frøken

Frøken Julie – en svensk filmjuvel

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel relatert til ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Frøken Julie vises torsdag 10. mai kl. 18.00 på alle cinematekene (unntatt Bergen, som viser den kl. 19), samt fredag 11. mai kl. 20.30 på Cinemateket i hovedstaden.

*

Det er lett å glemme at det fantes betydelig svensk film mellom stumfilm-gullalderen med Sjöström/Stiller og Bergman-hegemoniet fra midten av femtitallet. Hasse Ekmans Flicka och hyacinter (1950) trekkes ofte frem som en glemt skatt (ikke minst av Bergman, som ved flere anledninger har kalt den et mesterverk), men Alf Sjöbergs Frøken Julie (1951), basert på August Strindbergs teaterstykke, anses nok gjerne som selve kronjuvelen fra denne perioden i svensk film.

I sin tid vant Sjöberg hovedprisen i Cannes (som da het Grand Prix, ikke Gullpalmen) og ble nominert til en BAFTA for beste film, og i dag står Frøken Julie relativt stødig i den internasjonale, kollektive filmhukommelsen, mye takket være at Criterion har valgt å innlemme den i sin samling. Foruten Frøken Julie er nok Sjöberg mest kjent for det medrivende dramaet Hets (1944), basert på Ingmar Bergmans første manuskript (som på denne tiden gikk i lære hos Sjöberg) – et illsint opprør mot de destruktive praksisene i det svenske skolesystemet.

Som Hets, kretser Frøken Julie rundt en mørk materie, selv om iscenesettelen bærer sterkt preg av den mest utpreget idylliske av alle svenske tradisjoner – en mektig midstommerfeiring. Men dette er altså ikke rammen for et lystspill à la Sommarnattens leende (Bergman, 1955); Strindbergs fortelling handler om et tragisk forsøk på forsoning mellom to mennesker som har elsket hverandre hele livet, men som aldri har hatt muligheten til å omsette de svermeriske følelsene til kjærlige handlinger. Frøken Julie (Anita Björk) og Jean (Ulf Palme) har kommet til et sted i livet hvor de føler at alt har forsvunnet som sand mellom fingrene, og er fanget i en dødsone: skal de bli ved sin lest eller følge drømmene de burde ha oppfylt for lenge siden?

For å bli bedre kjent med hverandre, holder de selvmedlidende monologer om sin egen oppvekst, hvor deres veier ble krysset en rekke ganger. Disse anekdotene formidler Sjöberg gjennom lange tilbakeblikk (Jean-Pierre Jeunet gjør noe lignende når han viser Mathilde og Manechs barndomforelskelse i En langvarig forlovelse), med en drømmeaktig tone som understreker minnenes subjektivitet. Sjöberg bruker dypfokus og ofte majestetiske kamerabevegelser, og hans musikalitet og fingerspissfølelse for visuell historiefortelling påminner om både Orson Welles og Jean Renoir. Filmen nærmest danser av gårde fra første til siste innstilling, hvilket er særlig imponerende med tanke på at opphavsmaterialet er skrevet for scenen, som gjerne resulterer i stivbeinte og livløse adapsjoner på lerretet. Forflytningene mellom ulike tidsplan skjer elegant og helt sømløst; istedet for å bruke overtoninger, lar Sjöberg kameraet beholde innstillingen i nåtidsplanet, og panorerer eller tilter til et annet sted i samme rom, hvor en hendelse i fortidsplanet påkaller vår oppmerksomhet. Så forflyttes vi helt plutselig, som i en drøm.

Frøken Julie og Jean arrangerer nærmest et “mesterskap i traumatisk oppvekst”, og fattiggutten Jeans froskeperspektiv på Julies overdådige materielle velstand, krakelerer når hun forteller om sitt møte med verden som et uønsket barn. At moren på groteskt vis forsøkte å forme Julie til å bli en gutt, før hun brant til døde – som om hun skulle vært en heks (dette får meg faktisk til å tenke på von Triers Antichrist, men den diskusjonen kan vi ta en annen gang). Lykke kan altså ikke tilskrives klassetilhørighet, og denne erkjennelsen er med på å bryte ned den aller siste rest av romantikk Julie og Jean måtte ha overfor livet. Det var aldri spesielt idyllisk å være gutten i snekkerbukser som dro på epleslang, ei heller å være jenta på slottet med de enorme værelsene og den praktfulle hagen. Uten å røpe hvordan det hele forløser seg, er det vanskelig å komme utenom at Frøken Julie er en nedadgående spiral fra første stund.

August Strindberg døde 14. mai 1912, og omtrent nøyaktig hundre år senere velger altså cinematekene å vise Frøken Julie, som også er aktuell som oppsetning på Nationaltheatret, med undertittelen ‘Et spill om makt’. Forestillingen med Kjersti Holmen og Herman Sabado i hovedrollene har høstet gode kritikker, men jeg stiller meg tvilsom til at noe kan måle seg med Sjöbergs tolkning. Med andre ord må du pakke snippsekken og løpe til nærmeste cinematek.

Vi avslutter med å vise et av filmens fineste – og mest dramatiske – tilbakeblikk.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>