Artikkelen er skrevet av tidligere bidragsyter Anette Hind Eliassen.

True Blood ^[1] av Alan Ball ^[2] får i disse dager sin betydelige andel av oppmerksomhet i media.  Men jeg vil herved, i all ydmykhet, tillate å minne om hvem som var først, og fremdeles er størst og best på vampyrer – nemlig Buffy the Vampire Slayer ^[3] av Joss Whedon ^[4]. Med denne serien som eksempelmateriale vil jeg i denne saken se på de mest grunnleggende bestanddeler i oppbygningen av en tv-serie. Dette er den første av to artikler, hvor denne handler om konseptideen og arenaen som handlingen utspiller seg på. I tillegg vil jeg se på det som er grunnlaget for seriens særegne identitet som vampyrserie, nemlig dens bruk av det jeg velger å kalle usannsynlig realisme.

Fundamentet for en tv- serie: Konseptideen
Den overgripende idé for en tv-serie kalles for konseptidé. Denne er formulert som et premiss eller en forståelsessetning, og fungerer som kompass gjennom serien, sånn at forfatterne (og publikum) under alle omstendigheter vet hva som er den bærende problemstilling og tematikk som serien er basert på. Konseptideen bidrar til å gi Buffy sin særlige identitet, ved å gi «ordinær» problematikk knyttet til oppvekst og mellommenneskelige relasjoner, en overnaturlig innpakning. En series konseptidé er et fundament og en rettesnor for all tematikk som tas opp i serien. Alle ideer skal være underlagt konseptidèen, men de behøver slett ikke understøtte den på alle punkter, ettersom den like gjerne kan behandles som et spørsmål.

In every generation there is a chosen one. She alone will stand against the vampires the demons and the forces of darkness. She is the slayer.

Buffys konseptidé fungerer som en autoritær introduksjon til serien når den spilles av før anslaget. En voice-over lest av Buffys (Sarah Michelle Gellar ^[5]) vokter Giles (Anthony Head ^[6]), formulert som en sannhet man ikke skal sette spørsmålstegn ved. Men innad i episodene diskuteres dens gyldighet. For i starten er Buffy slett ikke helt vennlig innstilt til hennes medfødte plikt til å fight the forces of darkness. Hun foretrekker å være cheerleader. Etterhvert følger hun plikten, og blir den ubestridte leder og avgjørende faktor når det gjelder å utrydde Sunnydale for alt det onde som Hellmouth har å by på. Men i prosessen fram til hun finner det onde, er hun avhengig av en fast kjerne av venner som hjelper henne i forarbeidet. Samtidig er deres menneskelige skrøpelighet et hinder for den overnaturlig sterke Buffy. Essensen av dette er at hver ny kamp som utkjempes, er en underminering eller en understøttelse av konseptideen.

Hver nye episode er en diskusjon mellom teori og praksis, mellom eldgammel tradisjon og moderne liv, det etablerte og det nytenkende, mellom individet og fellesskapet. Står hun alene eller står hun sammen med noen? Dette speiler seriens tematikk; det er i tenåringstida at man innser at det ikke finnes noen rette svar lenger. Det eksisterer ingen Sannhet lenger, kun en gråsone mellom to meget ustabile poler for rett og galt, og valget som tas har ingen garanti for å være det riktige. Å få denne innsikten er en del av voksesmertene i tenåringstida, og innen seriens univers er dette en tematikk som kontinuerlig tas opp. Dette kommer til uttrykk som at grensene mellom ondt og godt som etableres tidlig i serien, gradvis viskes ut og blir relative. Dette kan arte seg ved at karakterer som i utgangspunktet er etablert som enten gode eller onde, kan snu om og forandres til det motsatte, bare forholdene ligger til rette for det.

Fastlagt arena og miljøer i konflikt
Det massive antall utgivelser av fiksjonelle føljetonger gjør at det er viktig å etterstrebe gjenkjennelse hos publikum. Som i en såpeopera finner vi også et meget fastlagt og begrenset miljø i føljetongen. Småbyer er et yndet utspillingssted for ymse konflikter, og Buffy er intet unntak. De gjenkjennelige arenaene, som skolen, biblioteket, Buffys hjem og kirkegården bidrar til å lette tilskuerens orientering. Arenaene reflekterer ofte hvilken type konflikt det er snakk om og graden av trygghet. Er Buffy på kirkegården er det snakk om kamp på liv og død mot onde krefter, er Buffy i skolegården er det snakk om konflikter på det mer hverdagslige plan. Samtidig er det mulig å utnytte dette handligsmessig. Vampyrer er etablert som et onde på kirkegården, men når de så invaderer skolen, eller enda verre; Buffys hjem, er karakterene, og tilskuerens, trygge pusterom invadert, og spenningen eskalerer.

Usannsynlig realisme
Seriens innhold dreier seg om problematikk knyttet til oppvekst, men hadde seriens uttrykk vært tilsvarende, hadde serien stått i fare for å forsvinne i mengden av ungdomsdramaserier, så som fæle Dawsons Creek ^[7] av Kevin Williamson ^[8]. Når hovedpersonen, etter mye om og men gir seg hen og har sex med den kjekke gutten hun er forelsket i, som når han har fått det han vil ha, blir kjip og slem og behandler henne dårlig, er det i og for seg ikke noe vi ikke har sett på tv før. Men når han blir slem fordi han mister sin sjel og forvandles til en vampyr, er dette en variant som føles mer original. Det er dette som kan defineres som «usannsynlig realisme», nemlig at det baserer seg på en blanding av det tilsynelatende ekte og virkelige, og det som sees som umiddelbart kunstig og konstruert.

Handlingslinjene i Buffy er altså fordelt på to nivåer. På den måten kan den usannsynlige handlingen speile den realistiske, og omvendt. Som for eksempel i sesong 1, hvor den usannsynlige hovedhandlingen dreier seg om Buffys frykt for å møte The Master (Mark Metcalf ^[9]), erkevampyren, fordi det er spådd at hun vil dø på for hans hånd. En parallell til denne hovedhandlingen er den realistiske bi-handlingen: Xanders (Nicholas Brendon ^[10]) forelskelse i Buffy, og hans frykt for at hun ikke skal elske ham tilbake. Begges verste frykt går i oppfyllelse: Xander blir ikke elsket tilbake, og Buffy dør senere når hun møter Mesteren.

Men begge gjennomgår en transformasjon i det de gjennomlever sin verste frykt. Xander innser at Buffy er noe som han, et helt vanlig menneske, aldri kan få. Han overvinner sin sjalusi overfor Buffys store kjærlighet Angel (David Boreanaz ^[11]), den tormenterte vampyren med sjel, og ber ham om hjelp til å redde Buffy. Xander skjønner at Buffy og Angel, med sine overnaturlige krefter, har et bånd mellom seg, som Xander aldri vil kunne skape med Buffy. Og mens Xander innser dette, er Buffy i ferd med å tape kampen mot Mesteren. Og når Angel og Xander finner henne, er Buffy allerede død. Paradoksalt og bittersøtt nok, er det kun Xander som er i stand til å gi henne livet tilbake, med sin livgivende munn til munn-metode. Og Buffy, nyvåknet fra de døde, har fått en kampglød og følelse av uovervinnelighet, som bare er forunt de som har vært i døden, og kommet levende fra den. Ergo går hun hen og spidder Vampyrmesteren på et ødelagt møbel, og vips er han historie.

Oppgjøret med konseptideen
Jeg har tidligere beskrevet seriens konseptidé, formulert som en påstand som gjennom hele serien diskuteres og stilles spørsmålstegn ved. I seriens aller siste episode tar Buffy et endelig oppgjør med konseptideen, og forandrer faktisk reglene som konseptideen legger opp til. Hun vil ikke lenger være «the one», men en av mange slayere. Hun vil ikke lenger stå alene, men sammen med noen. I tillegg velger hun i siste episode vekk en mann, hun velger på den måten å stå alene. Dette kan tolkes som et frigjøringsprosjekt, i og med at det hele tiden har vært hennes jakt på kjærligheten som har vært seriens hovedfokus ved siden av kampen mot det onde.

Når man er tenåring har man hele sanseapparatet ute, og man opplever sine første forelskelser, man innser at ens foreldre verken er allvitende eller allmektige. Ting er ikke lenger svart/hvitt – og verst av alt: Man innser sin egen dødelighet. Buffy the Vampire Slayer materialiserer følelsen av å leve på kanten av et helvetesgap, og gjør det bokstavelig. Serien tar ungdomsproblematikk på alvor og er dedikert til å gi et ekspressivt uttrykk for den indre angsten som er vanlig for overgangen mellom barn og voksen.