Brian De Palma og Al Pacino snuser på muligheten til å gjenforenes med thrilleren Retribution

Scarface– og Carlito’s Way-duoen Brian De Palma og Al Pacino snuser på muligheten til å gjenforenes med Retribution, løst basert på den belgiske thrilleren The Memory Of A Killer.

Screen Daily rapporterer om at «ordet-på-gata» under American Film Market skal ha det til at legendene vurderer en filmatisk reunion med thrilleren Retribution, løst basert på The Memory Of A Killer fra 2003. Filmen skal visstnok dreie seg om «a hitman and a cop who will go to any length to stop a Philadelphia child prostitution ring.» Et utgangspunkt og en sjanger som lyder bra for De Palma og Pacino.

Dog har et nytt samarbeid for duoen nylig vært aktuelt, da de i en periode arbeidet med utviklingen av Happy Valley, basert på Penn State-skandalen fra 2011. Prosjektet, som ble påbegynt i samarbeid med HBO, ble stanset i september, og siden den tid har det vært usikkert om vi får se et nytt samarbeid mellom De Palma og Pacino.

Retribution er i skrivende stund ikke blitt bekreftet, så gladsaken må tas med en god klype salt inntil videre. Vi krysser det vi har for at det skjuler seg sannhet i ryktene.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Så Memory of a Killer da den kom ut, husker den som bra – ikke fantastisk – men tror Pacino/DePalma kan løfte dette til nye høyder!!! *krysser fingre og tær*

  2. Even G. Benestad sier:

    Det er en stund siden De Palma laget noe som virkelig satt. Femme Fatale er til tross for flere ekstremt stilige scener en svak thriller. The Black Dahlia snuser på kalkunen og Passion er en stødig, men lite spennende sak. Redacted har jeg rett og slett ikke sett. For en tid tilbake kjøpte jeg The Fury på BD. En meget flott film fra regissørens storhetstid. Det er lenge siden…

    • Synes du er litt gammelmodig i De Palma-vurderingene, Even! «Femme Fatale» er en av hans aller beste filmer, uhyre kompleks stiløvelse – at historien bare er rent konseptuell og ikke «spennende» i seg selv, synes jeg ikke gjør noe. Faktisk er det en av disse relativt få filmene som bare bare handler om filmen i seg selv; filmen bukter seg i nye retninger hele tiden, og det er simpelthen umulig å trekke logiske slutninger eller finne en gangbar vei ut av labyrinten. Man må bare kaste seg med, føle at filmens form løfter deg opp. Men når jeg leser mitt eget resonnement, skjønner jeg at den er en aquired taste! Dog høyt elsket av de fleste De Palma-fanatikere. Elsker «Passion» også: http://montages.no/2013/12/lars-oles-topp-20-2013/

      «The Black Dahlia» er jeg imidlertid enig i at er en mislykket affære, sannsynligvis ødelagt av studioet i klippen (det har svirret rykter om en lengre og visstnok langt bedre versjon).

      «The Fury» er en av De Palmas mest undervurderte. Anskaffet BD-versjonen i våres, men ikke funnet en passende anledning til å nyte den enda.

    • Dag Sødtholt sier:

      Beskrivelsen av Femme Fatale minner mye om Inland Empire

  3. Even G. Benestad sier:

    Der kan vi godt være enige om å være uenige, men noe av motoren i en god thriller er at mysteriet i seg selv er engasjerende. Der svikter Femme Fatale helt. Plottet er på det beste rotete. Det er ikke lett å pusle sammen bitene. Faktisk blir det så komplisert at jeg også her kan mistenke at en god time med materiale har ramlet ned bak et skap i klipperommet. Visuelt sitter filmen som et skarpt skudd, men det er ikke så mye si på den tekniske biten av Mission To Mars heller. Filmen i seg selv er… Vel. Den er riktig ille. Jeg vil kalle den en kunstkun.

    Om The Black Dahlia hadde fungert bedre om den var lenger tviler jeg på. Den er allerede slik jeg ser det allerede alt for lang.

    The Fury har for så vidt også en enkel historie, men den er ekstremt effektiv samtidig som jeg føler med karakterene. Det visuelle verken understyrer eller overstyrer plottet. Noe som selvsagt også gjelder De Palmas store lille mesterverk Dressed To Kill. Eksempelvis kan jeg trekke frem scenen i museet der en kvinne flørter med en mann uten at et eneste ord veksles mellom dem. Kameravinkler, bevegelser og lyd bygger emosjonell spenning på en måte kun De Palma kan.

    Passion ser jeg mest som en homage til Film Noir. Den ser flott ut og er ikke så verst. I det minste har den et plott som kan følges.

    Når denne lille eder og galle er presentert vil jeg nevne at de fleste De Palma filmer har noe godt å by på. Selv de aller verste har det. Samtidig er det alltid spennende når han kommer med en ny film.

    Regissøren har en filmografi preget av opp og nedturer helt siden 70tallet. Dermed er enda sjansen for at fyren skaper gull en gang til. Kanskje to…

    Phantom of the Paradise for eksempel er hysterisk, men et takras av en film og selvsagt kanonføden The Bonfire og Vanities.

    For øvrig slutter jeg innlegget med en annen svært undervurdert De Palma film. Nemlig Raising Cain…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>