Ennio Morricone, en av verdens fremste filmkomponister gjennom en hel mannsalder, gikk bort i dag, 91 år gammel.
I morgentimene i dag er sosiale medier fylt til randen av kondolanser omkring Ennio Morricones bortgang – ikke bare fra film- og musikkentusiaster, men fra en hel kulturinteressert verden. Selv om 91 er en imponerende alder å nå, føles det likevel sjokkartet – særlig fordi han var så aktiv til det siste. Det var et lårbeinsbrudd etter fall i eget hjem som skulle bli hans bane, ifølge italienske nyhetskilder.
Morricones musikk- og kulturarv er så vidtfavnende at det nesten er uhåndgripelig. Ikke bare reformulerte han filmmusikk som kunstform, men hans tidvis aparte instrumenteringsvalg og fraseringer har satt dype spor i populærmusikken – fra artister som Metallica, Muse, Radiohead, Goldfrapp, Pink Floyd og Portishead til filmkomponiststjerner som Hans Zimmer.
Mange vil først og fremst assosiere ham med spaghettiwestern-sjangeren og samarbeidet med Sergio Leone (eller andre «Sergioer» i sjangeren, som Sergio Corbucci og Sergio Sollima), men det utgjør faktisk bare en brøkdel av hans arbeide. Nesten ingen komponist i filmhistorien har vært like produktiv, med nærmere 500 film- og fjernsynstitler på CV-en. Ja, det var faktisk perioder på 60-tallet, spesielt, hvor han komponerte musikken til dusinvis av filmer i løpet av ett år.
Selv om Morricone kunne skrive de vakreste, gåsehudfremkallende melodier, kanskje særlig tydelig i hans lange samarbeid med Giuseppe Tornatore (Cinema Paradiso, Malèna, The Legend of 1900), var han vel så kjent for å bryte opp konsonans med dissonans som en slags fremmedgjørende effekt – en nydelig melodilinje brytes plutselig opp av stakkato vokaliseringer, en sur tone eller et snodig instrumenteringsvalg. Slike brytningspunkter interesserte ham spesielt – et sted mellom klassisk musikk, popmusikk og avantgardistisk musique concrète. Dette fikk han særlig bruk for i sine idiosynkratiske partiturer for giallo– og skrekkfilmer (kanskje spesielt Dario Argento-samarbeidet), og har utvilsomt bidratt til hans brede crossover-appell.
Gjennom hele livet var Morricone konsekvent i sin beslutning om ikke å snakke engelsk (selv om han angivelig skal ha forstått mer enn vi fikk inntrykk av), men det hindret ham likevel ikke fra å tonesette engelskspråklige filmer i både Europa og Hollywood. Det skal vi være glade for, for ellers hadde vi ikke hatt ikoniske klassikere som The Mission; «Gabriels obo» har etterhvert blitt en av de største ‘evergreen’-sviskene i filmhistorien, men har fremdeles stor nedslagskraft. Og ikke minst samarbeidet med regissører som Brian De Palma (The Untouchables, Casualties of War, Mission to Mars), Terrence Malick (Days of Heaven), John Carpenter (The Thing), Roman Polanski (Frantic), Oliver Stone (U Turn) og Quentin Tarantino – kanskje Morricones aller største fan i filmindustrien. Ikke bare brukte han til stadighet komponistens eksisterende musikk i sine filmer, men fikk omsider også originalskrevet musikk av sin helt til The Hateful Eight (2015) – utrolig nok Morricones første Oscar for et konkret partitur (om man ser bort ifra hedersprisen fra 2007).
De siste årene av hans liv, tonet Morricone ned komposisjonsaktiviteten noe, men fortsatte å turnere med et fastsatt konsertprogram over hele verden. Selv fikk jeg sett ham i London i 2010, og her i Oslo så sent som i fjor – en konsert som nå får sterk betydning; den var allerede ment som en avskjedskonsert og hans første og siste opptreden i Norge, men nå har den en ekstra melankolsk finalitet over seg.
En nekrolog som denne kan bare såvidt skimme overflaten av Morricones gigantiske katalog og ettermæle; det er bedre egnet til en karriereoppsummerende artikkel. La oss derfor heller åpne kommentarfeltet for lesernes favoritter fra hans rikholdige arkiv.
Som en siste musikalsk hyllest har jeg lyst til å trekke frem en av mine personlige favoritter: Det usigelig vakre korsporet fra Morricones refuserte musikk til Vincent Wards What Dreams May Come (1998). Det er fremdeles helt uforståelig for meg hvorfor denne musikken ble refusert til fordel for Michael Kamens fine, men langt ifra så visjonære musikk. Men siden filmen omhandler døden, synes jeg det er passende – som om Ennio Morricone har tonesatt sin egen inntreden gjennom perleporten: