passionred

Leder

Film som forlanger

Når man ser mye film, fester man seg ofte ved de relativt få som utfordrer og gnager, som forlanger noe av deg som tilskuer. For undertegnede er årets sålangt mest stimulerende kinoopplevelser Paul Thomas Andersons The Master og Brian De Palmas Passion. Ved første øyekast kunne de neppe vært mer forskjellige.

Den ene er det vi forbinder med stor kunst. Virtuos og ladet med tankegods. Den andre er tilsynelatende trash, lavpannet sjangerkluss, en falmende stjernes nostalgiske fantasier om tidligere bragder. The Master er en stadig ung og viril filmskapers søknad om å bli tatt opp i den mest prestisjefylte losjen. Det er en film om nesten ingenting og kanskje alt. En film om å si et ord så mange ganger at du glemmer betydningen. Om prinsippløshet og grisk erobringslyst som kolliderer med ønsket om sannhet og uslitelig troskap. Om å sivilisere det kaotiske. Gjøre det endelige uendelig. Passion er en «old man’s film», et selvbevisst oppsummeringsverk à la Alfred Hitchcocks Marnie eller David Lynchs Inland Empire. Den handler i grunnen ikke om stort annet enn film, og det kan være en vanskelig tomhet å svelge for mange substanstørste tilskuere – forståelig nok.

Andersons film har stort sett blitt møtt med lovprisninger, men har gitt mager avkastning. Passion forvises derimot til videohylla i Norge, og har slitt med å få distribusjon i mange land etter den underveldende Venezia-premieren i fjor høst (hvor den konkurrerte mot nettopp The Master, som vant hele tre priser). Den vurderes altså som enten for dårlig eller for vanskelig å distribuere til å innvilges ordinær kinolansering. Dette var også tilfellet for Femme Fatale og Redacted, to nøkkelverk for De Palma på 00-tallet.

Gapet mellom The Masters anerkjennelse og de kalde skuldertrekkene som har blitt Passion til del, gjør det unektelig søkt å se dem i lys av hverandre. Men i mine øyne deler filmene enkelte vesensegenskaper – riktignok av typen som må tillegges moderasjonsfrasen «uten sammenligning forøvrig». Verken Anderson eller De Palma har produsert filmen sin under vanlige forhold i Hollywood. The Master måtte gå veien om privat finansiering fra den unge multimilliardæren Megan Allison og hennes Annapurna Pictures. Passion er produsert i Europa, i samarbeid med Saïd Ben Saïd (som også gjorde Carnage med Roman Polanski og utvikler Maps to the Stars med David Cronenberg).

The Master

På hver sin måte har disse to betydningsfulle, visjonære filmskaperne sikret seg muligheten til å ha kunstnerisk frihet, i en tid der denne posisjonen på ingen måte er selvskrevet. I en perfekt verden ville en auteur som Brian De Palma fått carte blanche til å gjøre hva han vil på dette tidspunktet i karrieren – om ikke annet som en klapp på skulderen for lang og tro tjeneste – men regissørens spede produksjon de siste femten årene vitner om en helt annen virkelighet.

Avvisningen fra kritikere og distributører bare bekrefter dette. Som dedikert tilhenger av De Palma, den mest avantgardistiske og filmspråklig avanserte fra Movie Brats-generasjonen, vil en utsigelse fra den kanten nødvendigvis være en begivenhet uansett. Og Passion er nok mest fornøyelig for oss som kjenner avkrokene i filmografien den tilhører, men definitivt verdt å ta i nærmere øyesyn for alle som tenker at film et komplekst, audiovisuelt kunstuttrykk.

Passion krever mye av tilskueren, men belønner dem som strekker ut hånden; den er like generøs og inviterende som den er uutgrunnelig. Filmen er basert på franske Alain Corneus thriller Crime d’amour («Love Crime») fra 2010. Originalen lykkes godt med å skape et engasjerende karakterdrama, men Passion har helt andre ambisjoner med dette høyst ordinære materialet. De Palma formidler historien som en slags teknologi-fiksert giallo, og danser seg gjennom en storm av forskjellige visuelle utrykk. Filmens midtparti er lyssatt som en ekspresjonistisk stumfilm eller film noir, for å understreke hovedkarakterens paranoia. Den dramatiske siste akten ligner en parodi på De Palmas tidligere Hitchcock-pastisjer. Passasjer tidligere i filmen kunne vært hentet ut fra en reaksjonær, datert satire. Stadige og abrupte toneskifter fordrer at vi går i dialog med filmen og aktivt forsøker å lese hva formspråket er ment å uttrykke eller kommentere. Vi må være med på leken, og huske at den som leker med oss vet hva han driver med, selv om grepene av og til er fremmedgjørende.

Jeg forstår hvorfor det virker rasjonelt – og sikkert komfortabelt – å avslå dette fragmenterte, kaotiske fiksjonsunivserset som “mislykket”, men anmoder til mer tålmodige lesninger. For i likhet med The Master, er Passion en film som forlanger tilskuerens vilje og evne til å bidra underveis – til å kultivere teksten. I likhet med all annen bruk og kast-krim har Crime d’amour klokketro på “kjernen”, altså historien og rollefigurene, og fører en diskurs som sjeldent trekker oppmerksomheten vekk fra dette. Den vil engasjere oss på enkle premisser. Passion er på sin side aldri orientert rundt hva, bare hvordan. De Palma smatter på en slags forestilt kjerne, som om den var en ball i klørne på en katt. En tom konformitet til kriminalsjangeren åpenbares tidlig, og De Palma ser hva han kan bruke den til. Stikkordet er overdrivelse. Undertonene blir overtoner. Den antydningsvise erotikken fra originalen flyter opp til overflaten og blir grafisk, snuskete. De smått gjenkjennelige figurene blir monstrøst karikerte arketyper. Rivaliseringen mellom hovedkarakterene blåses opp til svulstig melodrama. Krimgåten forløses som en Argento-slasher.

Passion

Filmen har altså en subversiv tilnærming til seg selv; den bygger opp ved å bygge ned, den tar noe anstendig og finner dets iboende dårlighet, for så å sende det tilbake mot oss, filtrert gjennom en iherdig kunstnerisk tilnærming. Men da utpreget lav kunst. På den måten stiller Passion seg selv til skue. Det er som om De Palma (hvis far var kirurg) skjærer opp en film og viser den frem, organ for organ. Bestanddelene blir så tydelige og vulgære at det nesten blir absurd. Og nødvendigvis interessant.

Inngangen til å forstå De Palma har alltid vært å akseptere at “alt” ligger nedfelt i selve formspråket, i det ytre. I så måte er han innbegrepet på en postmodernist – det filmviter Dag Asbjørnsen så presist omtaler som «dypt og grunnleggende overfladisk». Når handlingen er satt til Berlin, det postmoderne Utopia, er det fristende å lese dette som et intertekstuelt sleivspark.

Jeg nevnte Marnie innledningsvis, der Hitchcock velter seg i egne troper og klisjeer. Etter å ha startet karrien som progressiv, politisk engasjert undergrunnsfilmskaper i New York, så De Palma tidlig potensialet for å bruke Hitchcocks ideer og motiver til å diskutere og problematisere filmmediet, i like stor grad som antifilmene til Jean-Luc Godard, Chantal Akerman og Andy Warhol. Femme Fatale (2002) er sannsynligvis et av filmhistoriens mest misforståtte mesterverker, og den ultimate De Palma-tripp: en film om filmer om film. Femme Fatale er strukturert slik at vi tror den skal fortelle en historie, men den holder oss for narr, og tematiserer fiksjonens, kameraets og lysets blendende kraft. Den er film som hypnose. I avslutningen blir hovedkarakteren reddet av et skarpt motlys, hvorpå hun trosser sin egen skjebne – slik bare filmer og drømmer åpner for.

Både The Master og Passion kan, på hver sin vidt forskjellige måte, oppfattes som poserende, som Keiserens nye klær. Stil over substans, såkalt form over innhold. Men hva betyr egentlig dette? Det er et tankekors at mange filmkritikere finner sin dybde, sin substans bak det audiovisuelle. Filmens stilistiske system blir vurdert som en applikasjon – noe som har livets rett fordi det løfter frem noe annet. En holdning som springer ut av en gammeldags og begrensende forståelse av den klassiske Hollywood-filmens diskurs. Som Susan Sontag diskuterer i sitt innflytelsesrike essay «Against Interpretation», er ofte formen det vanskelige. Det vi forsøksvis avvæpner med forståelse og fortolkning: «If excessive stress on content provokes the arrogance of interpretation, more extended and more thorough descriptions of form would silence.»

Passion er vanskelig å like. Formspråket står ikke bare i veien for noe bakenforliggende – det knuser “kjernen” og stiger frem som selve essensen. Og på en så avansert og overveldende måte at resultatet blir hardcore porno for cinefile.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Nå skal Passion ses med nytt giv!
    Det ligger nok i at filmen burde ses med et auteurperspektiv som gjør den lite tilgjengelig for kinomarkedet? Det er et tankekors at man må vite at regissøren vet hva han gjør for å ikke dømme filmen som en “sminket gris”, noe som i Passions tilfelle er veldig lett.

  2. Så kult at du vil gi “Passion” en ny sjanse! Anbefales ;)

  3. Knutsvik sier:

    De Palma er, trur eg, Guds eige syskjenborn og eit geni og i det minste “den mest avantgardistiske og filmspråklig avanserte fra Movie Brats-generasjonen,” som Kristiansen skriv.

    (snakk om reduksjon frå mi side!)

    det er ikkje noko i vegen med “ein sminka gris” – eg gler meg!

    [oh, i dag blei Tarantino 50 år!]

  4. Even G. Benestad sier:

    Brian De Palmas karriere har vært preget av OPP og NEDTURER.

    Eksempelvis lagde han kalkunen “Phantom of the Paradise” etter han hadde snekret sammen “Sisters”. Sistnevnte er i dag en klassiker. Før han regisserte sin kanskje beste film “Dressed to Kill” la han sin klamme hånd på katastrofen “Home Movies”. Etter Dressed gikk han inn i en gullperiode før han igjen torpederte karrieren sin med “The Bonfire of Vanities”. Til og med det sorte hullet krøp han ut av med den eksentriske Raising Cain. En film som fort kan leses som siste støt fra en aldrende mester. Det ble det ikke.

    Han klarte til og med å lokke halve verden på kino med “Mission Impossible”.

    Den siste filmen jeg så som jeg likte litt regissert av De Palma var “Femme Fatale” som godt kan plasseres et sted midt på treet av alle hans thrillere. Den er pepret med visuell bravura, men plottet er rimelig klønete. Nesten like håpløst som en Dario Argento film. Problemet er bare at De Palma er en smule mer sofistikert enn Argento slik at man naturligvis forlanger mer enn drømmelogikk og perverse kameravinkler.

    Etter denne artikkelen må jeg selvsagt at en titt på Passion…

  5. Even G. Benestad sier:

    En liten ting siden Marnie blir nevnt som Hitchcocks “homage” til egne triks. Underlig nok blir også denne sett på som mesterens siste mesterlige film. Selvsagt bommet Hitchcock totalt med den svært banale Topaz, men Frenzy mener jeg bestemt at er den beste Hitchcock filmen ved siden av Psycho. Det var ikke mange gammelmannsvibbene i den. Faktisk vil jeg mene den for tiden var ekstremt moderne. En Giallo laget av en som ikke feiler verken på stil eller innhold.

    Jeg leger ved den kanskje beste scenen!
    https://www.youtube.com/watch?v=BRfbuQgJsjY

  6. @Even: De Palma har definitivt hatt sine opp- og nedturer, men filmene hans er sjeldent helt uinteressante. Tenker du virkelig på “Phantom of the Paradise” som en kalkun? Den er vel snarere en kultfilm, og en favoritt hos mange De Palma-fans. Digger den selv!

    “Home Movies” er elendig, men målet var nok aldri å lage en “god” film. Prosjektet ble til i samarbeid med filmskolestudenter som skulle øve seg, og det var unektelig kult av De Palma å gjøre dette når hans egen karriere var i fullt fyr etter “Carrie” og “The Fury” (familien i filmen er for øvrig direkte basert på hans egen, som også er tilfellet i “Dressed to Kill”). “The Bonfire of Vanities” er definitivt mislykket, men ganske underholdende.

    Veldig enig i at “Raising Cane” er en skikkelig “old man’s film”, på en eksentrisk og kul måte. “Passion” er hakket mer konvensjonell, men de ligner på den måten at de begge er oppsummeringsverker. At plottet i “Femme Fatale” kan oppfattes som klønete har jeg ingen problemer med å forstå, men ser man filmen flere ganger blir det tydelig at dette slettes ikke er tilfellet. Den er uhyre gjennomtenkt i alle ledd, men er vanskelig å følge med på første gang (litt som “Mulholland Drive”, egentlig). Og langt rikere og mer sammensatt enn Argentos filmer, som er dødsfete (jeg elsker både “Suspiria”, “Opera”, “Phenomena” og “Tenebre”) men også veldig veldig tomme – og dét uten å tematisere eller diskutere tomheten.

    Det er morsomt å tenke på at “Marnie” i dag, som du skriver, regnes som mesterens siste mesterverk. Når filmen kom, ble den avvist av både kritikere og publikum, men i ettertid har den modnet. Dette er jo også skjebnen til svært mange av De Palmas filmer. Er helt enig i at “Frenzy” fortjener å bli trukket frem i lyset, men mitt inntrykk er at den stadig får høyere status hos Hitchcock-fans. Se bare på Tronds ferske Hitchcock-rangering på bloggen hans :)

  7. Vil vel også kalle Phantom of the Paradise en kultfilm ja, den er jo helt herlig selvbevisst sleazy. Digger musikken!

  8. Dag Sødtholt sier:

    Ja, skjønner ikke hvorfor det skulle være noe galt med Phantom of the Paradise i en De Palma-sammenheng. Den har vel mange av de egenskapene som artikkelforfatteren priser?

  9. Geir J. Olsen sier:

    Er helt enig med Even om at FRENZY – ikke Marnie – er Hitchcocks siste mesterverk. Jeg tror allerede da den kom ut for 40 år siden, så var det en ledende europeisk anmelder som hyllet den nettopp fordi den ikke virket som en gammel manns verk, men mer som en forfriskende knallthriller fra en ung og ekstremt talentfull debutant som nærmest var sprekkferdig av nye ideer.

    Bob’s your uncle!

    Sånn ellers, hva gjelder mer krevende filmer, så er jeg heller tilhenger av Preston Sturges’ budskap fra hans nydelige “Sullivan’s Travels”: filmmediets fremste oppgave er å fungere som god virkelighetsflukt fra hverdagens problemer og bekymringer. De som KUN ønsker å se tunge realistiske dramaer er i mine øyne masochister.

  10. Dag Sødtholt sier:

    … og hva er de som KUN ønsker å se god virkelighetsflukt fra hverdagens problemer og bekymringer…?

  11. Even G. Benestad sier:

    Phantom of the Paradise kjøpte jeg da den dukket opp på DVD for mange herrens år siden. Jeg så den, tok den ut av spilleren og løp ned på butikken for å bytte den med en gang! Filmen er helt grusom. De Palma gjør alt som kan gjøres galt. I bunn og grunn er det bare mas uten mål eller mening! Kultfilm??? ÆÆÆ!!!

    https://www.youtube.com/watch?v=2n5qVJEg3q

    Nei. Da er det bedre å ta 90 minutter med Ken Russels Tommy:).

    https://www.youtube.com/watch?v=ECb1EsbEnEE

  12. Geir J. Olsen sier:

    Kanskje flaut å innrømme som livslang De Palma-fan, men to av filmene hans har jeg ALDRI sett: “Phantom of the Paradise” og “Bonfire of the Vanities”.

    Har til gjengjeld utsatt meg selv for “Raising Cain” en rekke ganger, og det er alltid like deilig!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>