjennelser.

Men analytisk virksomhet er selvfølgelig langt mer enn bare kontekstualisering og registrering, enn redegjørelser for hva som «foreligger» og hva som «finnes rundt». Det er ikke bare avmystifisering, slik Sontag retorisk antyder. Det er også mystifisering, det er utvidelse. Ikke bare «sivilisering», men bevegelse i utakt, utforskende lek. Og som jeg skrev innledningsvis kan det – litt flåsete sagt – være en lek med ilden, fordi man alltids står i fare for å vikle seg akkurat litt for langt inn i egne resonnementer, slik at de fremstår private. At man ikke lenger stryker verket medhårs eller mothårs, men buster det til. Da kan responsen fra diskusjonspartnere være hard. Når jeg likevel synes at overanalysering er og blir en sympatisk øvelse, er det fordi den er harmløs, fordi den i prinsippet aldri kan gjøre noe verre enn å inspirere til nye samtaler om et verk.

Room 237

Det er i dette henseende at horror-entusiasten Rodney Aschers eklektiske samling analyser av Stanley Kubricks The Shining («Ondskapens hotell», 1980) slår meg som interessant. En myteomspunnet klassiker, av en filmskaper som er innbegrepet på en innesluttet, utilnærmelig, eksentrisk kunstner. En film så endevendt og «gjennomlest» at mange sannsynligvis kjenner på en viss metthetsfølelse hva gjelder «nye og spennende» innsikter om den. (Undertegnede har selv bidratt til saftpressen i denne artikkelen om filmens fremstilling av den patriarkalske mannsrollen).

Jeg hørte mye forskjellig om Room 237 (2012), som ble vist for første gang i Directors’ Fortnight-seksjonen i Cannes. Noen beskrev den som «fullstendig genial» – sjeldent et godt tegn – mens andre opplevde at den nærmest ble nedverdigende i sin analytiske lek med det de aller fleste betrakter som et av filmhistoriens virkelige mesterverker. Nå har det seg slik at The Shining er undertegnedes favorittfilm; den avgjørende opplevelsen som dyttet meg til videospilleren igjen og igjen som trettenåring, som sendte meg til biblioteket for å lese auteuranalyser og bøker om filmatiske virkemidler. Som plaget meg i en slik grad at den forårsaket søvnproblemer og fremprovoserte et sterkt behov for å kartlegge årsakene til denne irrasjonelle reaksjonen. Foruten The Shinings opplagte mesterskap som nyskapende sjangerfilm – den ustoppelige gleden ved å se den – er det grøsserens labyrintiske vesen som har holdt interessen min i live. Overlook Hotel er et ugjestmildt sted. Det er som om den veldige bygningen forsøker å advare oss mot å oppsøke irrgangene.

Jeg var bekymret for at Room 237 skulle bidra til å forsegle mystikken. At den ville lukke dører i stedet for å åpne opp nye. I et svakt øyeblikk satt jeg faktisk spørsmålstegn rundt hvorvidt The Shinings hjemsøkende tone er resistent mot denne typen analytiske «angrep», selv om erfaringen min tilsa det motsatte. Det var selvfølgelig helt unødvendig. For stor kunst kan alltid ta imot tolkningens kanyle, uten å tappes for blod.

Room 237

Aschers dokumentar er inndelt i ni kapitler, og hver og en av dem inviterer oss inn i samtaler om forskjellige aspekter og merkelige detaljer ved The Shining, ført av entusiastiske kommentatorer med sterk, i visse tilfeller fanatisk, tilknytning til materialet. Room 237 baserer seg ikke på intervjuer i tradisjonell forstand – vi får aldri se stemmenes ansikter – og fungerer heller som en assosiasjonsrekke, en fri tankestrøm som akkompagnerer sekvenser fra Kubricks film. Passasjer fra andre Kubrick-verk, som 2001: En romodyssé (1968) og Eyes Wide Shut (1999), får illustrere når samtalene skyter ut i digresjoner. Et fint grep, som underbygger hvordan mystikken rundt The Shining er knyttet opp mot regissørens karriere og liv generelt. Flere av pratmakerne kan simpelthen ikke akseptere at Stephen King-adaptasjonen bare er en sjangerøvelse – selveste Kubrick ha fylt filmen med annet innhold.

På sitt beste er Room 237 regelrett uhyggelig i sin absurditet. Som i kapittelet der en New York-basert filmklubb har funnet ut at den amerikanske versjonen av The Shining (som er lengre enn den europeriske) er strukturert slik at den kan spilles fra «begge sider»; det vil si at filmens første innstilling passer overens med den siste osv. Hvis man avspiller filmen forlengs og baklengs på samme tid, vil man oppdage at påtagelig mange bilder smelter sammen med hverandre og danner nye, forstyrrende motiver (se videoen nederst i artikkelen).

Teorien er helt på viddene, med mindre man kan sikre beviser for at dette faktisk var Kubricks intensjon. Samtidig: hvorfor ikke? Den mediasky regissøren var en kompetent sjakkspiller og etter sigende besatt av strukturer og mønstre; han brukte årevis på filmene sine, ettersom hver minste detalj ble gjenstand for grundige overveielser og omfattende undersøkelser. Hva Kubrick lekte seg med under huden på disse mesterverkene kan vi aldri få innsikt i. Da blir vi nødt til å spekulere.

Room 237

En av de mer plausible teoriene – i alle fall hvis man lar seg rive med – går ut på at Kubrick filmet opptaket av månelandingen Apollo 11 i et studio. Mange har, med relativt stor overbevisningsevne, avslørt at klippet som fikk verden til å gispe etter luft i 1969 er en forfalskning. Room 237 identifiserer et utall referanser til månelandingen i The Shining, og antar at dette var Kubricks sublime måte å avsløre hemmeligheten på. At han på et vis koblet traumene over å måtte holde dette skjult for sine nærmeste med Jacks forsøk på å «samle familien» på Overlook. Et desperat forsøk som mislykkes fordi hotellets vegger og gulv bærer på fryktelig informasjon, som hjemsøker alle menneskene som fanges mellom dem.

Og med tanke på at 2001: En romodyssé imponerte hele verden med banebrytende effekter bare et år før månelandingen, med verdensrommet som bakteppe, er det i grunnen logisk at Kubrick var rett mann for oppdraget. Hvis man i det hele tatt går med på tanken om at opptrinnet kan ha vært arrangert. Og det behøver man jo slettes ikke.

Den konspiratoriske tonen bak noen av disse analysene er vanskelig å kjøpe uten store forbehold, men Room 237 er befriende lite retorisk; den forsøker ikke lede tilskueren til å tro på galskapen, den bare presenterer noen muligheter som har vokst seg ut av en gruppe menneskers intense, irrasjonelle kjærlighet til filmen.

Overanalyseringen blir et uttrykk for hengivenhet, et ønske om dialog – en invitasjon til å bli «bedre kjent». Rodney Ascher avmystifiserer ingenting, men vever nye og rare mønstre i en klassiker som aldri ser ut til å stivne.

*

Jarvie, I. C. (1987): «Philosophy of the Film. Epistemology, Ontology, Aesthetics». New York: Routledge & Kegan Paul Inc. in association with Methuen Inc.

Shusterman, Richard (2000): «Pragmatist Aesthetics» (2. edition). Lanham: Rowman & Littlefield Publishers, Inc.

Sontag, Susan (1964): «Against Interpretation and Other Essays». New York: Picador

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

  1. Andreas J. Riiser sier:

    Dette likte jeg godt! Kjenner meg veldig igjen som kunstkonsument (spesielt i første brorpart). Det er vel mest kutyme her inne for å komme med faglig respons den ene eller den andre veien, men jeg fikk behov for å melde litt språklig kred også! Du skriver veldig godt og oppbyggende. Det er personlig, men elegant – opplyst, men lekent.

    Og for å forsøksvis levere på fag samtidig, har jeg bare en parallell observasjon til første halvdel: den russiske regipedagogen og teaterinstruktøren Georgi Tovstonogov mente blant annet at man ikke kunne sette opp et teaterstykke uten samtidig å sette seg inn i tiden det var skrevet på. For meg som ung filmskaper gjorde denne innsikten stort inntrykk: Tovstonogov hadde på denne måten tiltro til at dramatikere ikke ville skrevet dramatikk om de ikke var bevisste på sin samtid og virket i forhold til den. Og videre i forhold til denne lederen: at man nesten burde kunne gå ut fra at det er konnotasjoner til et verk. Penn og kamera nå tenkt som ens. Jeg personlig mener dette er et ansvar for enhver kunstner og kunne ønske flere tok dette potensialet på større alvor .

    • Hei Andreas,

      Tusen takk for særdeles hyggelig tilbakemelding på artikkelen! Kunne du utdypet det du skriver om Georgi Tovstonogov? Virker veldig interessant, med tanke på den evige diskusjonen om man skal forholde seg til et verk som autonomt eller ikke. Jeg mener vel generelt at det nesten alltid vil være vanskelig/problematisk å separere verket fra alle kretsløpene rundt, jamfør Roland Barthes tanker om den “unngåelige” intertekstualitet…

    • Andreas J. Riiser sier:

      Her er det mange lag og måter å se ting på i forhold til det du skriver om å separere et verk fra kretsløpene rundt. Jeg klarer nok ikke utdype nok her uten å gå meg vill. Men selv om en som uttrykker seg kan insistere på at en gitt fortolkning av dette uttrykket ikke var hensikten bak, så vil både kunstneren og verket måtte forholde seg til at den som fortolker likevel har rett på sitt vis fordi det jo kommer fra et sted. Og ting oppstår ikke av seg selv. Det er jo det fine med kunst, at man ikke har full kontroll – verken når man skaper eller når det man har uttrykt presenteres og begynner å generere inntrykk hos folk. Og alle som skaper ting kan være uvitende om innflytelse vi underbevisst har med oss fra disse ”kretsløpene” rundt oss – selv om vi kanskje ikke konkret har tenkt gjennom alle måter det kan fortolkes på. Les: med mindre en kunstner har vært totalt isolert i en bunkers omtrent fra start, vil man måtte enes om at kunst og kultur på en måte alltid er små eller store reaksjoner overfor kretsløpene rundt. Selv når de er en motreaksjon. Og selv når de ikke er ment sånn. Mottaket står.

      Videre oppstår det noe interessant her når et eldre verk fortolkes i nye tider med nye briller, evt. at noe som er skapt i Norge i dag, samme dag fortolkes av noen i Nord-Korea. Det er vel en måte å si på at analysen er veldig avhengig av hvem som analyserer og når analysen gjøres. Tanken er uansett etter mitt syn – fri.

      Skal ikke begi meg ut på noen lengre utdyping, men jeg kan dele noe Tostonogov stod for rundt dette: ”Når jeg blir oppslukt, lærer jeg, og når jeg lærer, blir jeg enda mer oppslukt. Det ene utfordrer og støtter det andre. Analyse er nødvendig for å forstå, forståelse er nødvendig i jakten på den artistiske begeistringen, begeistring er nødvendig for å få i gang intuisjonen og intuisjonen er nødvendig for å vekke den kunstneriske prosessen. Til syvende og sist er altså analysen nødvendig for kunsten.”

    • Andreas J. Riiser sier:

      Kom forresten på at jeg har et lite og passende eksempel fra egen produksjon ref. artikkelen. For i en musikkvideo jeg laget for Coldcut for 8 år siden basert på materiale fra kortfilmen min “Brick Vision”, bor hovedpersonen i leilighet nr. 237 som kan får se med små “uviktige” tall helt til slutt. Det var et tall jeg i all hast tok ut av lufta når scenografen spurte i innspurten. Jeg tenkte virkelig ikke på The Shining og analyserte der og da, men det lå vel unektelig i meg.

      MEN når filmen nå er sett av godt over hundre tusen på YouTube (om man legger sammen de tre største sidene den er publisert på), så har det kommet en mengde kommentarer på nettstedet. Og når jeg scrollet meg gjennom en dag, fant jeg noen som diskuterte tallet på leiligheten i ett av forumene. The Shining ble opplagt nevnt, men fordi det jo er en symboltung video (og at jeg sånn sett BURDE hatt en bedre tanke bak valget av det lille tallet), så mener de som analyserer på YouTube at det må ligge noe mer bak. Og uten at jeg har faktasjekket dette, melder en seg på diskusjonen og skriver at “237” i følge japansk mytologi betyr “Happiness”. “Ah, go figure” og tilsvarende er reaksjonene. Hehe. Så der fikk jeg altså analysert på meg en utilsiktet japansk fjær i hatten. Kanskje var Kubrick på ballen med japansk mytologi, hva vet jeg.

      Videoen ligger forøvrig blant annet her:
      http://www.youtube.com/watch?v=IUmiY_NRmdw

    • Dag Sødtholt sier:

      What Tostonogov said! Sjelden velformulert. Var “Happiness” et viktig aspekt ved videoen?

    • Andreas J. Riiser sier:

      Det var nok et mer relevant aspekt for min video enn “The Shining”. Men i og med at jeg er bondefanget i en analyse jeg ikke selv hadde, skal jeg passe meg her nå – men jeg vil nok si at det snarere går opp som mangel på happiness eller “hva er happiness”. Likevel var det ikke det jeg tufta nummeret på leiligheten på.

  2. Spørsmål: Vil du si at overanalyse har noe med verkets kompleksitet? Min påstand at det er enklere å overanalysere filmer som American Beauty enn Lost Highway eller Speil. Faren for å overanalysere er større jo enklere verket er.

  3. Even G. Benestad sier:

    Dette er en treffende film på mange måter og ikke minst er den en fin parodi på hvordan dedikerte nerder kan finne på de villeste ting i jakten på geniets egentlige plan. I dette tilfellet Stanley Kubrick og hans film The Shining. Teoriene og analysene er tidvis så banale at det er grunn til å frykte for oppkokerens mentale helse. Når det er sagt er det faktisk en ting jeg har tenkt på. Dette med å kjøre filmen forlengs og baklengs over hverandre. Kubrick komponerte ofte ganske symmetriske bilder. Dette er gjentagende for alle hans filmer. Det kunne være et artig eksperiment å legge eksempelvis A Clockwork Orange over The Shining for så og lete etter visuelle klikkpunkter. Trolig ville det være en del av dem…

  4. Robin sier:

    Enig i at “over”analyse er en harmløs affære. Er langt mer oppgitt over simplifiseringer av gode sjangerfilmer. Ingen ting gjør meg mer kvalm enn arthaus-fantaster som banaliserer blockbuster film – uansett kvalitet.

  5. Even G. Benestad sier:

    Erik F: Det der er et supert eksempel. Det sier seg selv at man kan skape nytt innhold ved rett og slett bare plastre filmen på hverandre.

  6. Fikk sett filmen nå nylig selv, siden hele problemstillingen som presenteres her er veldig relevant til en eksamensoppgave jeg holder på med (og kildelisten her er som klippet ut av kompendiet i vitenskapsteori i film- og fjernsynsvitenskap).

    Er enig i at overtolkning av film er en sympatisk og harmløs affære, i sterk kontrast til konspirasjonsteorier om andre, virkelige hendelser. Månelandingsbiten er nok derfor filmens mest kontroversielle teori, da den indikerer at bildene er forfalsket og regissert av Kubrick – noe som selvsagt er absurd og faller på sin egen urimelighet. Men denne presentasjonen er likevel av filmens mest underholdende. Til resten av filmen heller jeg nok heller mer mot Erik Vågnes artikkel fra i fjor, hvor han skriver at filmen presenterer teoriene på en noe uinteressant måte (å bruke lang tid på frame-by-frame av åpningsscenen for å vise hvordan det i ett bilde oppstår et fallossymbol gjør at filmen både mister interessen og troverdighet, noe som igjen går ut over mer plausible teorier).

    Men det ender jo med at vi sitter og må gjøre fortolkninger av fortolkningene av The Shining, så på et slags metanivå så er jo hele filmprosjektet ganske spennende.

  7. Dag Sødtholt sier:

    Nettopp ferdig med denne – en fascinerende opplevelse. Ikke minst som seeropplevelse da filmen skaper et slags motstykke til labyrinten i hagen og inne i hotellet i selve The Shining. En marerittaktig opplevelse med gjentagende, kvernende musikk, stadige repetisjoner av de samme bildene eller nøkkelscener, noen ganger frosset fast i stillbilder eller ekstrem slow-motion, stemmer fra bidragsyterne vi aldri ser, intense tolkende funderinger man føler fortaper seg i voksende besettelse eller iallfall forvirring. Den ironiske bruken av klipp som ikke passer til, eller som undergraver, det som sies virker meget smart.

    Fascinerende var det også å støte på mange elementer som jeg selv pleier å oppdage under prosessen med å analysere film. Det meste av det som påpekes her er verdt å ta tak i, selv om konklusjonene flere av bidragsyterne trekker er altfor vidløftige. Jeg håper også at jeg tillates å være uenig med artikkelforfatteren, når jeg mener at månelandings-delen av filmen var noe av det minst plausible. Dette kan jo bare ikke være mulig siden det ville vært vanskelig å hemmeligholde et så stort apparat som en slik innspilling ville krevd – og fyren hørtes jo ganske paranoid ut også, når han på slutten mumler om at myndighetene nok var etter ham nå som han hadde “avslørt” hemmeligheten. Men Jacks diskusjoner med Wendy om hans forpliktelser overfor sine oppdragsgivere, passet fantastisk bra, det skal han ha. Jeg skjønner hvor fristende det må være å bøye virkeligheten slik at den passer med denne teorien.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>