en-revurdering-av-pier-paolo-pasolini-del-1

En revurdering av Pier Paolo Pasolini – del 1

Det er november 1975 i Ostia, Italia. Liket av den beryktede og berømte filmregissøren og poeten Pier Paolo Pasolini blir funnet på et jorde. Kroppen er ille tilredt. Slått med spikrede treplanker og overkjørt gjentatte ganger av sin egen bil. En av Italias viktigste kulturelle figurer og kritikere er død. Pasolini var kunstneren som fikk Italia til å sette spørsmålstegn ved det mest selvfølgelige, som tok parti med de svakeste og som alltid stod i opposisjon. Hans siste film Salò, Sodomas 120 dager, kom ut et par uker etter hans død og sementerte hans rykte utenfor Europa som en provokatør. Men hvem var egentlig Pasolini?

Pier Paolo kunne ikke tilhøre eller skape en skole eller retning. Hans stil er alt for individuell. Han var en enstøing. Med «Accattone» (1961) var jeg vitne til filmens fødsel.

Bernardo Bertolucci

Jeg har som mange andre blitt kjent med Pasolini gjennom den grusomme, provoserende og rasende Salò, en film hvor Pier Paolo tar ut sitt sinne mot fascistene ved å trekke paralleller til Marquis de Sades litterære verk, opphavet til sadomasochisme. Filmen tar plass i den fascistiske republikken Salò, hvor en gjeng ungdommer blir offer for grov tortur og voldtekt av fascistiske maktpersoner. Salò var produktet av en rabiat og desperat kunstner. Her finnes ikke livsgleden, humoren og lekenheten som reflekterer mange av Pasolinis tidligere filmer. Salò er en advarsel. Den er en profeti. Det er som om Pasolini roper: «Dere blir kolonisert, ideologisk kolonisert, kroppslig kolonisert og dere klarer ikke gjøre noe med det. Alt dere kan gjøre, er å være hjelpeløse tilskuere». Filmen ble i sin tid bannlyst i flere land (inkludert Norge) og var lenge sett på som noe av det grusomste som har blitt laget. Og Salò splitter de fleste; det er de som anser den som et mørkt mesterverk og de som mener den er uutholdelig.

Da jeg i mine oppdagelser beveget meg videre i Pasolinis filmografi fant jeg noe helt annet enn det vi ser i Salò. Noe av det beste med Pasolinis filmer er hvordan han klarer å fange en ektefølt humanisme. Han representerte de marginaliserte, de uten stemme, de vi ellers ikke ser. Hans hyllest til menneskets seksualitet i Livets trilogi (1971-74) er rørende og morsom. Hans tidlige filmer Accattone (1961) og Mamma Roma (1962) viser oss gatefolket i Roma og deres realitet, skildret gjennom Pasolinis dypt humanistiske filmatiske blikk. Og ikke minst hans ”religiøse” mesterverk The Gospel According to Matthew (1964), som skildrer Matteusevangeliets Jesus som et menneske og en revolusjonær figur i sympati med samfunnets utstøtte. Pasolinis filmer er alltid engasjerende og utfordrende, med en spesiell miks av det profane og det hellige, det poetiske og det realistiske.

Pasolinis naturalistiske representasjon av Jesus i «The Gospel According to Matthew».

En desperat vitalitet

Pier Paolo Pasolini ble født i Bologna 5. mars 1922, og samme år inntok fascistene landet. Dette var en hendelse som skulle definere Pasolini, og forme valgene han tok som en av Italias mest anerkjente filmregissører og poeter. For det var i fascismen Pasolini fant det som var det mest urovekkende med menneskeheten: intoleranse, totalitarisme og konformisme. I sympati med de marginaliserte og undertrykte fant Pasolini sin kunstneriske drivkraft. Han skulle være i opposisjon, ikke bare mot fascismen, men mot borgerskapet. Denne opposisjonen mot fascismen og de undertrykkende makter i samfunnet kan forstås ut i fra et begrep Pasolini brukte om seg selv i et dikt: «en desperat vitalitet». Han fant sitt kreative senter i denne desperasjonen og det merkes i dynamikken i filmene hans. For Pasolinis filmer er aldri separert fra politikk og samfunn, og latent i dem ligger alltid et flammende engasjement.

Hans far var en fascistisk soldat, en uutholdelig autoritet. Pasolini identifiserte seg heller med sin mor, som var interessert i poesi og kom fra en rural kultur. Dette familiedramaet toppet seg da Pasolini ble tatt til fange av fascistene under Andre verdenskrig og hans bror, som kjempet i den kommunistiske motstandsbevegelsen, ble drept. Pier Paolo klarte å flykte fra fangenskap og forble livet ut en innbitt marxist, som alltid stod i opposisjon til sin ”far” (Pasolini utvidet far på poetisk vis til å bety politisk autoritet) og fascisme.

Fascistene ville ikke at de italienske dialektene skulle bli brukt. Hvorfor? For de ville ikke at de italienske bøndene skulle eksistere.

– Pasolini

På 40-tallet ga Pasolini ut en diktsamling skrevet på den friulianske dialekt (senere anerkjent som et eget språk) som en protest mot det standardiserte italienske språket. Det italienske skriftspråk er et konstruert språk, en koine, som ifølge Pasolini var skapt i nord-italienske industribyer og av borgerskapet. Han så på det som et reduksjonistisk og instrumentelt språk som truet med å utslette originale italienske dialekter. I Friuli fant Pasolini et ekspressivt språk, et språk som var estetisk og som tiltalte ham på et instinktivt nivå. Det var vakkert, sensuelt og musikalsk. Og ikke minst, det var autentisk i og med at det kom fra folket og kulturen. I Friuli fant Pasolini sitt Eden, et bondesamfunn som for ham var nøkkelen til en fortid som stadig ble utvisket av modernitet og kapitalisme. Men som historien om Eden må ende, ble Pasolini og hans mor drevet fra Friuli etter en anklage om antasting av unge gutter, et rykte som visstnok aldri ble bevist. Den homofile Pier Paolo ble forhatt og utstøtt — en traumatisk hendelse han refererte til gjennom hele livet.

Fra «Mamma Roma».

Pasolini og hans mor flyttet til Roma hvor han la merke til menneskene som bodde i Borgate, Romas slum, de fattige gatemenneskene som ingen ville assosieres med. De uønskede — subproletariatet. Disse snakket gatedialekter som Pasolini anerkjente som autentiske språk og var utstøtt av det undertrykkende borgerskapet han så intenst hatet. I dem så han det samme han så i det friulianske folk — et folk med en direkte tilknytning til en arkaisk kultur, med sitt blandingsspråk av italienske dialekter med afrikansk, asiatisk og europeisk påvirkning. Det var en slang som hadde oppstått av seg selv, fra folket, og ikke et konstruert språk av borgerskapet. Han bodde blant disse menneskene, som så ble hans venner. Flere av de brukte han som skuespillere i filmene sine. På 50-tallet skrev han romanene Ragazzi de vita og Una Vita Violenta, to bøker som ble anerkjent som viktige litterære verk i sin tid. Populariteten førte til at Federico Fellini leide inn Pasolini til å skrive autentiske dialoger til gatefolkene i hans Le notti di Cabiria. Dette var hans vei inn i filmen. Som en forfatter besatt av ”virkeligheten”, var film for ham en måte å komme enda nærmere realiteten på. Det var et universelt språk som kunne nå ut til enda flere enn hans italienske bøker.

En eklektisk filmografi

Accattone (1961) var Pasolinis første film, en vakker skildring av en tyv som bor i borgate i Roma. Hans filmiske stil ble beskrevet som post-neorealisme. Disse tidlige filmene hans tar for seg en mindre kjent del av italiensk kultur, en stigmatisert subkultur som ikke ble representert av neorealistene De Sica eller Rosselini. Dette var horene og tyvenes verden som Pier Paolo på blasfemisk vis skildret med religiøs symbolikk. Pasolini uttrykte sin begeistring og sympati for denne underverdenen, noe som provoserte de høyreradikale. Under premieren til Accattone ble kinoer invadert av fascistiske grupperinger som utførte vold og hærverk. Lignende hendelser oppstod ved premieren av Mamma Roma da Pasolini selv ble angrepet av rasende fascister og høyresympatisører.

En blanding av det hedenske og det religiøse i portretteringen av en kjeltring i «Accattone».

Hans tredje film, The Gospel According to Matthew (1964) er et filmatisk mesterverk som skildrer Jesus på en helt ny og slående måte. Gjennom en realistisk stil med svært enkle filmatiske teknikker klarer Pasolini å få frem mennesket Jesus på særdeles rørende vis. For Pasolini var Jesus en revolusjonær som han kunne relatere seg til. Han var en mann av folket, som levde blant de fattige, som omgikk de spedalske og som alltid stod i opposisjon mot de konformistiske og undertrykkende moralistene, Fariseerne. I en spesielt nydelig sekvens hvor de tre vise menn besøker Maria, skaper Pasolini filmmagi når han lar Odettas nydelige versjon av «Motherless Child» akkompagnere scenen:

Pasolinis filmer er eklektiske og varierte, men inneholder alltid hans spesielle syn på verden. I hans tidlige filmer hadde Pier Paolo fortsatt troen på at de italienske subkulturene ville bestå, men i realiteten forsvant de mer og mer. En forbrukerkultur utvisket etter hvert disse alternative kulturene: det borgerlige ble altoppslukende. I desperasjon vendte Pasolini seg mot den tredje verden: Eritrea, India, Iran, Etiopia, Syria. Her fantes fremdeles en verden ubesudlet av kapitalisme og forbrukermentalitet. Det var her han fant lokalitetene for den siste halvdelen av filmer han rakk å lage.

Mytene ble en vei ut av den kvelende moderniteten. Her kunne han skape sine arkaiske utopier i metaforer og parabler, men alltid med politisk brodd. Etter Medea (1969), en pustberøvende vakker versjon av Euripedes berømte stykke med operasangerinne Maria Callas i hovedrollen, ville Pasolini lage filmer som var mer implisitt politiske. De skulle være fri for politisk symbolikk og heller være politisk i sin apolitiskhet. Resultatet ble Livets trilogi, en vakker hyllest til seksualitet, menneskekroppen, lyst og glede. Den første filmen, Decameron, inneholder den uforglemmelige sekvensen hvor et par nonner har sex med en døvstum mann siden han ikke kan røpe ”udåden” til noen. I den andre filmen, Canterbury Tales, er fortellergleden det sentrale. Gleden i å bryte tabuer og flytte grenser kulminerer i en absurd drømmesekvens hvor prester blir voldtatt av demoner:

Pasolini spiller selv rollen som Geoffrey Chaucer, selve forfatteren av verket, og vi ser gjentatte ganger at han fryder seg med å komponere disse frekke sekvensene som gjør narr av kristen pietisme. Avslutningen av trilogien, Arabian Nights, er et fullendt eventyr, en vakker arkaisk fabel om slavejenten Zumurruds søken etter kjærligheten. Livets trilogi er en poetisk hyllest av livets enkle gleder og står i kontrast til Pasolinis mer seriøse sekstitallsperiode. Trilogien ble veldig populær i Italia og hadde den tvilsomme æren av å inspirere talløse kopier som var lite annet enn tanketom mykpornografi. I kjent stil gikk Pasolini ut og nektet å vedkjenne seg trilogien. Han uttalte at han ikke angret å ha laget de, men at de var et selvbedrag, opium for folket. Den politiske tilstanden i Italia gjorde Pasolini så rasende og motløs at det førte til hans ultimate protest, det voldsomme angrepet mot seeren i filmen Salò, en ren antitese av Livets trilogi. Noen uker før filmen kom ut ble Pasolini som sagt brutalt drept. 17-årige Pino Pelosi ble dømt til fengsel, men mange uklare omstendigheter rundt drapet fikk flere til å mistenke at det var politisk motivert (les mer om det her). Salò ble da hans siste filmatiske verk.

Pasolini var en poetisk kunstner og humanist med en filmografi som er fylt av gleder, udåder og protester. Men at det politiske klimaet førte til at Pasolini lagde sitt mest radikale og rabiate verk, Salò, har dessverre også ført til at denne filmen har fått en alt for stor definisjonsmakt over hans arbeid. Senere denne uken vil jeg i del 2 av denne artikkelen se nærmere på Pasolinis unike stil og filmatiske filosofi.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. hurra til at du har begynt å skrive på montages. det er’kke feil.

  2. Erik Vågnes sier:

    Så hyggelig å høre, Jannicke :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>