Foto: Gonzalo Tello. Lisens: Creative Commons Attribution 2.0 Generic

Ennio Morricone (1928-2020)

Ennio Morricone, en av verdens fremste filmkomponister gjennom en hel mannsalder, gikk bort i dag, 91 år gammel.

I morgentimene i dag er sosiale medier fylt til randen av kondolanser omkring Ennio Morricones bortgang – ikke bare fra film- og musikkentusiaster, men fra en hel kulturinteressert verden. Selv om 91 er en imponerende alder å nå, føles det likevel sjokkartet – særlig fordi han var så aktiv til det siste. Det var et lårbeinsbrudd etter fall i eget hjem som skulle bli hans bane, ifølge italienske nyhetskilder.

Morricones musikk- og kulturarv er så vidtfavnende at det nesten er uhåndgripelig. Ikke bare reformulerte han filmmusikk som kunstform, men hans tidvis aparte instrumenteringsvalg og fraseringer har satt dype spor i populærmusikken – fra artister som Metallica, Muse, Radiohead, Goldfrapp, Pink Floyd og Portishead til filmkomponiststjerner som Hans Zimmer.

Mange vil først og fremst assosiere ham med spaghettiwestern-sjangeren og samarbeidet med Sergio Leone (eller andre «Sergioer» i sjangeren, som Sergio Corbucci og Sergio Sollima), men det utgjør faktisk bare en brøkdel av hans arbeide. Nesten ingen komponist i filmhistorien har vært like produktiv, med nærmere 500 film- og fjernsynstitler på CV-en. Ja, det var faktisk perioder på 60-tallet, spesielt, hvor han komponerte musikken til dusinvis av filmer i løpet av ett år.

Selv om Morricone kunne skrive de vakreste, gåsehudfremkallende melodier, kanskje særlig tydelig i hans lange samarbeid med Giuseppe Tornatore (Cinema Paradiso, Malèna, The Legend of 1900), var han vel så kjent for å bryte opp konsonans med dissonans som en slags fremmedgjørende effekt – en nydelig melodilinje brytes plutselig opp av stakkato vokaliseringer, en sur tone eller et snodig instrumenteringsvalg. Slike brytningspunkter interesserte ham spesielt – et sted mellom klassisk musikk, popmusikk og avantgardistisk musique concrète. Dette fikk han særlig bruk for i sine idiosynkratiske partiturer for giallo– og skrekkfilmer (kanskje spesielt Dario Argento-samarbeidet), og har utvilsomt bidratt til hans brede crossover-appell.

Utrolig nok vant Ennio Morricone bare én «vanlig» Oscar, for filmmusikken til Quentin Tarantinos «The Hateful Eight».

Gjennom hele livet var Morricone konsekvent i sin beslutning om ikke å snakke engelsk (selv om han angivelig skal ha forstått mer enn vi fikk inntrykk av), men det hindret ham likevel ikke fra å tonesette engelskspråklige filmer i både Europa og Hollywood. Det skal vi være glade for, for ellers hadde vi ikke hatt ikoniske klassikere som The Mission; «Gabriels obo» har etterhvert blitt en av de største ‘evergreen’-sviskene i filmhistorien, men har fremdeles stor nedslagskraft. Og ikke minst samarbeidet med regissører som Brian De Palma (The Untouchables, Casualties of War, Mission to Mars), Terrence Malick (Days of Heaven), John Carpenter (The Thing), Roman Polanski (Frantic), Oliver Stone (U Turn) og Quentin Tarantino – kanskje Morricones aller største fan i filmindustrien. Ikke bare brukte han til stadighet komponistens eksisterende musikk i sine filmer, men fikk omsider også originalskrevet musikk av sin helt til The Hateful Eight (2015) – utrolig nok Morricones første Oscar for et konkret partitur (om man ser bort ifra hedersprisen fra 2007).

De siste årene av hans liv, tonet Morricone ned komposisjonsaktiviteten noe, men fortsatte å turnere med et fastsatt konsertprogram over hele verden. Selv fikk jeg sett ham i London i 2010, og her i Oslo så sent som i fjor – en konsert som nå får sterk betydning; den var allerede ment som en avskjedskonsert og hans første og siste opptreden i Norge, men nå har den en ekstra melankolsk finalitet over seg.

En nekrolog som denne kan bare såvidt skimme overflaten av Morricones gigantiske katalog og ettermæle; det er bedre egnet til en karriereoppsummerende artikkel. La oss derfor heller åpne kommentarfeltet for lesernes favoritter fra hans rikholdige arkiv.

Som en siste musikalsk hyllest har jeg lyst til å trekke frem en av mine personlige favoritter: Det usigelig vakre korsporet fra Morricones refuserte musikk til Vincent Wards What Dreams May Come (1998). Det er fremdeles helt uforståelig for meg hvorfor denne musikken ble refusert til fordel for Michael Kamens fine, men langt ifra så visjonære musikk. Men siden filmen omhandler døden, synes jeg det er passende – som om Ennio Morricone har tonesatt sin egen inntreden gjennom perleporten:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Jeg kan godt starte anbefalingene selv. Selv om det er køl umulig å koke det ned til en topp 10, kan jeg i hvert fall prøve. Lister endrer seg, men per dags dato vil min kanskje se slik ut (jeg heller mer mot det lyriske enn det eksperimentelle i Morricones filmmusikk):

    1. Once Upon a Time in the West
    2. What Dreams May Come
    3. La Califfa
    4. Maddalena
    5. The Mission
    6. Days of Heaven
    7. Sorstalanság
    8. Cinema Paradiso
    9. Once Upon a Time in America
    10. Lolita

    Jeg kan ikke begynne med hederlige omtaler en gang, for da blir jeg aldri ferdig.

  2. Geir Jardar Olsen sier:

    Veldig trist, på tross av høy alder. Hans musikk har jo alltid vært der! Heldigvis vil den overleve oss alle.

    Min topp 10 blir kanskje noe sånn som det her:

    1. Once Upon a Time in the West
    2. The Untouchables
    3. Misson to Mars
    4. In the Line of Fire
    5. The Mission
    6. Cinema Paradiso
    7. Frantic
    8. The Professional
    9. Once Upon a Time in America
    10. The Thing

    • Morsomt å se at vi har tre helt identiske plasseringer, Geir. Det er bare gull på din liste også, selv om jeg aldri har klart å komme inn i THE THING som lytteropplevelse på album. I filmen, derimot, er den helt fantastisk.

      Jeg har vel kanskje hørt/eid/eier rundt 100-150 Morricones gjennom årene, om jeg skal ta et estimat ut av løse luften. Men det jo bare knapt 1/5 på vei. Har resten av livet til å utforske resten; er faktisk i gang mens jeg skriver denne posten, med Youtube-sampling av hans nydelige LA VENEXIANA (1986), som jeg kun har hatt et enkelt spor fra tidligere. «The journey has begun!».

  3. Veldig fin tekst, Thor Joachim.

    Når det gjelder Ennio Morricone så finner jeg det uvanlig vanskelig å sette opp en liste. Én ting er at det er så mange følelser knyttet til mye av musikken (som delvis også kan knyttes til filmene), noe annet er at det er så grenseløst mye musikk å forholde seg til, og en veldig stor andel av det er bare fantastisk.

    Jeg velger å trekke frem det som i dette øyeblikk kom til meg som fem favoritter (rangerer ikke):

    Once Upon a Time in America
    The Untouchables
    Cinema Paradiso
    Novecento / 1900
    Once Upon a Time in the West

    Men vil også liste opp fem favoritter blant det noe mer ukjente/mindre omtalte som Morricone har gitt oss (disse kunne vært byttet ut med mange andre som er tilsvarende gode):

    Questa specie d’amore
    I… comme Icare
    The Red Tent
    Le secret
    Cosa avete fatto a Solange?

    • Gode anbefalinger, Trond! QUESTA SPECIE D’AMORE er nydelig (i hvert fall hovedtemaet), og liker veldig godt de lyriske partiene i THE RED TENT (mindre begeistret for det 22 minutter lange, dissonante sluttsporet).

      COSA AVETE FATTO A SOLANGE? tror jeg aldri jeg har hørt; takk for tipset!

  4. I tilfellet «Cosa avete fatto a Solange?» («What Have you Done to Solange?») er for øvrig også filmen en sterk anbefaling, en av mine giallo-favoritter, og et av de bedre eksemplene hvor Morricones musikk smelter naturlig inn i en utpreget visuell filmfortellerkraft.

    Når det gjelder «La Tenda Rossa» («The Red Tent») så er det i all hovedsak hovedtemaet som er så formidabelt (nydelig å høre det fremført live med Morricone i Telenor Arena i fjor), og jeg er nok heller ikke begeistret for det 22 minutter lange sporet du henviser til.

    • Ja, fremføringen av THE RED TENT-temaet på Telenor Arena i fjor var faktisk mitt første møte med det soundtracket (selv om jeg hadde visst om det i mange år; det er ganske populært i EM-fansirkler). Jeg burde jo strengt tatt ha sett filmen også, siden det er Sean Connery som Roald Amundsen og greier, men det får bli senere.

      Akkurat nå er det utforskningen av obskure originalsoundtracks som står på menyen (har gått på Morricone-oppdagelsesferd non-stop siden hans bortgang), men vil jo skyte inn at det finnes mange fantastiske samlealbum der ute for folk som trenger en inngangsport til hans enorme katalog. For egen del er dobbelt-CDen AN ENNIO MORRICONE ANTHOLOGY kanskje det viktigste EM-soundtracket i mitt liv. Da jeg kjøpte det på 90-tallet, var det virkelig en døråpner til hans mer allsidige og ukjente sider, utover ting som THE MISSION, spaghettiwestern-tingene og sånn. Anbefales på det varmeste til alle «Morricone noobs»!

  5. Christian sier:

    Altfor få nevner «Malena» fra 2000. Hovedtemaet slår det meste han har gjort, i mine ører.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>