Ennio Morricone Live i Royal Albert Hall

For noen måneder siden skrev vi om komponistlegendens vedvarende aktivitet, og 10. april i år fikk vi se den i full utfoldelse, en tour-de-force av en konsert med Roma Sinfonietta og The Crouch End Festival Chorus – intet mindre enn 200 mann på scenen. På det 3 timer lange programmet stod både nye komposisjoner, filmklassikere og mer ukjent materiale fra italienerens enorme diskografi.

Det er en glitrende vårdag i London. Piknikkpledd ligger som mosaikk på Hyde Parks irrgrønne plen, og på den andre siden av veien venter en feststemt Royal Albert Hall. Jeg ankommer en drøy halvtime før konsertstart 19:30, og registrerer et usedvanlig sammensatt publikum strømme til inngangsportene – her er den velkledde kultureliten, metall-hoder, filmmusikknerder og bransjefolk samlet i samme kø, et synlig bevis på Morricones brede appell. Allikevel er jeg ikke helt sikker på om han faktisk vil dukke opp; 82-åringen har hatt en lei tendens til å avlyse konserter i siste øyeblikk, jf. Hollywood Bowl-konserten for et par måneder siden.

Jeg finner min plass på det øverste galleriet, litt til venstre for midten. Ikke helt ypperlig, men gir et fantastisk overblikk over det imponerende lokalet. Det ser ut til å bli smekkfullt, tross forholdsvis stive billettpriser (fra £60 og oppover). På hver side av scenen er det montert to store skjermer, og selve scenebelysningen er satt til fløyelsrød. Alt er lagt til rette for en helt spesiell opplevelse.

Først ut på programmet er en halvtimes oppvarmingsfilm regissert av Giovanni Morricone, Ennios sønn. Den består hovedsakelig av korte intervjusnutter og lengre utdrag fra tidligere konserter. For å være helt ærlig, virker den ganske poengløs. Det er morsomt å høre Morricones syrlige uttalelser (særlig kommentaren om at han sparker regissører han ikke er fornøyd med!), men de lange utdragene fra konsertmaterialet foregriper selve opplevelsen på en unødvendig måte.

Etter en liten pause følger en kort introduksjon av Leone- og Morricone-kjenner Sir Christopher Frayling. Med tydelig entusiasme smitter det raskt over på de 5000 tilhørerne, som tar av i det den lille, men svært vitale italieneren entrer scenen. Det siste London-besøket var i 2003, og det er tydelig at han har vært savnet.

Morricone formelig spretter opp på podiet og går umiddelbart i gang med verdenspremieren på det nye konsertstykket Icaro Secondo. Mye av konsertmusikken hans er dissonant og utilgjengelig, men denne er engasjerende – en perkussiv, røff, nesten minimalistisk affære med variasjoner over samme groove. Deretter går det rett inn i en sammensetning av ulike filmtemaer under tittelen Scattered Sheets. Dette er forholdsvis ukjente filmer eller i hvert fall temaer som sjelden spilles i konsert – H2 S (1969), Le Clan des Siciliens (1969), Metti Una Sera A Cena (1969) og Maddalena (1971). Suiten fra mafiafilmen Le Clan des Siciliens er spesielt interessant, en litt syrligere versjon av Nino Rotas mer kjente Gudfaren-musikk, om du vil – særlig fordi Morricone ofte bryter opp den italienske naturromantikken med et og annet sært instrumenteringsvalg. Come Maddalena fra Maddalena er også et friskt pust – funky gitar-riff ligger under symfonisk eleganse. Det eneste som kanskje ikke fungerer så bra er pop-slagverket, som slukes opp av Royal Albert Halls romslige akustikk.

Høydepunktet for mange er den påfølgende suiten fra Leones spaghetti westerns, representert ved tre av de største – The Good, The Bad and the Ugly (1966), Once Upon a Time in the West (1968) og A Fistful of Dynamite (1971). Den kjente coyote-ulingen fra The Good, The Bad and the Ugly forsvinner litt i et mer storslått symfonisk arrangement, men det klassiske gåsehud-sporet The Ecstasy of Gold fra samme film fungerer meget bra med en dedikert fremførelse av sopran Susanna Rigacci. Det eneste jeg savner er de heftige rørklokkene mot slutten, som gir originalen sitt voldsomme klimaks. Her er et amatøropptak med OK lyd:

Etter pausen følger tre adagi fra Once Upon a Time in America (1984), Vatel (2000) og TV-serien I Promessi Sposi (1989) med solist og konsertmester Marco Serino på fiolin, etterfulgt av et nydelig utdrag fra miniserien Nostromo (1996) med Rigacci tilbake som ordløs vokal. Melankolsk og nesten spirituell, klassisk Morricone i melodisk modus. Et av de mektigste temaene under konserten dukker opp i den musikalske hyllesten til regissør Mauro Bologni, fra henholdvis Per Le Antiche Scale (1975) og L’eredita Ferramonti (1976). Sistnevnte benytter hele orkesteret og hele koret i et überromantisk tonespråk, kanskje noe av det nærmeste Morricone har vært et mer tradisjonelt, Hollywood-inspirert kjærlighetstema. Det hele avsluttes på topp, med tre utvalg fra publikumssuksessen The Mission (1986) – Gabriel’s Oboe, Falls og On Earth as it is in Heaven. Førstnevnte innehar muligens et av de vakreste solopartiene som noensinne er skrevet for treblåser, selv om det er blitt overbrukt i ulike sammenhenger gjennom årene. Et verdig punktum.

Men det er ikke helt over. Jubelen er overdøvende, med intens plystring, klapping, tramping og rop – det kunne likesågodt vært Rammstein eller Michael Jackson på scenen. Men det er det ikke. Kun en noe vever, men for anledningen godlynt 82-åring som må ut og fremføre intet mindre enn tre ekstranummer – henholdvis Cinema Paradiso (1988) og encores av The Ecstasy of Gold og The Mission. Etter siste nummer tar Morricone rett og slett med seg notene fra stativet for å demonstrere at han er sliten. Klokken er 23:00 og han har holdt det gående i nesten 3 ½ time.

Mens jeg tar med meg noen av mine internasjonale konsertkamerater for et par siste pub-øl, slår det meg at jeg har vært med på noe ganske spesielt. En ting er å oppleve rammen rundt det hele – fullsatt Royal Albert Hall, 200 mann på scenen, legende i aksjon. En annen ting er det unike rundt akkurat denne konserten. Javel, mannen virker utrolig sprek for sin alder, men det er naturlig å tro at det ikke vil bli mange slike opptredener i fremtiden. Jeg tror både jeg og resten av publikum satt med den følelsen, og at mye av den enorme mottakelsen reflekterte nettopp det. Uten å bli for euforisk, tror jeg det er et av de få store kulturhistoriske øyeblikkene du tar med deg resten av livet.