De grunnleggende bestanddeler i Buffy

True Blood av Alan Ball får i disse dager sin betydelige andel av oppmerksomhet i media.  Men jeg vil herved, i all ydmykhet, tillate å minne om hvem som var først, og fremdeles er størst og best på vampyrer – nemlig Buffy the Vampire Slayer av Joss Whedon. Med denne serien som eksempelmateriale vil jeg i denne saken se på de mest grunnleggende bestanddeler i oppbygningen av en tv-serie. Dette er den første av to artikler, hvor denne handler om konseptideen og arenaen som handlingen utspiller seg på. I tillegg vil jeg se på det som er grunnlaget for seriens særegne identitet som vampyrserie, nemlig dens bruk av det jeg velger å kalle usannsynlig realisme.

Fundamentet for en tv- serie: Konseptideen
Den overgripende idé for en tv-serie kalles for konseptidé. Denne er formulert som et premiss eller en forståelsessetning, og fungerer som kompass gjennom serien, sånn at forfatterne (og publikum) under alle omstendigheter vet hva som er den bærende problemstilling og tematikk som serien er basert på. Konseptideen bidrar til å gi Buffy sin særlige identitet, ved å gi “ordinær” problematikk knyttet til oppvekst og mellommenneskelige relasjoner, en overnaturlig innpakning. En series konseptidé er et fundament og en rettesnor for all tematikk som tas opp i serien. Alle ideer skal være underlagt konseptidèen, men de behøver slett ikke understøtte den på alle punkter, ettersom den like gjerne kan behandles som et spørsmål.

In every generation there is a chosen one. She alone will stand against the vampires the demons and the forces of darkness. She is the slayer.

Buffys konseptidé fungerer som en autoritær introduksjon til serien når den spilles av før anslaget. En voice-over lest av Buffys (Sarah Michelle Gellar) vokter Giles (Anthony Head), formulert som en sannhet man ikke skal sette spørsmålstegn ved. Men innad i episodene diskuteres dens gyldighet. For i starten er Buffy slett ikke helt vennlig innstilt til hennes medfødte plikt til å fight the forces of darkness. Hun foretrekker å være cheerleader. Etterhvert følger hun plikten, og blir den ubestridte leder og avgjørende faktor når det gjelder å utrydde Sunnydale for alt det onde som Hellmouth har å by på. Men i prosessen fram til hun finner det onde, er hun avhengig av en fast kjerne av venner som hjelper henne i forarbeidet. Samtidig er deres menneskelige skrøpelighet et hinder for den overnaturlig sterke Buffy. Essensen av dette er at hver ny kamp som utkjempes, er en underminering eller en understøttelse av konseptideen.

Hver nye episode er en diskusjon mellom teori og praksis, mellom eldgammel tradisjon og moderne liv, det etablerte og det nytenkende, mellom individet og fellesskapet. Står hun alene eller står hun sammen med noen? Dette speiler seriens tematikk; det er i tenåringstida at man innser at det ikke finnes noen rette svar lenger. Det eksisterer ingen Sannhet lenger, kun en gråsone mellom to meget ustabile poler for rett og galt, og valget som tas har ingen garanti for å være det riktige. Å få denne innsikten er en del av voksesmertene i tenåringstida, og innen seriens univers er dette en tematikk som kontinuerlig tas opp. Dette kommer til uttrykk som at grensene mellom ondt og godt som etableres tidlig i serien, gradvis viskes ut og blir relative. Dette kan arte seg ved at karakterer som i utgangspunktet er etablert som enten gode eller onde, kan snu om og forandres til det motsatte, bare forholdene ligger til rette for det.