Trailer

Første trailer for Woody Allens Blue Jasmine med intens Cate Blanchett

Årets film fra Woody Allen er dramaet Blue Jasmine, med Cate Blanchett i hovedrollen. Den første traileren byr ikke på de store overraskelsene, men gir oss en god idé om filmens tone.

Å vente på årets Woody-film er litt som å vente på Julenissen – man vet hva man får. Sånn omtrent i alle fall. På sytti-, åtti- og nittitallet holdt Allens produksjon et skyhøyt nivå, men nå til dags får man som regel litt «grei skuring» mellom høydepunkter som Match Point og Vicky Christina Barcelona.

I Blue Jasmine samarbeider Allen for første gang med Cate Blanchett, og denne smakebiten antyder at den ofte eminente skuespillerinnen er i storform, som følsom og ustabil kvinne i midtlivskrise, tydelig preget av nevrotiske trekk som er typisk for Allens rollefigurer. Mens regissørens to siste filmer, Midnight in Paris og To Rome With Love, har vært rene komedier, er Blue Jasmine et drama med humoristiske undertoner – en miks Allen ofte har lyktes med.

Sally Hawkins spiller Blanchetts yngre søster, og forholdet mellom de to ser ut til å stå sentralt. Denne tematikken har Allen briljert med i Hannah and Her Sisters og den stadig undervurderte Interiors, og det blir spennende å se om han har noen nye innsikter å bringe til torgs i Blue Jasmine. Kjemien mellom skuespillerne ser i alle fall upåklagelig ut, men Allens fremstilling av lurvete kriminelle virker voldsomt overdrevet – på grensen til direkte dårlig. La oss håpe at helheten er godt balansert.

Blue Jasmine er Allens første film på amerikansk jord siden Whatever Works, og utspiller seg i vakre San Fransisco. Filmen har norsk premiere allerede 2. august.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Daniel Flyum Neira sier:

    Er det bare jeg som liker hans nyere filmer (post Match Point) bedre enn de gamle?

    • Daniel Flyum Neira sier:

      Høyt nivå på svar her.

      Liker Annie Hall veldig godt, Manhattan er jo omtrent samme film som halve hans filmografi. De filmene han har kommet med de siste årene har en annen energi, glede og fargespekter enn hans tidligere greier synes jeg. Regner med det er lov å mene dette selv om det virker som en vedtatt sannhet alle må følge at hans tidligere filmer er overlegne.

    • Erik Vågnes sier:

      Har du sett Zelig, Hannah and her sisters, Love and Death, Stardust Memories, Husbands and Wives eller Radio Days? Originale og komplekse verk alle som én, som han nok aldri kommer til å overgå. Synes Woody den siste tiden har gått mye på autopilot, ikke bare pga velkjente plot, men også regi-messig. Der er noen få unntak; Match Point og kanskje den noe ufortjent ihjelkritiserte Anything Else. Med det sagt har han aldri vært direkte elendig og jeg synes det alltid er fornøyelig å se filmene hans. Denne siste ser virkelig lovende ut til tross for kanskje den verste tittelen han har kommet opp med så langt. Høres ut som en svulstig roman man finner i hyllene på Rema 1000, men kanskje akkurat det er poenget?

    • Ikke bli så fornærmet a! Jeg forsøkte bare å spøke med at du stilte et ja/nei-spørsmål. Som du selv skriver er oppfatningen din uvanlig, men selvfølgelig helt i orden – det er vanskelig å kritisere smak og behag. I tillegg til filmene Erik nevner, bør også «Interiors», «Broadway Danny Rose», «The Purple Rose of Cairo», «September», «Another Woman», «Crimes and Misdemeanors» og «Manhattan Murder Mystery» trekkes frem. Som du sikkert skjønner er jeg hardcore Woodyholiker, og i likhet med konsensus synes jeg også at det jevnt over var mye høyere nivå på filmene hans i perioden 1977–1997. Men det betyr på ingen måte at jeg ikke liker Woodys filmer på 00-tallet. Tvert imot! «Match Point», «Vicky Christina Barcelona» og «Midnight in Paris» er fremragende filmer – helt på nivå med gammel Allen. «You Will Meet a Tall Dark Stranger», «Melinda and Melinda» og «To Rome With Love» er fornøyelige saker. Resten er stort sett ok.

  2. Woody Allen har i hvert fall sett Boardwalk Empire, med Bobby Cannavale som en sentral karakter i traileren og Michael Stuhlbarg på rollelisten helt i slutten.

    Sammenligningen mellom Allen og julenissen er også passende for mitt forhold til hans nyere filmer. Jeg står opp om dagene, og blir ikke direkte lei meg om det viser seg at julenissen kommer på besøk, men det er ikke noe som pirrer interessen min heller. Ikke på mange år i hvert fall, da julenissen fortsatt var frisk og uforutsigbar. Men, nok med merkelige analogier, filmen skal nok sees.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>