Room 237

Omtale

En skuffende konspiratorisk filmanalyse: Room 237

BIFF 2012: Room 237 har blitt kraftig hypet opp etter at den ble vist på Sundance tidligere i år. Filmen lover oss et dypere perspektiv på Stanley Kubricks legendariske The Shining (Ondskapens hotell), men roter seg bort i spekulative konspirasjonsteorier.

Det som kunne vært en gylden anledning til både å fremme filmanalyse og i tillegg gi nye måter å se et kanonisert verk på blir dessverre skuslet bort på useriøse og slette analyser. Rodney Aschers film er farlig nær med å redusere The Shining til et traurig filmverk.

Handler The Shining om amerikanernes utslettelse av indianerne? Eller kanskje om holocaust? Room 237 bruker fem forskjellige personer, alle amerikanere, som beretter om sin første opplevelse med filmen og deretter sin lesning av den. Noen av tolkningene har jeg hørt før, som for eksempel den om indianerne. Det er interessant, eller i hvert fall informativt, å bli gjort oppmerksom på at Kubrick har plassert plakater og bilder av indianere, til og med suppebokser med et indianerhode på. Jeg kjøper absolutt den tolkningen, ettersom filmen virker til å ha mange referanser til folkemord og «The White Man’s Burden», som Jack formulerer seg i filmen.

Andre opplysninger, som for eksempel hvordan en overtoning av hotellet viser en perfekt symmetri mellom mønen og en stige i hotellets lobby (en såkalt match cut), er morsomme å bli vist fordi vi blir klar over hvor perfeksjonistisk og visuell Kubricks stil var. Men Room 237 reduserer dessverre filmanalyse til en paranoid persons leting etter symmetri og skjulte budskap. Regissør Ascher har nemlig hentet inn samme type folk som påstod at The Beatles byttet ut Paul McCartney med en dobbeltgjenger, siden den ekte Paul visstnok døde i en bilulykke. De samme typene som satt og spilte av Led Zeppelin-plater baklengs og i fullt alvor mente at der befant seg skjulte budskap om djevelen.

På denne måten roter Ascher seg inn i en labyrint (ikke ulik den utenfor Outlook Hotel) av useriøsitet som han ikke finner veien ut av. Kanskje hadde det vært tålelig hadde det bare vært et par isolerte konspirasjonsteorier i denne filmen. I stedet gjennomsyres den av ideer så konstruerte og usammenhengende at man blir sittende utålmodig og riste på hodet. For det blir fryktelig langtekkelig når man må sitte og vente på at en The Shining-fanatiker med munndiaré skal bli ferdig med tåkepratet sitt.

Jeg lærte blant annet at opptakene fra den første månelandingen var spilt inn i studio og regissert av Stanley Kubrick. Visstnok plaget denne hemmeligheten ham så mye at han måtte kode det inn i The Shining. Om du setter deg ned med en penn og en blokk og lager en plantegning av alle rommene og gangene vist i filmen, så stemmer ikke alt overens, ufattelig nok… Og spiller du av scenen fra jobbintervjuet i sakte film, ser du at Kubrick får kontorrekvisitta til å bli et fallossymbol noe som hentyder til at hotelleieren er seksuelt interessert i Jack. Noen av disse tolkningene kan kanskje være morsomme å høre en kortversjon av, men å sitte og observere lange analyser av dem er ikke like gøy. Og således følger det på rekke og rad med dårlige og uinspirerende drøftinger som nesten utelukkende virker usannsynlige.

På den tekniske siden er heller ikke alt som det skal være med Room 237. Ascher har dårlig lydopptak av enkelte av sine intervjuobjekter og mange av klippene han viser utenom Kubricks filmografi, flere fra kjente filmer, er av så dårlig kvalitet at de virker hentet fra en kornete YouTube-video. I tillegg unnlater han å vise ansiktene til disse intervjuobjektene eller oppgi hvem av dem som prater. Dermed vet man ikke om man hører analysen til han fornuftige i begynnelsen eller han gærningen som snakket om månelandingen.

Filmens beste del er da en filmklubb i New York finner på å vise The Shining forlengs og baklengs parallelt ved å prosjektere bildet av filmen baklengs over det som blir vist forover—en strålende idé som beriker filmen fordi scenene blir vist i en ny kontekst og vi ser hvordan Kubricks strålende komposisjoner komplimenterer hverandre. Men så, symptomatisk for Room 237, begynner de å argumentere for at det var meningen at de skulle spilles av på denne måten.

Room 237 er dessverre et dårlig forsøk på å gi ny forståelse rundt et fascinerende filmverk og som på spekulativt vis roter seg bort i useriøse analyser. Det som kunne vært et perfekt format til å vise hvor inspirerende og berikende en god analyse kan være, blir i stedet til et banalt puslespill for paranoide amerikanere.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Tommy sier:

    Dette var dårlig nytt. Men jeg kommer til å se den uansett, som den store The Shining-fanen jeg er.

  2. Markus Tobiassen sier:

    Jeg stusser veldig på det mest sentrale premisset som legges til grunn for denne ameldelsen: at dette skulle være en film som i første rekke lover å gi dypere innsikt i Kubricks verk.

    Uten å ha sett filmen enda, kan jeg likevel si at alt jeg har lest til nå har gitt meg inntrykk av at dette først og fremst er en analyse av anlytikerne.Det stemmer også bedre overens med både filmens egen plakat og nettside: http://room237movie.com/the-film/

    Og med fare for å være unødvendig krass, så understreker kanskjes filmes poeng om analytikernes iver ufrivillig av anmelderens beigistring over å vise filmen baklengs og framlengs på samme tid, når argumentet ikke går utover at det blir «vist i en ny kontekst og vi ser hvordan Kubricks strålende komposisjoner komplimenterer hverandre.»

  3. Markus Tobiassen sier:

    Ellers beklager jeg slurvefeil i innlegget og tar forbehold om at jeg over helgen må krype til korset og beklage når jeg endelig har fått sett filmen.

  4. «People have asked me if Stanley ever told us what Eyes Wide Shut was about — and the answer is no. He didn’t believe in interpretation.» – Nicole Kidman.

    Nesten fascinerende da at såpass mye interessant tolkning har blitt hans filmer til del, selv om Room 237 virker litt far out. Kubrick er virkelig enestående.

  5. Erik Vågnes sier:

    Hei, Markus og takk for feedback:

    Jeg kan avkrefte at filmen er en “analyse av analytikerene”. Ascher tar absolutt ingen standpunkt i denne filmen og lar disse fem prate selv. Det jeg har problemer med, er at det er Ascher som har valgt disse fem personene samt klippet deres tolkninger. Derfor er han “ansvarlig” for det som presenteres i denne filmen og dermed også med på å sette et useriøst og spekulativt premiss. Room 237 blir, slik jeg ser det, solgt som en film som gir et grundigere blikk på The Shining. Ifølge linken din:

    “ROOM 237 is a subjective documentary feature which explores numerous theories about Stanley Kubrick’s “The Shining” and its hidden meanings.This guided tour through the most compelling attempts to decode this endlessly fascinating film(…)”

    Han skriver at de er “attempts to decode”, men spørsmålet er hvor interessante disse forsøkene er for oss å se på. Det at de fleste tolkningene virker påtvunget filmen, gjør den uinteressant etter mitt syn. For man kunne jo gjort en mye bedre dokumentar om The Shining-frelste som faktisk tok de på alvor og ikke valgte ut de mest spekulative.

    Angående det du skriver i ditt siste avsnitt: Jeg er ikke helt sikker på hva du mener, men for meg er det en veldig gyldig og interessant aktivitet å se en film på alternative måter. Man åpner for nye interessante tanker fordi man ser begynnelsen av filmen gjennom et slør av filmens slutt, noe som kan få en til å innse nye aspekter. Og som jeg sier i teksten, så får man en forståelser for Kubricks komposisjonsstil gjennom denne visningsmetoden. Stil er sentralt for å forstå en film og er uendelig mer interessant enn å høre hvordan folk klarer å presse inn usannsynlige forklaringsmodeller.

    Håper du får sett filmen og bedømt det selv. For meg var ihvertfall Room 237 en stor skuffelse og en svak film.

  6. Ole_ sier:

    Dette var en meget humørløs kritikk av filmen. Jeg syntes nå ikke filmen er så veldig bra, men tror jeg må si meg enig med Markus Tobiassen om at Erik Vågnes sitt sentrale premiss for filmen er feil. Archer har med denne filmen nærmest laget en mockumentary – hvis man forventer en dyptgående analyse av The Shining, da har man gått feil.

    Archer har laget en annen kortfilm som jeg tror kan være nyttig for folk å ha i mente når man ser Room 237 – The S From Hell – som ligger i sin helhet ute på Vimeo http://vimeo.com/18332484 – Den handler om en logo som Archer presenterer via intervjuer og kompilasjonsbilder som ond (sic!). Det er en relativ festlig greie, som klarer å bli uhorvelig kjedelig på 8 minutter- en bragd bare det! Stilen med kompilasjonsbilder og intervjuer bruker han også i Room 237, men i denne filmen er det mer vellykket og blir underholdende faktisk igjennom så og si hele filmen.

    Det må sies at det er en veldig tullete film, men det er morsomt å høre på disse far out-teoriene som disse – hva kan man kalle de – eksentrikerne har fått ut av filmen. Man kan se på Room 237 som et lystig spark til analyser, men også som en advarsel for å ikke gå seg vill i de labyrintiske muligheter all tolkning kan gi – og derfor er The Shining en veldig god film og bruke som utgangspunkt. Se den i felleskap og drikk øl etterpå – tror man kommer til å ha en morsom kveld.

  7. Erik Vågnes sier:

    Det blir problematisk å kalle den for mockumentary, men jeg skjønner hvor du vil: det er meningen at disse skal være far-out. Men hvorfor har da Archer med “vanlige” tolkninger? Det han gjør, er å likestille de plausible tolkningene med de absurde siden Archer aldri tar parti selv.

    Den er også strukturert slik at vi analyserer The Shining: vi ser scener i ekstremt sakte film, baklengs, han zoomer inn på objekter, spiller ting om igjen etc. Denne aktiviteten blir redusert pga det som blir sagt er uinteressant. Jeg forventet ikke å “forstå” The Shining etter denne visningen, men jeg forventet noe som kan holde på interessen min.

    Det er mye som blir tålelig med et par venner og øl, men det gjør ikke Room 237 til en bra film :)

  8. Kristian Krogstad sier:

    The Shining er ingen skrekkfilmfavoritt i min bok, men jeg storkoste meg med Room 237. En solid doku-komedie som stort sett er særdeles underholdende, til tider langdryg men full av konspiratorisk humor. Handler den egentlig om The Shining, eller handler den om noen pussige folk med for mye fritid og fiffig tankevirksomhet?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>