I går kveld mottok filmverdenen en fryktelig trist nyhet: En av de aller viktigste stemmene i moderne film, iranske Abbas Kiarostami, har gått bort, 76 år gammel.
Abbas Kiarostami ble diagnostisert med kreft for bare få måneder siden, og vi var mange som håpet i det lengste at den aldrende mannen ville overvinne sykdommen. Etter stillheten som fulgte, ble det i går kveld rapportert at den iranske mesterregissøren trakk sitt siste åndedrag mandag 4. juli.
Kiarostami etterlater seg en usedvanlig innflytelsesrik filmografi, som har vært førende for en hel generasjon av iranske regissører (inkludert Mohsen Makhmalbaf og Jafar Panahi) og satt iransk film på verdenskartet. Kiarostami utviklet en stil som subtilt kommuniserte politiske betraktninger, og i motsetning til en del andre filmskapere som tilhørte den iranske «nybølgen», ble han ble værende i hjemlandet også etter revolusjonen.
Den antydende stilen, preget av lange, kontemplative kameraføringer, skapte et rom for ettertenksomhet, men også lekenhet. Montages har tidligere kåret Close-up (1990) og Smaken av kirsebær (1997) til to av 90-tallets aller beste filmer – en bred oppfatning blant cineaster. Begge forteller dypt menneskelige historier, samtidig som Kiarostami eksperimenterer med formspråket.
Kiarostami utforsket og problematiserte kameraets væren og blikk – uten å la det gå på bekostning av hjertet i fortellingene – hvilket har medvirket til at verkene hans er fascinerende analyseobjekter for filmvitere og andre intellektuelle.
Certified Copy (2010) bragte Kiarostami til Europa, og er en av hans mest avanserte fortellinger. Montages skrev entusiastisk for å sikre Certified Copy norsk distribusjon i 2011, og da filmen senere ble satt opp på kino – med tittelen Møte i Toscana – viste den seg å være en forbløffende suksess.
I vår hukommelse står fortsatt Møte i Toscana sin appell som et av de mest oppmuntrende eksemplene på at klok og utfordrende filmkunst også kommuniserer med publikum. Som redaktør Karsten Meinich skrev i sin artikkel:
Hvis forelskelsen forsvinner eller maleriet viser seg å være en kopi… mister vi da også, med tilbakevirkende kraft, autentisiteten i opplevelsen vi like før hadde hatt? Certified Copy byr oss på en filmatisk og filosofisk reise inn i disse spørsmålene. Jeg erkjenner at den setningen kan høres ut som tidenes kjedeligste film ved første øyekast, men frykt ikke: Regissør Abbas Kiarostami er i ubestridelig toppform med Certified Copys blanding av både filmatisk lekenhet, dramatisk sårbarhet og ikke minst en oppfinnsomhet overfor publikum! Filmen kveiler seg som en slange i landskapet, og hva karakterene selv forstår om hverandre, og hva vi til enhver tid vet om historien, er uberegnelige enheter.
Vårt siste møte med Kiarostami ble Like Someone in Love i Cannes, 2012, der vi overvar gallapremieren sammen med tusenvis av andre forventningsfulle filmelskere – inkludert Michael Haneke, som selv tok hjem Gullpalmen for Amour noen dager senere. Da vi kom i prat med Haneke etter visningen, uttrykte han stor beundring for Kiarostami, og understreket at han allerede gledet seg til å se Like Someone in Love en gang til, for å avsløre nye lag.
I dag trekkes vi mot Kiarostamis rike filmografi med fornyet kraft, både for gjensyn og oppdagelser. Under et intervju med Financial Times i 2009 fortalte regissøren at han ønsket å være enda mer utforskende i siste fase av karrieren:
Does he find himself experimenting more and more as he grows older? “Yes, because I have less and less time,” he replies simply. He talks of his “disconnection” with the wider film industry. “The evolution of cinema as an art form became disrupted. The obligation of story-telling was not an internal evolution, it happened for commercial reasons. Now, there are fewer and fewer directors who dare to experiment.”
Filmskapere lever ikke evig, men når Kiarostamis bortgang smeller ekstra sterkt, er det fordi vi vet at han ennå hadde mange spennende filmer i seg. Det er trolig mange lesere som ikke er altfor godt kjent med den avdøde regissøren, og siden det er sommer og de aller fleste har ekstra god tid, kan vi bare oppfordre til et dypdykk i en filmografi av de sjeldne, som trolig vil bli stående som en av de vesentligste i moderne film.