«Kapringen»

Omtale

Kapringen – fortettet realisme i åpent farvann

BIFF 2012: For ikke så lenge siden skrev vi en sak om den danske filmen Kapringen, som fikk mye skryt under filmfestivalen i Venezia og siden har blitt solgt til flere land. Norge ser foreløpig ikke ut til å være et av disse, men for tiden er det mulig å se filmen på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF), noe du absolutt bør gjøre hvis du har anledning. Kapringen er en intens og realistisk fortelling om en gisselsituasjon til havs, som bæres på skuldrene til et dyktig skuespillerensemble.

Flere av de danske skuespillerne i denne filmen er nok kjente navn for mange nordmenn, spesielt Søren Malling og Johan Philip Pilou Asbæk. Begge spiller sentrale roller i den danske tv-serien Borgen, som henholdsvis tv-redaktør og medierådgiver. Også i Kapringen står de to skuespillerne på hver sin side av samme sak, det vil si, i utgangspunktet står de på samme side. Mikkel Hartmann (Asbæk) er kokk på det kaprede lasteskipet MV Rozen, mens Peter C. Ludvigsen (Malling) er leder for selskapet som eier skipet. Mens Hartmann kommer med sporadiske livstegn over telefon fra MV Rozen, forsøker Ludvigsen å forhandle med de somaliske piratene fra selskapets lokaler på dansk jord. Selv om mannskapets sikkerhet er viktigst ønsker man selvsagt ikke å tape unødvendig store summer, noe som bidrar til frustrasjon fra særlig kokkens side. Asbæk tar med seg karismaen fra Borgen-rollen, men er mer rufsete og tykkfallen som kokk, og mer plaget – av og til på grensen til sammenbrudd.

Hartmann (altså kokken) får av piratene sjelden lov til å prate med Ludvigsen (altså lederen) – det er stort sett en uavhengig tolk som tar seg av forhandlingene fra skipet. Mannen som spiller tolken gjør i likhet med danskene en god innsats, men overalt hvor jeg leter finner jeg bare navn på de danske skuespillerne i Kapringen. Er skuespillerne som gestalter de somaliske piratene i filmen amatørskuespillere, og derfor så troverdige i sitt spill? Det er uansett kritikkverdig at det ikke finnes mer informasjon om dem, særlig siden filmen bestreber seg på å vise gisselsituasjonen og dens involverte på en så nøktern måte.

Piratene fremstilles selvsagt ikke som noen hedersmenn, men ikke som bent frem ondsinnede heller, og de danske arbeiderne ombord i skipet er på sin side hverken heltemodige eller stakkarslige. I stedet vises interaksjonen de to partene imellom som noe som bare skjer (for å bruke en liten filmkritikerklisjé), realistisk observert av håndholdt kamera, tett på kroppenes bevegelser. Musikken er nesten fraværende på det like realismeridde lydsporet. Klippearbeidet i filmen er ypperlig – her veksles det mellom å kutte unødvendig handling og å la scenene utspille seg over nødvendig lang tid. Det tar tid før piratene svarer på telefonen – da vises også den tiden det tar.

Det er Tobias Lindholm som har regissert Kapringen, etter å ha fått sin regidebut i 2010 med festivalfavoritten R (ikke distribuert på kino i Norge). Lindholm er kanskje vel så kjent som manusforfatter, for nevnte Borgen og Thomas Vinterbergs Submarino. Manuskripet i Kapringen er langt fra like dialogdrevet som Lindholms arbeid med Borgen, selv om han også her viser teft for å skru opp intensiteten verbalt i fastlåste konflikter. Man føler virkelig usikkerheten om bord i MV Rozen – hva gjør piratene nå, hva snakker de om, hva planlegger de? Et sted i filmen fisker Hartmann og en av de andre i mannskapet fra skipet med fiskestang, og får selskap av flere av piratene. Det utvikler seg et slags vennskapsbånd over fangsten som tas videre ut i en fest på en lugar, men ikke lenge etterpå forandres stemningen totalt. Det er ikke så mange brå vendinger i Kapringen, men Lindholm holder kameraet på pulsåren hele tiden, og pulsen er aldri hvilende.

Det har faktisk blitt vist en annen film om somalisk piratvirksomhet under BIFF; dokumentarfilmen Stolen Seas. Også denne dreier seg om et dansk lasteskip som blir tatt kontroll over av pirater, og hendelsesforløpet er bemerkelsesverdig likt som det i Kapringen. Her er tolken som ikke ønsker å regnes som pirat, den dresskledde sjefen som tar forhandlingene i egne hender, og så videre. Kapringen er nødt til å være inspirert av virkelige hendelser. Forskjellen er at mens Kapringen mer eksplisitt fokuserer på handlingene, går Stolen Seas mer i dybden på piratkulturen i Somalia. Mot slutten blir dokumentarfilmen kanskje i overkant sosialdemokratisk og sympatiserende, men har før det rukket å gi et viktig innblikk i hva som ligger til grunn for pirataktiviteten. Avslutningen i Kapringen er av et helt annet slag, men ikke helt plettfri den heller, med en noe påtvungen scene som føles som lite annet enn et alibi for å bryte opp en potensiell «happy ending». Begge filmer er uansett svært gode og supplerer hverandre godt autentisitetsmessig, der Kapringen i tillegg har et solid publikumspotensial.

Det kommer ikke som noen overraskelse hvis Kapringen blir satt opp på norsk kino etter hvert – frem til det forhåpentligvis skjer har du sjansen til å se dens andre og siste visning tirsdag 23. oktober på BIFF.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>